Slagside for symfonisk flaggskip i nord
INNLEGG: Nord-Norsk Opera- og Symfoniorkester pøser ut udokumenterte påstander om internasjonal suksess. Er det et slikt kulturløft vi har drømt om i nord, spør konsertprodusent, prosjektleder og musiker Anders Eriksson.

Nord-Norsk Opera- og Symfoniorkester legger planer for en ukes tur til Japan i juni. Prislapp: Tett opp under 3 millioner nordnorske kulturkroner. Samtidig pøser orkestrets administrasjon ut udokumenterte påstander om internasjonal suksess i en språkdrakt som minner om en karismatisk vekkelsesbevegelse. Er det et slikt kulturløft vi har drømt om i nord?

Nei, ikke om man skal ta signalene fra en rekke ledende aktører i nordnorsk musikk- og kulturliv på alvor. Mange mener nå at det er på tide å starte pumpene, rette opp den symfoniske skuta og sette kurs mot nærmeste dokk for en solid overhaling. Det er en risiko for at Nordnorsk opera- og symfoniorkesters framferd går ut over det nordnorske kulturlivets omdømme. Orkestrets framtoning og aktivitet underbygger fordommer om sugerør i statskassa og mangel på dømmekraft. Alle som har innsikt i praktisk kulturpolitikk innser også at den enorme pengeflommen til det symfoniske flaggskipet blokkerer for satsing på andre områder.

Dessverre er det mange som rett og slett ikke tør å si hva man mener. Årsaken er at man er redd for at det skal få konsekvenser for sin egen virksomhet. Slik kan vi selvsagt ikke ha det; dette er en debatt vi må ta.


Vi skal ha orkester
For vi skal ha et stort regionalt orkester, og vi skal ha både sinfonietta i Bodø og kammerorkester i Tromsø. Og mer enn det. Men nå må fagfolk og nordnorske musikk- og kulturmiljøer få lov til å komme på banen. Hittil har politikere i sentrale posisjoner kommet med føringer på alt fra repertoar til innstuderingsmodeller og besetning. Hvis politikerne skulle ha prøvd seg på samme detaljstyring når det gjaldt havbruksforskning eller bioteknologi ville de ha gjort seg til latter. Årsaken til uføret er at prosessen rundt etableringen av orkestret var preget av hastverk og politisk press. Orkestret ble dannet på politiske premisser, ikke musikalske. Det som kom av protester ble forsøkt dysset ned med til dels ufine metoder. Det finnes eksempler som minner om politisk atferd i land vi ikke liker å sammenligne oss med.


Arktisk ensembleordning
Det vi har behov for i nord er en arktisk ensembleordning, en inkluderende satsing med bredere regionalt ankerfeste og større fokus på nordområdene. En ordning som virkelig er i stand til å speile det kulturelle mangfoldet i nordområdene. Vi skal selvsagt jobbe internasjonalt, men vi skal ikke gjøre det ved å kjøpe oss plass i japanske konsertsaler sammen med amerikanske sopraner.

Jonas Gahr Støre har til kjedsommelighet understreket at nordområdesatsingen handler om kompetansebygging og innovasjon. Det har han rett i. Og det gjelder ikke bare olje, gass og fisk, men i høyeste grad også kulturlivet. Med andre ord – vi skal beholde pengene fra kulturløftet, vi skal bare organisere det på en litt annen måte.

De ressursene landsdelen nå er blitt tilført kan helt klart dekke flere tiltak enn plateinnspillinger og Asia-turneer med symfonisk besetning. Her må det ryddes plass for kor- og kirkemusikk, her bør det settes av ressurser til et frilansbasert arktisk rytmisk ensemble, og her bør opera- og musikkteater til landsdelens sultefôrede kulturhus prioriteres foran teambuliding-turer til Yokohama og Tokyo.


Suksess i Kirkenes
Det finnes en rekke nordnorske kunst- og kulturaktører som kan vise til svært gode resultater i både nasjonal og internasjonal målestokk, men som avspises med småpenger og henvises til idealistisk slit.

Et ferskt eksempel: Pikene på Broen i Kirkenes hylles av statsråder, politikere og næringslivstopper fra inn- og utland; deres festival “Barents Spektakel” hadde 80 akkrediterte journalister og kunne notere seg førsteplassen i prestisjetunge Morgenbladets kåring av ukens beste kunst i Norge. “Når det er action i Kirkenes, blir resten av verden på en måte satt i parentes, og galskapen integreres i kroppen som noe påtagelig fysisk. Veldig cutting edge kuratorgruppe, dette. Veldig internasjonal begivenhet” skriver Tommy Olsson i Morgenbladet. Og det har vært rift om billettene.


Kulturpolitisk idioti
Likevel har altså Pikene på Broen et statstilskudd som tilsvarer 2,5% av symfoniorkestrets nåværende budsjettramme. Dette er kulturpolitisk idioti, og et varsku til politikerne om at de er på kollisjonskurs både med befolkningen og det profesjonelle kulturlivet i landsdelen.

