Kunst, teknologi, demokrati
DEBATTINNLEGG: - Dagens finansieringsmodeller gir ikke nødvendig stabilitet, og dersom mangelen på mulighet for langsiktig utviklingsarbeid på teknologisiden i Norge vedvarer, så vil norsk kulturliv måtte importere alle tekniske løsninger som går ut over det trivielle, mener leder i NOTAM, Jøran Rudi, i dette innlegget hvor han ser på tilstanden i lys av Løkenutvalget.

Av Jøran Rudi, Leder i NOTAM

Kulturdepartementets Løkenutvalg skal gjennomgå kulturlivets offentlige finansieringsordninger, og målet er mer demokrati og mer kunst for pengene. Det skal legges til rette for nyskaping og utvikling, og ansvar, frihet, beslutninger og skjønnsutøvelse skal spres. Administrative kostnader skal reduseres gjennom forenkling av både søknadsprosesser og rapportering.

Stabil og forutsigbar infrastruktur

I fokuset på denne type demokratisering må kunstnernes behov for stabil og forutsigbar infrastruktur ikke glemmes. Kunstnerne må både ha tilgang på ressurser for egen utvikling, og tilgjengelighet på ekspertise som går utover deres egen kyndighet.

Spesielt i internasjonaliserings- og utviklingsperspektiv er slik infrastruktur en forutsetning for å lykkes, og at dette er anerkjent ser vi i bildefeltets OCA og musikkfeltets MIC, begge store formidlere. Fokuset på formidling er imidlertid ikke tilstrekkelig - teknologi blir i økende grad del av kunstuttrykk i alle genre, og er i en forstand radikal fordi den endrer kunstens forutsetninger.

Tydeligst ser vi dette i musikklivet, hvor nær sagt all musikkopplevelse involverer teknologi på ett eller flere nivåer.

Spisskompetanse

Teknologi for kunst er avhengig av at det finnes spisskompetansemiljøer som kan veilede, undervise og utvikle kunstnere på deres egne premisser - altså i konkret og forpliktende diskurs med de kunstneriske ideene, som kommer først i prosessen.

Det er videre nødvendig at tilgangen på sine ressurser ikke blir for liten, men at tilgangen er bred – altså demokratisk. Rent kommersielle tilbydere kan aldri ivareta slike behov; dette vil forbli en spesialvirksomhet med liten lønnsomhet i kort perspektiv, helt på linje med grunnforskning. Men i langt perspektiv er slikt utviklingsarbeid en absolutt forutsetning for verdiskaping.

Dersom slik grunnutvikling ikke har livsvilkår, forblir norsk kunstlivs forståelse og bruk av teknologi på det samme enkle nivået det generelt har i dag.

Utilstrekkelige grunnbevilginger

Det finnes spirer til slike sentra i Norge, men de har alle svært utilstrekkelige grunnbevilginger, og må derfor skjøte på driftsbudsjettene med prosjektinntekter. Opp til et visst nivå fungerer dette, men det er ikke mulig å bygge langsiktig med denne finansieringsmodellen, siden grunnbevilgningene ikke gir nok til å sikre stabil drift, og prosjektinngangene er usikre.

Situasjonen gjelder hele det teknologiintensive feltet, men av sentrene er det sannsynligvis NOTAM som merker disse problemene best, på grunn av sin institusjonelle og langsiktige profil med forpliktelser og ytelser til hundrevis av komponister, musikere, kunstnere, formidlere og andre institusjoner hvert år.

Finansieringsmodeller

Sentrene dyrker frem reelle nyvinninger som resten av kunst- og kulturlivet trekker på, og Løken-utvalget må gi spesielt fokus til hvilke finansieringsmodeller som kreves for at slike kunst- og musikkteknologiske sentra skal ha forutsigbare og rimelige driftsvilkår.

Dagens finansieringsmodeller gir ikke nødvendig stabilitet, og dersom mangelen på mulighet for langsiktig utviklingsarbeid på teknologisiden i Norge vedvarer, så vil norsk kulturliv måtte importere alle tekniske løsninger som går ut over det trivielle.

Dette innlegget er også publisert i dagens utgave av Aftenposten.