Stemmen fra mørket - frem i lyset igjen
Hvordan havner egentlig en ung akademiker fra Holmestrand midt sentrum for noe av den mørkeste, tyngste og mest voldsomme musikken som noensinne har kommet ut fra USA, i kretsen til band som Earth og Sunn O))). Ballade har intervjuet en sjelden vekst i norsk rock og innehaver av en av landets mest særegne stemmer. - Jeg er mer opptatt av kraft enn tone. Jenter skal jo helst bare hviskesynge - de må slutte med det. For min del dreier det seg mye om å våge; våge å skrike og improvisere. Møt plateaktuelle Runhild Gammelsæter som nå forteller sin musikalske historie - fra grungefødselen i Seattle til den helt ferske plateutgivelsen under navnet Khlyst.

Av Bjørn Hammershaug

Seattle, tidlig på 90-tallet: Den blomstrende byen på nordvestkysten av USA blir plutselig musikalsk sentrum for en hel verden.

Band som Tad, Mudhoney, Soundgarden og ikke minst Nirvana tar steget opp fra garasje og kjeller til gullplater og stadionkonserter.

Med plateselskap som SubPop som essensiell pådriver og ungdomsmassenes voksende forakt for glam og glitter som kundegruppe, blir den jordnære punkbaserte garasjerocken, samlet under betegnelsen ”grunge”, det hittil siste store jordskjelvet som skaket rockens etablerte fundamenter.

Grungen vokste raskt fra å være et lokalt kaffebar-fenomen på den regnfulle vestkysten til å bli klodens mest omfattende hipster-pakke siden punken.

Grungefødsel
Og hit kom Runhild Gammelsæter som 13-åring, fra det langt fra like hippe Holmestrand, og havnet rett inn i grungens hovedstad. Det måtte nesten gå som det gikk.

- Jeg husker den tiden veldig godt, sier Gammelsæter

- Husker for eksempel at jeg fikk tak i Nirvanas ”Bleach” på opptakskassett, som jo var selve ”grungefødselen”. Jeg elsket også Earth, og det samme gjorde kompisene mine, Steve og Greg.

Steve kjennes bedre som Stephen O’Malley, Greg er den litt eldre Greg Anderson (kjent fra Engine Kid), begge fra den norsk-pregede bydelen Ballard rett utenfor Seattle. De er ikke uvesentlige skikkelser innen moderne og eksperimentell tungrock de siste 10-15 årene. Mer om dem senere.

Den unge jenta ble raskt oppslukt i byens mildt sagt vitale musikkscene. Favorittene på den tiden var metall-bandet Carcass. Som 15-åring klarte Gammelsæter og bestekompisen O’Malley å snike seg inn på klubben Rock Candy for å se yndlingene.

- Vi måtte snike oss backstage sammen med bandet, som tok med oss inn i klubben og plasserte oss helt foran scenen. Vi fikk beskjed om å stå helt i ro, for hvis vaktene så oss var det rett ut, smiler Gammelsæter i dag.

- Carcass var veldig viktige for meg på den tiden - og sammen med Napalm Death, Cathedral og Grave - de store favorittene.

Da Gammelsæter var 17 år dro foreldrene hjem etter endt jobboppdrag. Den unge damen bestemte seg for å bli igjen i Seattle - og i tilsynelatende likhet med de fleste jevnaldrende på den tiden, ble musikken stadig mer viktig. Inspirasjonen fra både den lokale grungescenen og svartmetall ble to vesentlige kilder for det som skulle bli det første bandprosjektet til Gammelsæter, O’Malley og Anderson.

- Det var et helt suverent år. Jeg var cirka 18, hadde egen kåk i University District, med to sofaer hvor Greg og Steve sov hver natt.

Begge guttene var fascinert av norsk kultur og språk, ikke minst O’Malley som dyrket sin store interesse for norsk svartmetall.

- Han er grafisk designer og drev på den tiden den suksessfulle fanzinen Descent, som handlet om norsk black metal. Jeg ble en slags kontaktperson mellom fanzinen og band som helst ikke ville gjøre engelske intervjuer. Jeg gjorde telefonintervjuer med for eksempel Enslaved og Satyricon, som jeg oversatt til Steve. Han fikk tak i mye eksklusive intervjuer på den tiden!

Thorr’s Hammer
De fant et slitent lokale nede ved havnen i Seattle, i likhet med en rekke andre lokale artister, der de startet å øve. - Vi øvde med veldig lite og tjuvlånte stort sett utstyr, ler Gammelsæter.

De kalte seg Thorr’s Hammer, der den norske studinen ble vokalist. Hun gjorde seg raskt bemerket med en svært så voldsom stemmeprakt gjemt bak det fagre utseendet.

- Jeg hørte på Carcass og prøvde å synge til, og plutselig fikk jeg til den ”growlingen” med stemmen min. Mange reagerte på den, særlig guttene synes det var en skikkelig kuriositet, flirer hun.

