Heteronormalisér utradisjonelle instrumentvalg!
FRA INNSIDEN: Fredag den 13. Juni ble boka Musikk og kjønn – i utakt? lansert. En av flere innsikter som boken formidler er hvor tidlig kjønnsrollemønsteret med henblikk på instrumentvalg slår inn. Faktisk så er det slik at instrumentvalgene blant barn og unge på kulturskolenivå langt på veg er et speilbilde av den arbeidsfordelingen som vi ser blant voksne utøvere innenfor pop, rock og jazz og andre populærsjangere, skriver stipendiat Anne Lorentzen i denne utgaven av spalten Fra Innsiden.

Av Anne H. Lorentzen

Det kanskje mest oppsiktsvekkende i denne sammenheng er likevel ikke tallenes tale, men at rektor ved Oslo musikk- og kulturskole og leder av Norsk Kulturskoleråd i Oslo og Akershus, Olav Kjøk, som forøvrig også er bidragsyter i boken, ikke anser det som sin oppgave å gjøre noe med situasjonen. Min anbefaling til Kjøk og andre ansvarlige der ute som ikke vet hvordan de skal gripe kjønnsproblematikken an kan oppsummeres med denne oppfordringen; heteronormalisér de utradisjonelle instrumentvalgene.

Nyere forskning peker i retning av at både musikkinstrumenter og musikkteknologier, men også måter å spille instrumenter og å bruke musikkteknologier på, er «ladet» av både kjønn og seksualitet. Dette innebærer i første instans at jenter og gutter i mange tilfeller ikke en gang vurderer å plukke opp et instrument som kulturelt sett er merket av et annet kjønn. For de yngste må man også anta at foreldrenes preferanser spiller inn. Kanskje kan vi også si at det finnes visse standarder for å kunne fremstå som heteronormal, og at disse rammene også slår inn i forhold til instrumentvalg, både blant de som skal velge og deres omgivelser.

For å kunne velge annerledes enn det som i dag fremstår som heteronormen må musikernoviser overkomme minst to terskler. Den ene terskelen er knyttet til hvorvidt de i det hele tatt skal kunne se for seg muligheten av, eventuelt våge eller få lyst til, å gjøre et valg som bryter med normen. Den andre terskelen er knyttet til hvordan de eventuelt skal traktere eller gripe det aktuelle instrumentet an.

Det å plukke opp et «maskulint» instrument for en jente som ønsker å fremstå som heteronormal innenfor rock og pop er i dag sosialt risikofylt. Det vil med stor sannsynlighet vekke oppmerksomhet i omgivelsene, og alles øyne vil på godt og ondt være rettet mot henne når hun «plugger inn» og begynner å spille. Dersom hun spiller bra, vil de som ser og hører bli overrasket eller imponert, og kanskje til og med puste lettet ut. Heldigvis oppfylte hun ikke fordommene om at jenter ikke kan spille på «gutteinstrumenter»! Selv vil hun kanskje føle byrden av at hun ikke bare spiller på vegne av seg selv, men også alle andre jenter. Samtidig står hun også i et dilemma med henblikk på hvordan hun skal gripe det aktuelle instrumentet an. Her står både hennes suksess som gitarist, og hennes heteronormale status potensielt på spill.

Dilemmaet er for å si det enkelt; skal hun traktere det «maskulint» ladede instrumentet på måter som kan bli oppfattet som «jenteaktig» eller heterofeminint, eller skal hun traktere det på måter som oppfattes som «gutteaktig» eller heteromaskulint, i denne sammenheng selve normen for elgitar eller trommespill? Spiller hun «jenteaktig» eller heterofeminint risikerer hun å falle gjennom musikalsk sett fordi hun bryter med den heteromaskuline normen. På den annen side vil hun da ikke sette sin heterofeminine status på spill. Spiller hun derimot heteromaskulint vil hun oppfylle normen for kulturelt sett adekvat gitar eller trommespill, samtidig som hun risikerer å falle gjennom i henhold til en heterofeminin standard, ettersom omgivelsene nå vil kunne bedømme hennes spill som for «maskulint».

