Et blindspor
KRONIKK: Ringvirkningsanalyser er et blindspor for kultursektoren, skriver Knut Vareide, forsker ved Telemarksforsking.

En ringvirkningsanalyse skal synliggjøre eksterne virkninger av ymse slag som skjer utenfor den primære virksomheten som studeres.

Ideen bak er at en virksomhet eller aktivitet har betydning på samfunnet, som ikke blir registrert og fanget opp i virksomhetens egne regnskap. En festival vil for eksempel har ringvirkninger gjennom at deltakere legger igjen penger i restauranter, puber, overnattingssteder og butikker nært festivalområdet. Dette er økonomiske ringvirkninger som kommer andre bedrifter til gode.


Les også intervju med Vareide: Kulturen vil bare ha halleluja-forskning


I tillegg finnes det mer diffuse ringvirkninger, som at stedet hvor festivalen arrangeres får et bedre omdømme gjennom at mange tilreisende har positive opplevelser som de videreformidler til slekt og venner. Dette kan føre til at flere besøker stedet i framtiden. Kanskje kan også stedets egne innbyggere også få økt stolthet og høyere trivsel? Kanskje det fører til at flere bosetter seg på stedet i framtiden? Eller at færre flytter ut?

Slike ringvirkningsanalyser kan dermed få fram i lyset at en festival genererer økonomiske verdier for stedet, og dermed kan en festival som går med underskudd i egne regnskaper egentlig være svært lønnsom, når vi tar med alle ringvirkningene med i betraktningen.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


Alt har ringvirkninger
Som oppdragsforsker får jeg fra tid til annen forespørsel om å lage ringvirkningsanalyser for forskjellige sektorer. Kultursektoren er nok den sektoren som etterspør denne typen analyser oftest, ved siden av idrett og reiseliv, som kan ses på som beslektede sektorer. Etter at jeg har vært med på forskjellige kulturkonferanser har jeg sett og hørt at kultursektoren selv higer etter dokumentasjon på kulturens ringvirkninger. På norsk Rockeforbunds 30-års jubileum nylig var det satt av plass til temaet «å synliggjøre det usynlige», der ringvirkningsanalyser var tema.

Og hvorfor det?

Svaret ligger nok i at en dokumentasjon på ringvirkninger i form av økt etterspørsel til det lokale næringslivet eller økt omdømme og attraktivitet for stedet vil kunne brukes til å skaffe støtte fra kommunen eller sponsormidler fra næringslivet til kulturaktiviteter og arrangement. Logikken er at samfunnet og næringslivet tjener på aktivitetene, og dermed er det i deres interesse å støtte opp om aktivitetene. Hva er feil med dette resonnementet?

Alt har ringvirkninger!


Les også: Svensk eksport øker


Må vurderes mot alt annet
Ringvirkninger er ikke noe som er begrenset til kulturaktiviteter. Omtrent all virksomhet har ringvirkninger. En industribedrift har også økonomiske ringvirkninger gjennom at de kjøper varer og tjenester fra underleverandører. De bidrar også til å sysselsette folk på stedet, som betaler skatt og bruker sin lønn lokalt til glede for det lokale næringslivet. Likevel er det aldri, eller i det minste sjelden, snakk om at øvrig næringsliv og kommunen skal subsidiere industribedrifter som går med underskudd.

For at ringvirkninger for et kulturarrangement skal brukes som et argument for økonomisk sponsing fra kommune eller øvrig næringsliv, må en vurdere ringvirkningene til arrangementet mot ringvirkningene til alle andre mulig tiltak. Det vil være ringvirkninger av økt satsing på skole og oppvekstsvilkår, på satsing på bedre veier, på satsing på sentrumsutvikling, nye boligfelt, næringsutvikling og nesten alle andre alternative måter å bruke penger på. Det blir mange analyser!


Blir vi egentlig klokere av ringvirkningsanalyser?
Ringvirkningsanalyser er vanskelige og kompliserte å lage. Derfor blir det også dyrt, skal de gjøres skikkelig. Men dersom en, til en høy kostnad, har lykkes med å dokumentere nøyaktig hvor store ringvirkninger et kulturarrangement har, hva da?

Vi har fått et tall for ringvirkningen i form av økt omsetning, økt sysselsetting, markedsføringsverdi, etc. I en ringvirkningsanalyse for festivaler i Arendal ble de økonomiske ringvirkningene til øvrig næringsliv beregnet til 35 mill kr i form av økt omsetning til det lokale næringslivet. Dette var ringvirkninger knyttet til 13 festivaldager med et betydelig antall deltakere.

Når vi fikk beregnet disse ringvirkningene nøyaktig til 35 mill kr, ble vi egentlig klokere?

Vi visste fra før at festivaldeltakere nødvendigvis må bruke en del penger til forskjellige behov. For at den nøyaktige kalkylen på 35 mill kr skal gi oss økt innsikt må vi sammenlikne dette tallet med noe. Er disse ringvirkningene store? Store i forhold til hva?