Med Gammelsæters norske tekster og gutturale skrik frontet hun et band som fikk Black Sabbath til å virke som tyggegummi-pop, og som vakte berettiget oppmerksomhet i progressive metal-kretser.

- Thorr’s Hammer var et veldig kortvarig prosjekt. Vi snylta oss inn på et par konserter i Seattle under dekke av å være mer etablerte enn sant var. Jeg var jo bare 17 år og måtte snike meg inn i klubbene.

Det finnes ett opptak av Thorr’s Hammer live, der Gammelsæter til stadighet løfter hånden sin på et litt merkelig vis. Det er ikke et okkult rituale:

- Jeg kunne ikke tekstene noe særlig, og hadde skrevet de nedover armen min, ler hun i dag.

Thorr’s Hammer spilte inn platen sin på fem timer, rett inn på én DAT-tape og fikk gitt det ut på kassett.

Det kunne blitt starten på en karriere som artist for Gammelsæter - men hun ville det annerledes. Seks uker, to konserter og en plateinnspilling senere var bandet historie.

Livsvalg
- Det dreide seg jo om de store livsvalgene, smiler hun. - Thorr’s Hammer tok litt av i denne perioden, og de andre i bandet ville ut på turné, mens jeg helst ville bli forsker. Da jeg kom inn på UiO valgte jeg Norge og jobbkarriere fremfor musikken. Etter 5 år i USA var jeg egentlig klar for å reise hjem.

Det er ikke et valg hun angrer på i dag:

- Jeg ville blitt helt ødelagt av et liv i turnébussen. Dessuten har jeg alltid vært slik at skal jeg gjøre noe, så skal jeg gjøre det skikkelig.

Det skulle gå 12 år før Runhild Gammelsæter igjen skal opptre offentlig. Det skjer i New York senere i høst. Men først må vi snakke litt om årene i mellom. For hun deltok på én plate i mellomtiden - og igjen er vennene Stephen O’Malley og Greg Anderson i sentrum.

(((O)))
Etter at Thorr’s Hammer gikk i vasken flyttet de to fra Seattle til Los Angeles. O’Malley har fortsatt sin karriere som grafisk designer. Han er for eksempel den faste designeren til Misanthropy records, og står bak plateomslag til blant andre Burzum og Emperor.

Anderson startet etiketten Southern Lord, og den første utgivelsen der var Thorr’s Hammer. Southern Lord har med årene blitt et nøkkelselskap spesialisert på doom og nyskapende tungrock.

Men mest kjent er de for et utforskende og eksperimentelt prosjekt som heter Sunn O))), Anderson/O’Malleys verktøy for ”sub-soniske gitardroner”. De har fått en veldig stor tilhengerskare med sin ekstremt tunge og saktegående rock, som er en videreføring av Thorr’s Hammer uten vokal og nærmest et slags hyllestband for gudfedrene i Earth. De samarbeider gjerne på kryss av genre, og partnere inkluderer Attila Csihar (Mayhem), Oren Ambarchi, Julian Cope - og Runhild Gammelsæter.

På Sunns ”White 1” fra 2003 kommer hun plutselig frem fra mørket for en liten visitt og synger ”Eg heiter Håvard Hedde”! Det krever vel en liten forklaring.

- Ok, nå skal du få en liten skandalehistorie, smiler Gammelsæter: - Jeg var i USA på ferie, og ble med Steve og Greg i studio i Portland, Oregon for å gjøre en del vokallyder. Jeg ble også invitert med på konserten deres der, og nærmest kastet opp på scenen for å gjøre en intro. Jeg sang ”Håvard Hedde” etter hukommelsen. De guttene der tar selvsagt opp alt på bånd, og da jeg mottok et eksemplar av ”White 1” fikk jeg helt sjokk over at de hadde brukt nettopp opptaket av ”Håvard Hedde” på den ferdige platen.

Gammelsæter er lattermild over episoden i dag, men synes ikke det var spesielt morsomt å høre igjen det opptaket: - Det var jo helt sykt, og jeg hadde bare lyst til å gråte. Det som ikke kommer frem så godt er jo alle duo-opptakene jeg gjør på platen sammen med Joe Preston (Earth). Det er mye rare pustelyder gjemt i bakgrunnen på den platen, ler hun.

Forskeren
Med unntak av ”White1” har ikke Runhild Gammelsæter gjort noen offentlige musikalske opptredener siden Thorr’s Hammer midt på 90-tallet. Hun har skaffet seg sin doktorgrad og er i dag ansatt på Blindern som anerkjent forsker på signalstoffer og sukkersyke.

Men skjebnen ville ikke at hun skulle forsvinne helt fra musikkbransjen. I disse dager er hun aktuell med ny plate, denne gangen et samarbeid med James Plotkin under navnet Khlyst. Plotkin er en dreven musiker med bakgrunn innen eksperimentell tungrock, kjent fra blant annet OLD og Khanate, sammen med tidligere nevnte Stephen O’Malley.

