Den nye bohemen
Operaens nye versjon av La Bohème er strippet for gammel-parisisk nostalgi og sentimentalitet. Men kjernen er der fortsatt: det handler om angst, sykdom og død.

- Det er egentlig ingen grunn til å modernisere en opera. Hvis man velger å fremføre en gammel opera, må det være fordi tematikken angår oss. Jeg aktualiserer og bruker nye bilder, ja, men sålenge disse fremhever det vesentlige i verket, tjener de verket selv. Det handler om å vise en La Bohème som føles ekte, sier operaregissøren Stefan Herheim.

Likevel er det en bohem i ganske modernisert drakt som vil møte publikum i Operaen. Tradisjonelt stemte operagjengere som forbinder Puccinioperaen fra 1896 med frisinnede, absintsupende kunstnersjeler med gnagende tuberkulose, svinsende rundt i skitne, men akk, så sjarmerende parisergater, må tenke om igjen. For selv om laget bak er stjernespekket, med Herheim, som nærmest er for kjendisregissør å regne, og dirigentkomet Eivind Gullberg Jensen, er det lite romantisk nostalgi som venter publikum.

Fin du siècle har blitt 2012, og tuberkulosen er byttet ut med vår egen tids sykdomsfrykt, kreft.


Les om Gullberg Jensens debut med Berlinfilharmonien


Ikke modernisering
For Herheim handler det ikke om modernisering, men om å finne frem til kjerneproblemet i stykket.

- Bohemkulturen dyrket ønsket om å befri seg selv fra det borgerlige trangsynet, fra konvensjoner og samfunnets tabuisering av det ubehagelige. Men Puccinis Bohemer er unge, engstelige mennesker som surfer på overflaten av et gammelt kunstner-image. I møte med sykdom og død er de hjelpesløse og gjør alt for å kompensere og fortrenge virkeligheten. Slik sett er de fortrengningskunstnere. Først i møte med døden blir Rodolfo til en virkelig poet - ufrivillig og ubevisst. Det er altså helt normale, men eksistensielle problemstillinger dette handler om, som det å måtte ta avskjed med den man elsker. Memento mori, sier Herheim.


Les også: Intervju med den nye operasjefen


Vil ikke settes i bås
Operaen er blant verdens mest spilte, og Norge er intet unntak. I Folketeateret ble den spilt over 200 ganger fra 1963 frem til flyttingen av operaen til Bjørvika i 2008. Da ble den gamle oppsetningen vraket, og Herheim var raskt på ballen for å lage en "ny bohem" til det nye huset. Ikke lenge etter var også Gullberg Jensen med.

- Jeg har visst om dette i noen år, og det er veldig godt å ha god tid, sier Gullberg Jensen.

- Jeg kunne aldri tenke meg å være en sånn dirigent som bare flyr inn til siste prøve. For meg har det vært veldig viktig å ha tid til å sette meg inn Stefans univers.


Finnes avvik
Gullberg Jensen innrømmer at det kan finnes steder der også den musikalske tolkningen avviker noe fra normalen.

- Hadde dette vært en mer klassisk oppsetning ville jeg nok gjort ting litt annerledes, ja. Men den musikalske tolkningen må henge sammen med inntrykket man får fra scenen, sier han.

Herheim legger til:

- Jeg kjemper veldig imot det at regissør og dirigent stadig settes i bås på to forskjellige steder. At vi hører sammen er forutsetningen for at musikkteater fungerer som et todelt, men enhetlig prinsipp. Jeg jobber frem regien helt og holdent utifra partituret, og overfører og utvikler dette her videre med Eivind og sangerne. Eivind overfører og utvikler dette så videre med orkesteret, før alt til slutt kommer sammen, forhåpentligvis med et klart og enhetlig uttrykk.


Må slåss
De to avviser at det har vært nevneverdige uoverensstemmelser mellom musikalske og dramaturgiske ideer denne gangen. Men begge har drakamper å vise til. Herheim skal ha slåss med både Daniele Gatti og Daniel Barenboim om scenisk aktivitet under ouvertyrer, mens Gullberg Jensen har måttet sette foten ned for en hårføner.

- Det var en nydelig Bizet-arie som ble helt ødelagt av en hårføner… Da måtte jeg ta en liten runde med regissøren. Jeg har flere kolleger som gjør veldig lite opera, og sier at det er nettopp fordi de ikke orker å gjøre så mange kompromisser på musikken, sier han.

- Men forskjellige operahus gjør ting på forskjellige måter. I Wiener Staatsoper for eksempel, ville man ikke vært fleksible nok til å ta i mot unge, pågående regissører med andre ideer. Og det er greit. Det er kanskje det huset i verden der du bare kan gå og høre fantastiske sangere synge fantastisk musikk for fulle hus hver kveld, og så er folk fornøyd. Men heldigvis finnes det også steder der man har bedre plass til å gjøre litt mer spennende ting, aktualisere, og problematisere hvorfor vi driver med dette.


Håper ikke på femti nye år

Så gjenstår det bare å se hvor lenge Herheims bohem får spille i det norske operahuset. I denne omgang er den satt opp med 17 forestillingsdager, med Eivind Gullberg Jensen ved dirigentpulten alle dager unntatt fire. Alle forestillingene er utsolgt, foruten enkelte ståplasser, men for skuelystne og billettløse publikummere skal forestillingen 4. februar liveoverføres til kinoer over hele landet.


- Den forrige oppsetningen av La Bohème i Norge fikk altså gå i nesten femti år. Hvor lenge blir denne å se?

- Ikke så lenge som den gamle, håper jeg… Også iscenesettelser har en holdbarhetsdato. Tviholder man på gamle oppsetninger av rent pragmatiske eller nostalgiske grunner er det noe galt, sier Herheim.

- Man må jo spørre om en forestilling er bærekraftig når det kommer til å opprettholde opera som en levende scenekunstform. I denne nye produksjonen siterer jeg elementer fra den gamle oppsetningen for å reflektere dette, og dermed også kjerneproblemet i stykket - det å kunstig holde noe ved like noe som ikke er levedyktig lenger.

Av Maren Ørstavik Foto/illustrasjon:
Genre\Classical, Genre\Classical\Opera / Stage Music, Interviews