Kan fylle et tomrom
Det nye norske musikkmagasinet ENO er best når de satser på egne ideer, skriver frilanskribent og platedirektør Marit Karlsen i denne anmeldelsen.

Det nye musikkmagasinet ENO tar sats med et sitat fra dikteren og musikeren Arild Nyquist: ”Blir livet noe lettere hvis du spiller grammofonplater every day?” Oh yes. Musikk gjør oss levende. Men hvordan skriver vi om opplevelsen av musikk? ENO, som er oppkalt etter lydgeniet, avantgardmusikeren og popprodusenten Brian Eno, er sitt kall bevisst: ”All den vidunderlige, opprivende musikken som er der ute. Følelsene den skaper, og alt i verden som er filtret inni musikken. Det er det vi vil utforske, skrive og fortelle om”.

Akkurat det, er som vi vet, lettere sagt enn gjort. Så ære være ENO for initiativet til et nytt norsk musikkmagasin med nevnte ambisjoner. Noe annet ville riktignok vært meningsløst. Midt i støyen av det overfladiske og kjappe språket som preger musikkjournalistikken i tabloidavisene, og i det uendelige mylderet av musikksider på nettet, er det mest riktige nå ”et langsomt, pent uttegnet magasin”.


80-tallet
ENO ser like seriøst og troverdig ut som årets nordiske tidsskrift, Vinduet. Den umiddelbare assosiasjonen (og ufrivillige sammenligningen?) skyldes at de to publikasjonene deler samme designer i Rune Mortensen, dernest at begge i hvert sitt felt favner bredt sjangermessig. ENO beveger seg fra støyrock i Oslo til politisk afrobeat i Lagos og ufarlig epleslang i hagen til avdøde Arild Nyquist. Men der Vinduet har penner hvis alder synes uvesentlig for selve teksten, er de aller fleste av ENOs bidragsytere født på 1980-tallet. ENO har samlet flere ukjente bidragsytere, og noen få etablerte. Den førstnevnte gruppen holder varierende kvalitet.

Riktig, det uunngåelige 80-tallet ble nettopp nevnt. Tiåret hvor norsk musikkjournalistikk blomstret og var på sitt hvasseste. Hvert fall hvis vi skal tro de som var profilerte musikkjournalister på den tiden. En epoke som varte til langt inn på nittitallet. Internett har gjort noe med musikkjournalistikkens hegemoni. Det smuldret rett og slett opp. I takt med at personlige musikkblogger, unge jyplinger og ledende blader begynte å boltre og leke seg i cyber, må avisjournalistene se seg i å kaste terningkast mer enn de skriver, og radiostasjonene blir stadig mer firkantete og sjelløse. Slik har vi rast oss gjennom det siste tiåret. Kruset på overflaten. Ved inngangen til 10-tallet er den grundige musikkanmeldelsen så å si død.


Velger bort analysen
Det er i et magasin som ENO at nye, så vel som etablerte, skribenter kan utfordre det tannløse. Det er her de kan utforske, videreutvikle og finslipe teksten om opplevelsen av selve musikken, den personlige betraktningen.

Derfor er det litt underlig at ENO – midt i sin lengten etter nettopp den langsomme musikkjournalistikken – velger bort den sakte, musikalske analysen. ENO sitt argument for ikke å ha med anmeldelser er at albumformatet er gammeldags, og at de ikke vil la seg styre av plateselskapenes utgivelsesplaner. Det applauderes! Men de er strengt tatt ikke i lomma på selskapene ved å ta for seg utvalgte musikkinnspillinger, enten de er nye eller gamle, heter album eller mp3.


Likevel aktuelle
ENO er ikke uaktuelle ved ikke å ha anmeldelser, ironisk nok har de på 100 sider fordelt ni intervjuer (av totalt 19 saker) med artister som tilfeldigvis er plate– eller turnéaktuelle. Blant andre internasjonale størrelser som G-side (”de nye Outkast”) og Big Boi (som mange mener står for årets beste rapalbum). Norske Ingeborg Selnes får første saken i bladet, i anledning hennes andre album som er i kjømda. Et uspennende intervju, men det trenger ikke bety at hun er kjedelig. Journalisten formidler ikke engang musikklandskapet Selnes beveger seg i. Hva slags musikk spiller hun? Hjertecore, kan jeg lete meg frem til i innholdsfortegnelsen. Hjertecore? Intervjuet hadde passet bedre i Dagbladet Fredag.

ENO er på sitt beste og mest kreative med sine egne idéer, de sakene som ikke er plankekjørende intervjuer. For eksempel er saken om hvorvidt humor hører hjemme i musikk interessant, og saklig krydret med dertil hørende (og forholdsvis lange) enqueter med humorister som Harald Eia, vitsesangere som Bare Egil og alvorlige popartister som Susanne Sundfør.