Det virker betimelig å spørre om bakgrunnen for at Runhild Gammelsæter igjen er aktuell plateartist.

- Jeg kjenner James gjennom Steve, og har hengt litt med begge når jeg har vært på forskertreff i New York. Han liker å jobbe med forskjellige folk, og denne gangen hadde han rett og slett lyst på en kvinnelig vokalist.

- Man trenger ikke bare gjøre en ting i livet, reflekterer Gammelsæter. - Det er utrolig givende å bidra på plate igjen, og vise at man kan hvis man vil.

Men skal ikke jenter bare hviske da?
Plotkin ønsket å fokusere på på atmosfæren i vokalen, mer enn på innholdet, og krevde i første rekke norske tekster.

- Han betrakter stemmen mest som et eget instrument som inngår i musikken, forteller Runhild.

Hun tar denne gangen i bruk et bredere repertoar enn i Thorr’s Hammer, og nevner i tillegg til growling, både rene skrik og messing, som er produsert i mange lag for å skape en spesiell fyldig effekt.

- Mitt talent som sangerinne er ikke så versatilt, innrømmer hun: - Jeg har noen særegne trekk, særlig når det gjelder å bruke kraft. Jeg kan bidra litt med den stemmen, men ikke nok til å gjøre en karriere ut av det. Til det har jeg for stor respekt for faget. Men jeg har i hvert fall ikke vannet ut min greie, legger hun til med et smil.

Gammelsæter legger mye vekt på spontanitet når det gjelder sitt eget uttrykk, og trekker spesielt frem Diamanda Galás’ sterke stemme som en viktig inspirasjon.

- Jeg er mer opptatt av kraft enn tone. Jenter skal jo helst bare hviskesynge - de må slutte med det, oppfordrer hun.

- For min del dreier det seg mye om å våge, våge å skrike og improvisere. Det gir det hele et mer preg av performance enn musikk, kan man vel si.

Stueskrik
Samarbeidet har vært en lang prosess mellom Plotkin og Gammelsæter. Vokalisten forteller:

- Jeg skrev først tekster på norsk basert på en felles plattform vi hadde blitt enige om, oversatte disse og sendte over til New York, der James lagde musikken. Vi møttes i studio og gjorde ting helt spontant, før vi til slutt mikset og trikset det hele sammen. Selv om man bruker spontanitet er det nødvendig med et utgangspunkt for å improvisere.

Khlyst var i utgangspunktet ikke planlagt som et band, og Gammelsæter sier hun ble oppgradert fra å være gjestevokalist, til at det ble et duoprosjekt, som plateselskapet Hydrahead til slutt ønsket å presentere som et fullverdig band.

Opptak ble sendt over dammen gjennom programmet q-base, og tok gradvis form. Mye av vokalen er lagt på hjemme hos Gammelsæter, der kjæresten Jørgen Munkeby har sitt eget hjemmestudio.

- Jeg tilbrakte mye tid i stuen der jeg hylte av alle krefter. Naboen virket lettere forskrekket i den perioden, smiler hun.

Kaos er mitt navn
Plateselskapet beskriver det ferdige innholdet på følgende fargerike måte:

”’Chaos Is My Name’ is like waking up in the basement hospital of Jacob’s Ladder only to realize that the permanently disfiguring abuse you’re about to endure has already taken place. The rest of your brief, excruciating life will be spent as a hideously deformed flesh puppet, flailing helplessly under the high-pitched whine of various torture devices and experimental dental equipment, while Seraphim sing in the distance, never once offering you their hand.”

Det var da voldsomt. Hva er det vi egentlig serveres her?

- Det finnes nok enkelte likhetstrekk til Sunn, forteller Runhild. - James har laget noen riktig så kule greier basert mye rundt rumlende instrumentering. Han bruker få instrumenter men mye lyd, og er opptatt av atmosfæriske stemninger skapt gjennom ulike lydbølger.

Gammelsæter trekker frem psykologen Carl Jung og hans skyggekonsept i forståelsen av både vokal og tekster. - Det er et subtilt psykologisk preg her som kan knyttes til Jung, men også Aleister Crowley, i det hele tatt en god del småting som er satt sammen til en god Khlyst-suppe, ler hun.

Og hvor kommer navnet til denne suppen fra?

- Khlyst var en hedensk russisk sekt som blant annet Rasputin visstnok var med i. De baserte seg på orgier, tungetaler og tung drikking av vodka, avslutter forsker og vokalist Runhild Gammelsæter.

Khlyst skal foreløpig gjøre én konsert, de spiller 2. November på Sin-E i NYC som en del av CMJ Music Festival (samme kveld og scene som 120 Days).

”Chaos is my name” slippes på Hydrahead/Tuba 24. oktober.

Utdrag fra platen kan høres her www.plotkinworks.com.