En popsatsing
Det er ikke formålstjenlig å late som om Music Export Norway (MEN) ikke er en popsatsing. Like lite formålstjenlig er det av kulturministeren å neglisjere resten av musikklivets eksportarbeid.

Av Tellef Øgrim

MENs begrensninger er selve utgangspunktet for rapporten "Ekspander eller dø", som ble ført i pennen av IFPI og FONO, og som henrykket Trond Giske så sterkt i valgkampen at han glatt ga MEN rollen som hele musikklivets eksportkontor. Behovet for å styrke kompetansen i MEN går som en rød tråd gjennom rapporten. Ikke desto mindre framstår den, med sitt fokus på lister og priser, som en oppskrift for en popsatsing, uansett hva IFPI Norges norske sjef Marte Thorsby måtte forsikre oss om.

Og hva så? En strategi for målrettet satsning på norsk musikkeksport, med hovedvekt på pop/rock, kan ha mye for seg, ikke bare for popfeltet. Hvem kan påstå at a-has internasjonale eventyr ikke hadde noen betydning for andre sjangeres muligheter ute? Det lar seg ikke måle, men jeg tror ideen om å fyre opp noen lokomotiver kan ha mye for seg.

MEN er effektive. Ta en kikk på lista over norske artister som forbereder seg på opptredener på den gigantiske bransjemessen Eurosonic i Nederland i januar. Vi snakker om en organisasjon som er aktiv og nettverkorientert. At svakheten hos den fire personer lille staben er sjangerbredden kan ikke være noen overraskelse.

Heldekkende blir MEN ikke med det første. Problemet er at vår avgåtte og nye kulturminister ikke forstår dette. Når først Giske og nå Huitfeldt sier at MEN skal ta seg av eksporten hisser de på seg resten av musikklivet, hvor det foregår mye godt sjanger-spesifikt eksport- og internasjonaliseringsarbeid. Mye av dette er ikke på langt nær så synlig som MENs arbeid, men så får også popen automatisk mye mer oppmerksomhet.

I eksportdebatten har Giske og Huitfeldt enten avslørt manglende kunnskap om norsk musikkliv, elendig kommunikasjon ut i musikklivet, eller begge deler.

Kommunikasjonshandikapet deler de i så fall med MEN selv hvor verken styreleder Jørn Dalchow eller daglig leder Inger Dirdal ser muligheten som ligger der til å profilere sitt arbeid og sin organisasjon i den pågående debatten om hvem som skal gjøre hva i det fremtidige eksportarbeidet. Når vi inviterer dem til intervju om debatten får vi beskjed om at det i stedet kommer et innlegg. Innlegget har ingen ting med debatten å gjøre, og er som sådan bare en bekreftelse på en tapt kommunikasjonsmulighet.

På kulturoffentlighetens vegne må det opplagte sies: En organisasjon som forvalter seks millioner offentlige kulturkroner, og som har fått seg tildelt en hovedrolle som dette, kan ikke stikke hodet i sanden.


Tellef Øgrim er redaktør for Ballade.