Den mest stødige teksten om fenomener i popkulturen er essayet om såkalt afrofuturisme i noen av årets mest omtalte r&b album, skrevet av Erik Steinskog, lektor i musikkvitenskap ved Københavns Universitet. Har du tenkt på at Janelle Monáes andre album The ArchAndroid har science-fiction aspekter ved seg, og at omslaget siterer kinoplakaten Fritz Langs film ”Metropolis” fra 1927? Steinskog lærer oss at Monaés fremtidsscenario er retrospektivt forankret i det tjuende århundrets kulturtradisjoner, og trekker frem flere kjente og ukjente sammenligninger, som blant andre Erykah Badu, Kelis, George Clinton, Grace Jones og Sun Ra. Dette er et essay jeg vil fortelle om til vennene mine neste gang vi møtes over musikk.


Musikk som identitet
En sak som viser at ting kan være bedre på papir enn i en blogg, (den dukket først opp i en kortversjon på Underskog.no), er signert truckfører Svein Strømmen fra Fyllingsdalen. Han kommer over sin gamle lommebok: ”...på orkesterplass i passfotolommen, møysommelig innpjåtet foran et fotografi av min kjære søster datert februar 1988 og Tusenfrydførerkortet mitt datert 1990 - Nuclear Holocausto of Bloody Vengeance fra Beherit.” Et band han oppdaget via tapetrading, og har fortsatt kun på kopikassett. Strømmen fotograferer alt han finner i den sorte lommeboken, og levner absolutt ingen tvil om at han på den tiden var mer opptatt av å lese Metal Hammer enn å tenke på damer. Nostalgi fra nittitallet, men en liten musikalsk historie om identitet, skrevet med snert i tasten.


Lang reise for lite nytt
I featuren om Fela Kuti møter vi sønnen Seun Kuti på en fortauskafe i Paris, i forkant av journalistens ekskursjonen til Nigerias hovedstad Lagos, hvor festivalen Felabration avholdes hver oktober. Dit kommer musikere fra hele verden for å minnes Fela Kutis musikk og filosofi. Det ligger an til en god lesestund hvor jeg ser frem til å bli opplyst om alt det jeg ikke visste om Fela Kutis musikk og filosofi, og forhåpentlig samtidig et lite innblikk i Nigeriansk musikk. Men jeg får ikke vite stort mer enn at Nigerianeren Fela Kuti (d.1997) er elsket av folket og hatet av myndighetene. Etter en så lang reise er innholdet skuffende kort, og det er uklart om den handler om Fela Kuti eller om jakten på afrobeaten i en samtale med britiske Damon Albarn, som viste seg å spille på festivalen.

Reportasjen fra Leangveien i Asker gir derimot litt mer innsikt i hovedpersonen. En søt og sympatisk tekst om ENO-redaktør Eirik Kydlands pilgrimsreise til Leangveien hvor poeten, forfatteren, musikeren og bildekunstneren Arild Nyquist (1937-2004) levde og skapte. Saken er trykket på glanset, solgult papir. Det er ulike papirtyper og farger som blir brukt mellom de to permene, alltid i en lun og tiltalende tone.


Ideene er viktigst
Musikkjournalistikken i dag er mer avhengig av å ha en idé, enn å motta tips om hva som er hot or not, sier autoriteten på feltet, svenske Andres Lokko i et intervju med Vinduet. I all sin uavhengighet kan den lille fetteren ENO virkelig boltre seg med idéer og vinklinger om alt som har med opplevelse av musikk å gjøre. Også om hvordan vi bruker musikk. En bra vri er saken med de to unge forfatterne Victoria Durnak og Audun Mortensen. De ble invitert til å skrive hver sin frie tekst – med musikk på øret som eneste instruks. For hva skjer med sansene våre når vi skal gjøre to ting på en gang? Durnak valgte, med hell, å skrive ned tankene og assosiasjonene hun fikk når hun hørte seg gjennom katalogen til popduoen Beach House fra Baltimore. Mens Mortensen står for den drøyeste, i betydning kjedeligste, lesningen i ENO. Han valgte å skrive seg gjennom hele katalogen til Mariah Carey. Det er som å lese et uendelig langt radiomanus i stikkordsform. Visst skal det gå langsomt, men har vi tid til det?

Mens CDen er døende og musikkbransjen generelt kjent som noe som ”går til helvete”, må man spørre seg om et musikkmagasin har større rett enn en musikkinnspilling til et liv som ”en strunk rygg i hylla”? Det har snart Narvesen svaret på. Men så lenge det finnes mennesker som fortsatt lar seg henrive av lukten av ulest, ferskt papir og forventningen som oppstår når fingrene glir over nøktern og behagelig layout og design - og en tekst som bærer bud om å ta deg med - finnes det også lesere.

Musikk er i dag allstedsnærværende, men betraktninger om populærmusikk er nærmest fraværende. ENO viser fine takter til å kunne bli et blad som kan fylle det tomrommet. Om det har livets rett kommersielt sett, virker befriende underordnet. Å benytte flere gode penner får vi håpe er overordnet.

Første nummer av ENO er laget på dugnad. Bladet er i butikken fra og med i dag. Det koster 99 kroner og skal etter planen utkomme fire ganger i året.