- Bleken blander kortene
- Halvdan Bleken blander elementer som ikke hører sammen, skriver Annar Follesø i dette innspillet til den pågående kunstmusikkdebatten. - Jeg tror at musikkens høyeste potensiale ligger nettopp i at den kan representere en motkultur, en arena der man kan søke erkjennelse snarere enn bare ren adspredelse, mener Follesø.

Av Annar Follesø, Oslo

Jeg så et fascinerende program på TV her om dagen: En "masterclass" med The Royal Shakespeare Company. Den dype kjærligheten til de praktisk talt uendelige mulighetene, både til fortolkning og forståelse som disse skuespillerne formidlet overfor Shakespeares tekster, var betagende.

Programmet var en viktig påminnelse kunstens verdi I SEG SELV, ikke målt etter hvor mange den klarer å "fenge" til en hver tid. Jeg er litt usikker på hvor Halvdan Bleken selv står mht. til de spørsmålene han tar opp, men jeg velger å tolke hans kommentar dithen at han er bekymret for den klassiske musikkens fremtid. Et inntrykk jeg får, er at han blander sammen elementer som ikke hører sammen.

"Ikonisering" av utøvere og komponister, både i fortid og samtid, er vel ikke egentlig noe stort problem? Det gjelder å ha forståelsen av HVA storheten består i, slik at det kan bli til inspirasjon og nytte for ens egen kunstneriske utvikling.

De formidlingsmessige svakheter Bleken mener å ha opplevet på enkelte konserter, har vel strengt tatt ikke noe å gjøre med hvorvidt komposisjonene er "utgått på dato" å gjøre. Hvis en musikers ærefrykt for kunstverket hemmer uttrykksrikdommen i egen fremførelse, er det vel først og fremst et tegn på manglende musikalsk modenhet?

Mitt poeng er: utøvere innenfor kunstmusikktradisjonen har et ansvar for å bevare og å videreutvikle kunstmusikken, samt å etterstrebe høyest mulig kvalitet. Viker man fra dette til fordel for en mer markedsorientert tilnærming, kan man fort ende opp med at det ikke er noe særlig kvalitet igjen å "selge".

Jeg er enig i at man bør tenke kreativt med hensyn til formidling av kunstmusikk, da flest mulig selvfølgelig bør få anledning til å oppleve den. Jeg tror likevel at musikkens høyeste potensiale ligger nettopp i at den kan representere en motkultur, en arena der man kan søke erkjennelse snarere enn bare ren adspredelse. Det siste har vi i dagens samfunn allerede mer enn nok av.

Annar Follesø, Oslo