- Ingen singer-songwriter!
Stefan Sundström er familiemann som lever i kunstnermyten. Rural romantiker og "krogelskende" urbanist. Besk karikaturtegner. Han spiller gjerne utadvendt og feststemt rock, men inviterer også til kontemplasjon gjennom sine viser. Nå har han lyst til å "tjene norske oljepenger". I kveld spiller han i Oslo

Tekst og bilder: Carl Kristian Johansen

Nå kan han stå på trappene til et gjennombrudd og ”en musikalsk forløsning” som én norsk kritiker skrev om Sundstrøms siste album "Ingenting har hänt". De norske avisene har vært samstemte, nesten panegyriske, i sin hyllest av Sundstrøm, og Ingenting har hänt blir sett på som en av denne vinterens store musikkhendelser. Sundstrøm er nå på nivå med de svenske nestorene Joakim Thåstrøm og Ulf Lundell, og står solid på skuldrene til Cornelis Vreeswijk, skal vi tro avisene.


Det er lite som tyder på at dette har satt sitt preg på hovedpersonen da Ballade møtte ham. Og det var lite som tydet på at vi hadde med en stjerne å gjøre da undertegnede hadde sin første konsertopplevelse med Sundstrøm på Trænafestivalen i 2008. Da Sundstrøm entret Træna Fyr fyrte han av en solid dose satire i verseform i retning ”blautfisken” Damien Rice, som dagen før hadde gjort sin legendariske grottekonsert i Kirkehelleren.

Sundstrøm hadde riktignok et glimt i øyet, men undertegnede har siden lurt på om Sundstrøm mellom linjene utførte sin lille private kulturkamp i det monumentale nordlandske havgapet. Hadde han gjort Træna til nøytral grunn for en duell mellom den nordiske visetradisjonen og den angloamerikanske singer-songwriter- sjangeren?

Sundstrøm må tenke seg om.

- Det var nok noe veldig spontant, og det var ikke noe jeg hadde skrevet ned. Jeg gjør ofte slike ting, og det var noe publikum kunne relatere seg til, forteller Sundstrøm

- Jeg var antagelig mest misunnelig. Jeg synes konserten til Damien Rice var en så jævla heftig opplevelse. Det var helt fantastisk da Ingrid Olava kom opp. Det var sterkt, erindrer Sundstrøm.

- Det var noe otyckbart magisk over Træna den helgen. Jeg var ikke forberedt på at det skulle være så mektig, sier han, og erklærer den omtalte duellen som ikke reell. Men bare nesten.




Sundström er mottager av Bellman-priser, Vreeswijk-priser, Åkerström-priser og Taube-priser i sitt hjemland, og han nærer nærmest en forakt til det å bli omtalt med den engelskspråklige betegnelsen singer-songwriter.

- Damien Rice er en singer-songwriter, for han tilhører det anglo-amerikanske. Hva annet kan han være liksom? Men det finnes en ting som føles jævlig tråkigt med at mennesker i Norden blir kastet inn i den folden som man kaller singer-songwriter, og det er at man ikke kan høre forskjell om man kommer fra Alta eller Wisconsin.

- Men det er klart at den anglo-amerikanske kulturen er jævlig mektig på mange måter. Det jeg kan stå for er å si er at jeg har ingen lyst til å bli kalt for en singer-songwriter. Det syns jeg forminsker hva jeg gjør, og det tar bort alle mine røtter til Bellman, til provencalske trubadurer på 1300-tallet, og hele den greia, og gjør det til et slags amerikanagreie. Det er ikke noe feil med det amerikanske på den måten, men jeg synes det blir identitetsløst. Jeg kan forstå at 14-15 år åringer hører på Damien Rice og tenker at ”oj, slik vil jeg synge”. Jeg forstår at man tenker slik, men jeg er litt opptatt av å verne om mine influenser som ligger i det nordiske. Jeg er faen meg en trubadur, ikke en singer-songwriter.

