Alt for Norge
John Kelman tar begrepet ”norgesvenn” til neste nivå. Den kanadiske skribenten skal i de neste tre årene (minst) skrive en månedlig spalte om norsk jazz.

Av Espen A. Eik, Molde

Det er sent august 2006, og noe har eksplodert i John Kelman.

Den candiske skribenten har blitt invitert til Kristiansand og til Punktfestivalen. Selv om han har vært fascinert av norsk jazz siden 70-tallet, er det først nå han faller dypt og hardt for en jazzscene han fortsatt, nesten fem år senere, ikke føler at han har fått grepet om.

- Jeg fikk min første ECM-plate til 18-årsdagen. Jeg gjorde slik jeg alltid gjør med plater: ser nærmere på alle som har bidratt, og finner ut mer om hver av dem.

Dette ledet Kelman etterhvert frem til Garbarek, Andersen, Christensen og Rypdal, og til det han kaller ”en fascinasjon”.

- Men på grunn av begrenset distribusjon kunne det ikke bli mer enn det. Jeg plukket opp Nils Petter Molværs ”Khmer” da den kom i 1997. Jeg kjøpte den første Supersilentutgivelsen da den kom samme år. Men det var ikke før jeg var til stede på Punkt i 2006 at jeg skjønte hvor spesiell den norske jazzscenen egentlig er. Jeg ble helt satt ut.


Norgesturné
Etterhvert som Kelman skjønte at han aldri kom til å klare å anmelde all den norske musikken han ønsket, begynte et annet prosjekt å ta form. I år har han vært på Nattjazz i Bergen, før han kom tilbake til Kongsberg Jazzfestival , tok en ukes sightseeing og hilserunde i Oslo, og avslutter i disse dager med sin andre Moldejazz. Turen er både for å fange opp nye ting og knytte nye kontakter, men også et ledd i Kelmans store planer om å skrive en egen spalte om norsk jazz for allaboutjazz.com.

- Så nå leser jeg alt jeg kommer over, jeg prøver å treffe alle mulige mennesker og forfølger alle spor jeg kan, sier Kelman, som har skrevet reisedagbok underveis. Den kan leses her – men ikke klikk på linken ennå, da sees vi nok aldri igjen. Kelmans detalj- og energinivå gir sammen med en åpenbar fortellerglede lesebrev som tenderer mot romansjangeren.

- Jeg skal i møter med NRK denne uken for å se om jeg kan få tilgang til deres arkiver, for å få et bedre innblikk i all musikken som aldri nådde helt frem til plateutgivelser. Det har blitt sånn at det er vanskelig for meg å finne tid til å gjøre noe som helst annet. Det skal bli en månedlig spalte, dette, og slik jeg ser det nå, må jeg skrive den i alle fall tre år. Minst! Selv det vil bli knapt, jeg mener, det er 36 måneder – hvis jeg skal skrive om norsk jazz fra 1970 og frem til i dag, betyr det at jeg ikke en gang får begrense meg til ett år per spalte!

Kelman gjør en grimase som gir smultringskjegget en spiss øverst.

- Uansett er planen å etterhvert gjøre det om til en bok. Når jeg en gang blir ferdig.


Noen teorier
At avslutningsdatoen er usikker, skyldes ikke minst at starttidspunktet ennå er uavklart.

- Jeg sier at jeg skal starte neste år. Men det har jeg sagt i halvannet år nå. Men det får ta den tiden det trenger, for i mine øyne finnes det ikke en lignende jazzscene noe sted i verden. Og jeg prøver fortsatt å finne ut hvorfor det er sånn.

- Hvilke teorier har du foreløpig?

- Vel, en kan ikke se vekk fra det faktum at Norge på et tidspunkt fikk tilgang på mye, mye penger. Men det er ikke en forklaring i seg selv, det er mer noe som gjør andre ting mulig. Jeg mener at undervisningssystemet er en viktig faktor. Det valgte å dedikere seg til kultur for 40 år siden. Og så virker det som om det i Norge er en mye større takhøyde for uvanlige ideer i musikkbransjen. For eksempel var jeg i Stavanger i 2008 da Nils Petter Molvær og publikum ble flydd opp til Prekestolen for å holde en konsert. Der sto vi da, på en forblåst klippe hundrevis av meter over havet, og hørte på en som spilte solotrompet. Det er jo bare...