I kultursektoren er vi blitt flasket opp med at vi ikke skal sette ulike satsinger opp mot hverandre. Men politikerne gjør det hele tiden, og sier rett ut at politikk handler om å gjøre de rette prioriteringene. Da må vi velgere og kulturaktører kunne gjøre det samme. NOSO i sin nåværende form er gal prioritering, og ordningen bør reorganiseres så snart som mulig.


Reorganisering – ikke nedleggelse
Det som vi nå kaller NOSO kan reorganiseres til en arktisk ensembleordning uten at man må flytte på eller si opp et eneste menneske. Jeg er så heldig å få jobbe med konsertproduksjon både lokalt og globalt hver eneste uke. Det gir meg gode muligheter til å sammenligne nordnorsk og internasjonalt musikk- og kulturliv.

Jeg vil påstå at en reorganisering av NOSO ikke bare ville få positive musikalske konsekvenser. Det vil også kunne bli et solid løft for for samhandling, stolthet og fellesskap på kulturområdet i nord. Vi vil få et nytt instrument for innovasjon og kvalitetsfokus.


Når halen vifter med hunden
Det er flere enn meg som har latt seg forundre av det vekkelsespregede informasjonsarbeidet rundt orkestret. Selv kontaktet jeg NOSOs direktør Rolf Cato Raade for å få noen eksempler på NOSOs internasjonale presseomtaler. Jeg fikk tilsendt én (1) artikkel fra det engelskspråklige organet “China Daily”. Hovedsitatet i artikkelen er hentet fra direktør Raade selv, som slår fast at “the hall is fantastic and the audience was really enthusiastic. Our China tour has so far been a great success. With sold out venues”.

Dette føyer seg inn i en rekke av tilsvarende uttalelser. Da sjefsdirigent Lindberg ble konfrontert av NRK om en dårlig anmeldelse av orkestrets konsert i Harstad, svarte Lindberg at dette var første gang man fikk dårlig kritikk, og at “man har fått enormt fin kritikk alle andre steder”. Jeg skal være den første til å beklage hvis jeg tar feil, men for meg er dette et eksempel på fenomenet “når halen vifter med hunden”. Her er det spin doctors i terrenget.


Lokalaviser
Det finnes gode anmeldelser av orkestret, skrevet av seriøse kulturjournalister i Tromsøs og Bodøs lokalaviser. Det skal man respektere. Spørsmålet er om disse anmeldelsene kvalifiserer til det som NOSO på sine websider og i en rekke presseuttalelser omtaler som “enorm medieomtale” og “stor internasjonal suksess”.

Hvis man vil komme seg opp og fram internasjonalt må man ha en unik profil, og man må være utrolig god. Det vet ikke minst Christian Lindberg. Derfor må det være bedre å bruke ressursene på å bygge kunstnerisk kvalitet og særpreg over tid, i stedet for å blåse opp det musikalske regnskapet med herlighetsbeskrivelser for å få børskursen til å stige. Jeg har en følelse av at det kanskje er lettere å få tilgivelse for lokale unnlatelser for et orkester som tross alt "skrev kinesisk kulturhistorie”.  


Nyansert syn
De siste ukene har vi registrert et noe mer nyansert syn på orkestrets prestasjoner i pressen. Ikke uventet kommer dette fra profilerte utenlandske musikkjournalister, som har vært invitert til Tromsø av Nordlysfestivalen. The Telegraphs Michael White dekket åpningskonserten med NOSO: “Da jeg hørte orkesteret under åpningskonserten, lurte jeg på om det var klart for rampelyset. Det har kompetansen, men er ujevnt i personell og ubalansert i lyd. Det trenger å jobbe hardt med en fantastisk og erfaren leder”, var rådet. White var heller ikke fornøyd med sjefsdirigent Lindberg, men hadde ett viktig forbehold: “Det er ikke tilfeldig at han er en av verdens ypperste brasspillere. Han er ikke noen idiot når det gjelder å forstå hvordan han skal sette opp et show”.


Show eller kulturløft
Da blir spørsmålet om det var slik regjeringens storslåtte kulturløft i nord var tenkt: Et velregissert symfonisk show med en ambisiøs dirigentspire og en svensk-amerikansk sopran i slutten av sin karriere - på turné i Asia sammen med et stort antall innleide vikarer og noen ansatte musikere fra Bodø og Tromsø. Jeg tror ikke det. Jeg tror at politikerne bak kulturløftet i nord hadde andre visjoner, men at de rett og slett kom skeivt ut.

Men dette kan vi gjøre noe med, og vi trenger ikke en gang å snu. Men vi må få skuta på rett kjøl, og så må vi justere kursen på den framtidige seilasen. Våre politikere bør snarest mulig ta initiativ og sette i gang evaluering og utredning av virksomheten.  Og her bør hele kulturlivet i landsdelen ha mulighet til å bli hørt. Vi snakker tross alt om årlige bevilgninger på mer enn 50 millioner kroner. Det er mye kunst og kultur i hvilken som helst målestokk.