Les også: The Thing slutter Cherry-sirkelen


Gir ingen verdifull kunnskap
Slike beregninger kan brukes for å få næringslivet med på sponsing eller finansiering av kultur, men det lokale næringslivet trenger ikke ringvirkningsanalyser for å beregne økt omsetning i egen virksomhet. Enhver butikk eller serveringssted vet temmelig nøyaktig hvor mye ekstra omsetning de fikk i forbindelse med kulturaktiviteter på stedet, og hva dette betydde for bunnlinjen i regnskapet. Butikkeiere leser av omsetningen daglig, og kjenner til hva omsetningen er på en normal dag.

Ringvirkningsanalyser knyttet til bestemte kulturaktiviteter gjelder strengt tatt bare for de aktivitetene som måles. Andre kulturaktiviteter på andre steder vil ha ringvirkninger med andre størrelser. Vi får dermed ingen verdifull generell kunnskap av ringvirkningsanalyser utover det vi allerede vet, at alt har ringvirkninger.


Kan vi stole på ringvirkningsanalysene?
Når kultursektoren er oppdragsgiver for slike prosjekt, vil derfor oppdragsgiver være interessert i å dokumentere størst mulig ringvirkninger. Derfor er det ikke veldig overraskende at mange slike ringvirkningsanalyser er optimistiske hva angår kulturens effekter på samfunn og næringsliv.

Det betyr ikke nødvendigvis at de som gjennomfører ringvirkningsanalysene gjør dårlig faglig håndverk. Oppdragsgiverne vil antakelig velge de leverandørene som har det metodedesignet som virker mest lovende. Forskere med et mer kritisk utgangspunkt vil aldri bli valgt. Dermed får vi en rekke med positive ringvirkningsanalyser, mens potensielle kritiske analyser aldri kommer fram.

Det er vanskelig for forskere og konsulenter å være tilstrekkelig kritiske når oppdragsgiverne er veldig opptatt av å få fram mest mulig ringvirkninger. Publikum ellers er også opptatt av at kulturen kommer godt ut. Jeg har selv erfart hvor upopulært det er å være kritisk til kulturens positive virkninger på samfunnet. Etter å ha publisert rapporten «skaper kultur attraktive steder» hvor vi betvilte at kultur skaper bolyst eller mer innflytting til norske kommuner var kritikken og protestene nærmest øredøvende.


Les også: TONO kritiseres for forskjellsbehandling


Kulturfundamentalismens tid
Det er rett og slett ingen etterspørsel etter forskning som er kritisk til kulturens positive virkninger, og kritikk er ikke velkomment.

Det virker nærmest som vi er inne i en tid som kan beskrives som en kulturfundamentalisme, hvor kritiske røster nærmest får et stempel av forræderi. Ikke så merkelig da, at også forskere og konsulenter blir preget av det.


Relativt fattige deltakere
Vil kultursektoren komme godt ut av ringvirkningsanalysekonkurransen?

La oss tenke oss en framtid der alle beslutninger er basert på ringvirkningsanalyser og alle virksomheter og sektorer har fått utarbeidet sine ringvirkningsanalyser. Vil kulturaktiviteter komme godt ut av denne konkurransen? Det er slett ikke sikkert. Det er generelt lite penger i kultursektoren. Kulturinstitusjoner kjøper lite av varer og tjenester til underleverandører i forhold til de fleste andre bransjer. Selv deltakerne er relativt fattige, sammenliknet med f eks andre besøkende. Tradisjonelle turister eller deltakere på ulike forretningskonferanser vil normalt legge igjen mye mer penger enn den vanlige festivaldeltakeren.

Derfor vil antakelig kultursektoren komme dårlig ut når ringvirkningene skal sammenliknes med tilsvarende ringvirkninger fra andre sektorer, i hvert fall når det gjelder de økonomiske ringvirkningene.


Siste nytt fra musikkbransjen rett i innboksen: Ballades nyhetsbrev


Hvorfor markedsføre bivirkninger?
Kultursektorens store fortrinn er at både befolkning og politikere faktisk anser den primære aktiviteten som positiv.

Kulturen gir gode opplevelser, kulturen virker utviklende på sjel og sinn. Det er en overveldende positivitet i Norge til kulturens velsignelser. Så hvorfor satser kultursektoren så mye på disse ringvirkningsanalysene? Hvorfor fokuseres det ikke heller på den primære funksjonen, nemlig å skape verdifulle opplevelser for deltakerne?

Har kultursektoren mindreverdighetskompleks? Stoler de ikke på at folk og lokalpolitikere ser egenverdien til kulturen?

Ville det ikke være langt bedre å bruke begrensede midler på å gjøre festivaler og kulturaktiviteter enda bedre til det som er deres primære oppgave? Kulturen har en egenverdi, det er denne egenverdien som bør økes, ikke eventuelle bivirkninger av kulturen.

Knut Vareide er sosialøkonom og forsker ved Telemarksforsking