Føler du et ansvar for å forvalte en nordisk kulturarv?

- Ansvar og ansvar. Jeg vil hevde at man får gjøre hva faen man vil. Det er det viktigste. Men for meg, jeg er påvirket av det min pappa sang til meg da jeg var liten. Det er viktigere enn det jeg hørte på radio. Det er interessant med den underliggende kulturarven vi har - ikke bare det man har hørt på som voksen. Det finnes en dypere strøm som jeg tror mange mennesker på en måte forakter fordi man ikke kan putte det inn i en singer-songwriter-kontekst.

Sundstöm opplever singer-singwriter-identiteten som et slags salgsargument, løsrevet fra tid og sted.





- Uten å definere Damien Rice så synes jeg det. Hele greia er for at plateselskapenes markedsavdelinger kan klassifisere det de skal selge. Jeg liker å kjenne meg som en del av noe som er større enn meg selv. At det finnes røtter bakover leder forhåpentligvis framover, sier Sundstrøm.


En av sangene Sundström fikk høre av sin far var valsen Nidelven, en sang som får patriotiske trodhjemmeres hjerte til å slå ekstra hardt. Den har funnet veien til den nye cd-en i sin helt spesielle Sundström-tapning.

- Jeg har lyst til å reise rundt i Norge og tjene norske oljepenger. Det er derfor den er med, ler han.


- Min far sang Nidelven for meg da jeg var liten og da visste jeg ingenting om den, men melodien festet seg. Jeg synes det er en jævlig vakker og sorgtung durmelodi. På trekkspill blir det ekstra kraftig. Jeg merker i blant at jeg nynner på den uten å riktig vite hvorfor. Siden har jeg kommet til Trondheim og sett hvor Nidelven er, sier Sundström og og forteller hvordan han gikk i fotsporene til motstandsmann og tekstforfatter Oskar Hoddø i Trondheim by.

Vi fortsetter å snakke om byer. Sundström har nylig vært på filmfestivalen i Tromsø som har vist dokumentaren "Pappa kom hem" med Sundström og Jack Vreeswijk.

- Bodø og Tromsø er byer for meg, men jeg tror ikke jeg skulle levd som Cornelis gjorde - å sitte å drikke i husvogn i Tromsø. Det er tragisk, selv om det for meg var stort i sin tragedie. Cornelis var foraktet i Stockhom. Han hentet ut forskudd fra tre ulike plateselskap og så stakk han til Norge. Det var virkelig eksil for ham. Så dro han til Stockholm og døde og solgte plater i massevis og ble en nasjonalhelligdom.

- Når man ser hvilken pris de har betalt for å leve leve kunstnermyten, da kjenner jeg at nei - jeg er en familimann.




Kunstnermyten er kanskje sterkere i Norge enn i Sverige, spør Sundström. Skal ikke en kunstner være litt crazy?

- Stockholm har blitt en jævlig polert by må jeg si. Det siste 20 årene har det vokst fram en yuppie-kultur også blant kulturutøvere. Man har tenkt bort den gamle myten om kunstneren som på godt vondt er litt som meg - supa lite, knarka lite, få inspirasjon fra Baudelaire, Lord Byron og den type ting.

- Nå snakker man om at musikere skal være entreprenører - i musikkavisene kan det for eksempel stå 10 gode råd når du skal søke platekontrakt. Det er noe latterlig over kunstnermyten på mange måter, men det er faen meg mye mer sympatisk enn å være et jævla pr-byrå. Reklamebransjens tenkning har slått mye mer gjennom i Sverige enn i Norge, mener Sundström.


I perioden 25. februar til 10. mars spiller Sundstrøm ti konserter i Norge, fra Oslo til Rana. Sjekk turopplegget HER.

Av Carl Kristian Johansen Foto/illustrasjon:
Genre\Popular Music\Popular Songs / Songwriters