Svenneprøve med handicap
Festspillenes åpningskonsert gikk ikke helt som planlagt, etter at Bergen Filharmoniske Orkester ble tatt ut i streik tidligere denne uken. Dermed gikk også fremføringen av Arne Nordheims prisbelønnede stykke "Eco", i vasken. - For en ny festspilldirektør med så uttalte ambisjoner om å presentere norske krefter må Musikernes Fellesorganisasjons beslutning om å ta ut akkurat Bergen Filharmoniske Orkester i streik, akkurat denne dagen, føles som et gedigent slag i trynet. Organisasjonens forsikringer om at det er helt tilfeldig at streiken rammer Festspillåpningen må de nok lenger ut på landet med, skriver Ballades anmelder, Hilde Holbæk-Hanssen. Hun mener allikevel at åpningskonserten ble svært god: - Når de streikende musikerne med oransje LO-plakater utenfor Grieghallen raskt og greit kan byttes ut med fiolinist og energibunt Gidon Kremer og hans utsøkte kammerorkester Kremerata Baltica er det for publikum ingen nød.

Av Hilde Holbæk-Hanssen

Festspillene i Bergen 2006 åpnet med ikke fullt så stor brask og bram som den nye festspilldirektøren hadde planlagt. Med nytt tillegg i navnet, ”Nordiske impulser”, er intensjonen å promotere Nordens og Baltikums kunst- og musikkliv. Her skal verden få se nyskaping og kunstneriske prestasjoner på det høyeste nivå Nord-Europa kan prestere. Listen er lagt høyt. Pressekontingenten fra utlandet er større enn på mange år.

Per Boye Hansen har med dette svart på et uttrykt ønske fra norsk musikkliv om at Festspillene i større grad bør brukes som utstillingsvindu for norske musikere og komponister. Åpningskonserten onsdag kveld skulle utgjøre den helt store ouverturen til dette konseptet, med den finske festspillkomponisten Magnus Lindbergs ”Aura - in memoriam Witold Lutoslawski”, Arne Nordheims ”Eco”, som vant Nordisk Råds Musikkpris i 1972, og Sibelius fiolinkonsert. Og Bergen Filharmoniske Orkester.

Slik gikk det ikke. Som Festspillenes programsjef Erling Dahl jr. så elegant presenterte det overfor publikum: - Vi hadde planlagt en fullrigger, men p.g.a. forhold Festspillene ikke er herre over blir åpningen av en noe mer beskjeden karakter. For en ny festspilldirektør med så uttalte ambisjoner om å presentere norske krefter må Musikernes Fellesorganisasjons beslutning om å ta ut akkurat Bergen Filharmoniske Orkester i streik, akkurat denne dagen, føles som et gedigent slag i trynet. Organisasjonens forsikringer om at det er helt tilfeldig at streiken rammer Festspillåpningen må de nok lenger ut på landet med.

Det ble ingen fullrigger, men en slank, elegant havseiler man ble vitne til. Fordelen med festivaler er at det gjerne er andre musikere i byen. Gode musikere. Og når de streikende musikerne med oransje LO-plakater utenfor Grieghallen raskt og greit kan byttes ut med fiolinist og energibunt Gidon Kremer og hans utsøkte kammerorkester Kremerata Baltica er det for publikum ingen nød. De presenterte et program som nok var ukjent for de fleste: Sofia Gubaidolinas lekre ”Reflection on the Theme Bach” og Dmitri Sjostakovitsj både vare og djerve Kammersymfoni, op. 108b, basert på hans Strykekvartett nr. 7, ”Intermezzo” fra filmkomponisten Erich Wolfgang Korngolds Symfoniske serenade og en ganske så spenstig ”Fuga & misterio” av argentinske Astor Piazolla, med Kremer og vibrafonisten Andrei Pushkarev som solister. Tango-fuger er sjelden kost på våre breddegrader.

Kremerata Baltica, som ble opprettet i 1997, er et særdeles velspillende, energiladet orkester som spruter av spilleglede. Internkommunikasjonen fungerer bl.a. ved hjelp av smil og nikk musikerne imellom. I løpet av konserten reiste unge musikere seg opp og var solister med maestro Kremer, som i engelskmannen Michael Nymans Mozart-pastisj ”Trusting Fields”, og i det avsluttende nummeret, en sjarmerende, halsbrekkende fremføring av Mozarts variasjonsverk ”A vous dirais je Maman”. Det hører med til historien at Gidon Kremer ikke bare reddet åpningskonserten, men senere på kvelden spilte tango sammen med Per Arne Glorvigen i Logen, og dagen etter, sammen med sitt orkester, fyrte av samtlige av Mozarts fem fiolinkonserter på en og samme konsert i Grieghallen.

Etter pausen stilte de to som opprinnelig skulle vært kveldens solister opp som redningsmannskap. Julian Rachlin, innledet med en tidvis besettende og tidvis inderlig fremførelse av Prokoffievs Sonate for to fioliner i C-dur, op 56, i fremragende samspill med Janine Jansen. Han avsluttet sin avdeling med en virtuos fremførelse av Camille Saint-Saëns kjente ”Rondo e Cappricioso” akkompagnert av sin mor, Sophie Rachlin.

Elisabeth Norberg-Schulz fremførte til slutt en avdeling med italienske romanser, med Ivar Anton Waagaard ved klaveret. Her fikk publikum boltre seg i italiensk skjønnsang av Bellini, Puccini, Verdi, Gastalson og Catalani før bravurnummeret ”Il bacio” (Kysset) av Arditti avsluttet programmet. - Det vil si, et ekstranummer ble det, ”Oh mio babino caro” fra Puccinis Gianni Schicchi, til publikums store begeistring.

Kremerata Baltica, Norberg-Schulz og Waagaard er nordiske. Med Festspillenes nye logo, en stabukk og ordene ”Nordiske Impulser” projisert på podiets bakvegg fremsto likevel kveldens ikke-nordiske repertoar som en slående kontrast til Festspillenes intensjoner. Fremragende musikerer til tross, det som skulle være Per Boye Hansens svennestykke ble en nødløsning. Han kan ikke lastes. Vi ser frem til hva han får presentert når han har oddsene med seg.