Og for første gang blir Kelman stille i en takt eller to.

- Jeg mener: Det er det villeste jeg har hørt. Men det er også det kuleste jeg har hørt, skjønner du?


En heldig kombinasjon
Du møtte Rune Kristoffersen som driver Rune Grammofon da du var i Oslo, og han sier om den norske jazzscenen at ”det er ikke normalt, det må stoppe”. Opplever du at den norske jazzoppblomstringen er unormal i den forstand at det ikke kunne skjedd andre steder?

- Det kunne vel skjedd andre steder, men det er resultatet av en kombinasjon av flere ting. Som kanadier virker Europa for meg mer kulturelt fokusert enn Nord-Amerika. Og Norge er en forsterket versjon av det igjen. Ta skoleturneene, for eksempel. I Nord-Amerika er det mange som drar på skoleturneer, men da forenkler de musikken sin, som om ungene var dumme. Arve Henriksen forteller meg at han spiller musikken sin akkurat likt på en skolekonsert som han gjør ellers. Etter 20 år med slike turneer, får man band som Albatrosh. Jeg tror ikke de folka hadde fylt 20 første gang jeg så dem, men de improviserer med en nesten skremmende modenhet.


Pengene igjen (og igjen)
Men alt det du nevner her koker vel stort sett ned til at norske myndigheter har gått inn og sagt ”dette er noe vi skal satse på”.

- Ja. Og dere er heldig som har penger til det. Det vil alltid dukke opp i diskusjoner om Norge, uansett: Pengene. Men selv om man pumpet inn mer penger i musikken i andre land, er det langt fra garantert at man ville fått samme resultatet. Kulturen får oppmerksomhet her – og det er stort sett myndighetenes verk. En må alltid se ting i forhold til folketallet i landet det foregår i. Som jeg skrev i reportasjen fra Kongsberg – i en canadisk by på den størrelsen ville en vært heldig om de i det hele tatt hadde en kino. Det er noe med tallene i dette landet som overgår min forstand. Jeg mener, det er 200 norske journalister på denne lille festivalen i Molde. 200 journalister! Hva skjer?


Rosefarget inntrykk?
Kelman mener å se at Norge har en bedre balanse mellom det han kaller ”the cult of dumb”, i betydningen populærkulturen rundt størrelser som Paris Hilton, og mer skolerte kulturuttrykk.

- Altså, jeg skrur jo på TVen når jeg er her, og jeg vet at dere også er underlagt popkulturmaskineriet som skaper en fordumming av massekulturen. Men for meg virker det mer balansert her enn i Nord-Amerika. Og det er viktig.

- Men samtidig er vel ditt inntrykk av Norge generelt, ganske ubalansert? Mesteparten, om ikke hele, tiden du har tilbragt her, har vært på betalte reiser for å besøke ulike jazzfestivaler. Det gir vel ikke akkurat et representativt bilde av norsk kulturliv generelt?

- Nei, selvfølgelig har jeg sånn sett et skeivt inntrykk. Kanskje jeg tar feil, det kan hende at mye av det jeg ser er rosefarget. Jeg skal ikke påstå at norsk kultur er perfekt balansert. Men det virker i alle fall adskillig bedre balansert enn der jeg kommer fra. En viktig indikator for meg, er at jeg hele tiden ser en masse unge folk i publikum på disse festivalene. I USA og Canada diskuterer vi hele tiden hva som skal skje når de med grått og lite hår dør ut – det er nemlig ingen andre i publikum på jazzfestivalene.

- Vel, her er jo de fleste musikerne knapt 20, så...

- Men sånn er det hos oss også! Skolene sender ut nye musikere i et voldsomt tempo. Men de blir ikke hørt. De når ikke et publikum. De ender opp som lærere eller som musikere på Broadwaymusikaler, ikke som jazzmusikere som kan forfølge det de selv er interessert i.

Kelman må løpe videre. Han har nye kontakter å knytte, nye konserter å se, nye tråder å nøste i. Hvordan det går, kan du garantert få lest om i detalj på allaboutjazz.com.

Av Espen A. Eik Foto/illustrasjon: