Soup:
St. Helen:
Visitt fra Trondheim
ANMELDT: Utenforstående vil nok karakterisere Trondheim som en by tuftet på ballerock. Det ble motbevist da Trondheim Calling inviterte til klubben Gloria Flames i Oslo i går.
Tekst og bilder av Marius Svaleng Andresen
Trondheim Calling har lagt ut på turné for å vise hva trønderhovedstaden har å by på av musikk. Trønderne som representerer byen på Oslo-klubben Gloria Flames er St. Helen, Soup og Gode Ord Dør Sist. Jeg føler meg inhabil. Jeg er trønder i hovedstaden, og det står trøndere på scenen.
(Prosjektet Trondheim Calling "ønsker å vise fram den ferskeste ferskvaren av nye trønderske artister til omverdenen").
Erketrønderne og patriotene i hiphop-gruppa Gode Ord Dør Sist var først ut under kveldens evenement. T-fuzz (Trond Wiger) går på scenen alene og den eneste beaten han rapper til, er et publikum som småprater.
Trondheim rock city, du liksom.
Publikum er småsjenerte, og det virker som om flesteparten er for opptatt av å drikke øl til å legge særlig merke til Wigers soloopptreden. Men han sparer ikke på kruttet. Om dette ikke er G.O.D.S. svar på Sage Francis’ ”Hopeless”, vet jeg pinadø ikke. Når kompanjong Børek (Erik Bruset) ankommer scenen, serveres beats og rim på sølvfat.
Gode Ord Dør Sist rapper mot nedleggelse av Dahls-bryggeriet i ”Kjenn Varmen” og har en egen låt som heter ”Trondheim”, og er i så måte ypperlige ambassadører for Trondheim by.
Om de gjenspeiler Trondheims musikkliv er derimot en annen sak. For et hovedstadspublikum blir det kanskje litt i overkant internt å høre om sykkelheiser og nattbading i Korsvika, men G.O.D.S. redder seg med poetiske slagere som ”Kua”, ”Vil ha mer” og ”Svaberg”, samt dansbare ”Slæng skaillan”, ”Hverdagsliv” og ”Pils og pøls”, som burde engasjert publikum mer.
G.O.D.S. beviste iallfall at Trondheim også produserer bra hiphop, om ikke annet.
Soup går på scenen, og besetningen til det som tidligere var Erlend Aastad Vikens enmannsprosjekt, ser ut som et rockeband. Det som derimot kommer ut av høyttalerne, er atmosfærisk pop, som befinner seg i et eller annet sted mellom Placebo, The Notwist og, på de mest melodiøse partiene, Mogwai – nydelig på det mest melodiske.
Det er ikke snakk om publikumsfrieri når Soup skal konsumeres, og det hadde heller ikke kledd dem. Frontfigur Viken prøvde på et tidspunkt å få respons fra et halvslitent rockepublikum, og måtte følge opp med å si ”den som tier samtykker”.
Innimellom massive crescendoer, nydelig dynamisk låtoppbygging og drømmende tangenttraktering får jeg inntrykket av at Soup i lengden er mer et plateband enn et liveband. Jeg savner litt mer trøkk, jeg vil ha en vegg av lyd mot meg. Og jeg tror Soup kunne innfridd det ganske lett.
En stund kan det være ganske sjarmerende å se på Korg-skruing og Mac-fikling, men etter en stund blir det dessverre litt langtekkelig. Soup greide derimot å vise et solid utvalg låter fra to solide album før stafettpinnen ble overrakt tredje band på plakaten.
St. Helen smeltet pikehjerter til de grader, og det er åpenbart at de trives foran publikum, scenevante som de har blitt. Og nå begynner endelig publikum å reagere litt også. Når første låt er fullført, bytter vokalist Magnus Kummervold ut gitaren sin, og gir den andre til en publikummer på forreste rad. Energien er til å ta og føle på, både blant publikum og på scenen, og mellom slagene møtes bandet av jentehyl og jubel.
God pop-rock er en mangelvare i trønderhovedstaden, men St. Helen står bak et av de beste pop-bandene i byen. Rykter sier at St. Helen starta som et hardcoreband, og på en absurd måte kan man fremdeles høre at det sitter litt igjen. Det er som om Gallows hadde møtt Håkan Hellström og laga happy musikk med allsangfaktor sammen, for stemninga på Gloria Flames er rett og slett happy.
Det skåles fra publikum, og St. Helen leverer full pakke, lekent og lett. Hiten As Low As It Can Be er et genuint høydepunkt, og når bandet går av scenen ropes det etter mer. Trondheim har satt sitt spor på Grønland!