Hva så med guttene? Trolig er det nøyaktig de samme prosesser foregår her bare med motsatt fortegn. Samtidig er det ingen tvil om at mannlige utøvere innenfor rock, pop og jazz likevel har et langt større spillerom hva angår hvilke instrumenter som er akseptable å spille på, selv om dette også varierer mellom de ulike sjangerne. Men også mannlige musikere i rock, pop og jazz, forventes å traktere sitt instrument på heteromaskuline måter, og også de må innfri normer for en heteromaskulin standard. Forskjellen er at vi ikke reflekterer like mye over dette fordi vi tar den rådende kombinasjonen av kjønn og instrument for gitt. Rådende normer for heteronormalitet regulerer med andre ord både menn og kvinners grep om instrumentet, slik også musikalske sjangere kan være kjønnsmessig ladet.

Hva kan vi gjøre for å senke tersklene i forhold til instrumentvalg, spillemåter og sjangere? Kanskje bør vi heller spørre; hva skal vi gjøre for å heteronormalisere de instrumentvalgene som i dag fremstår som tabubelagte?

En sentral innsikt her er at både sjanger og instrumentvalg for en stor del skjer i uformelle kontekster utenfor skole og kulturskole, der barn og unge gjør sine valg på basis av hva de observerer i (populær)kulturen forøvrig. Desto viktigere blir det å utnytte de mulighetene som finnes innenfor de formaliserte kontekstene hvor musikkopplæring foregår. Det vi vet fra internasjonale studier er at jenter og gutter velger instrumenter ut i fra hvilke rollemodeller og kjønnsbilder de eksponeres for, dette gjelder for både typisk rock og pop instrumenter, så vel som «klassiske» instrumenter. Dette kan vi ta konsekvensen av gjennom å blant annet utøve såkalt modellmakt.

Kulturskolene kan for eksempel arrangere konserter og forestillinger for barn og unge på alle nivåer, fra de minste til de største, der de får se menn spille på «feminint» ladede instrumenter, og kvinner spille på «maskulint» ladede instrumenter, innenfor alle sjangere. Samtidig kan de til en viss grad utsette elevenes instrumentvalg gjennom å - i stedet for som nå, der elevene må velge instrument før de i det hele tatt har begynt i kulturskolen - innføre en «karusellmodell» der elevene får prøve seg på et bredt utvalg av instrumenter før de bestemmer seg.

Rikskonsertene kan på samme måte bli mer bevisste på hva slags rollemodeller de sender ut på skolekonsertturnéer, og sette i gang obligatoriske tiltak som sikrer at barn og unge jevnlig og systematisk blir eksponert for utradisjonelle kjønn og instrument- kombinasjoner, og det i en slik grad at det utradisjonelle får lov til å fremstå som heteronormalt. (Hva som til enhver tid er å oppfatte som «heteronormalt» er nemlig en i aller høyeste grad tøyelig og kulturelt variabel størrelse).

Skoleverket på lavere nivå kan være bevisst på hvem som får spille på hvilke instrumenter i klasserommet i musikktimene. Ungdomsledere i fritidsklubber kan bli mer bevisste på å oppmuntre gutter og jenter til å velge utradisjonelt, men også til å forsøke å inkludere jenter i «gutteband», ettersom det er et gjennomgående problem for jenter at de ikke uten videre blir «sett» som potensielle bandmedlemmer.

Videregående og høyere opplæring kan på sin side vurdere sine inntakskriterier – slik jazzlinja i Trondheim i boka Musikk og kjønn – i utakt? bebuder at de vil gjøre - slik at de sikrer en jevnere fordeling av både kvinner og menn på de ulike instrumentgruppene.

Mitt stalltips til kulturskolerektor Kjøk og andre er at en heteronormalisering av utradisjonelle instrumentvalg vil gjøre valgprosessen til en romsligere affære for alle, uavhengig av kjønn, seksuelle preferanser og graden av heteronormalitet.

Anne H. Lorentzen er stipendiat ved Høgskolen i Telemark.