Flemming Bye-Jacobsen: - Intet nytt under solen!
Ballade har her gleden av å publisere et nytt leserinnlegg fra Flemming Bye-Jacobsen. Den frittalende kontrabassisten er stadig vekk like irritert på det han oppfatter som "sløsing med kulturpenger", og vil ellers ha seg frabedt å bli sammenlignet med Josef Stalin. - La heller kulturkronene komme en større del av folket til gode, og da særlig den yngre musikkgarde, skriver Bye-Jacobsen i dette innlegget til Rolf Wallin.

Intet nytt under solen!

Av Flemming Bye-Jacobsen

Kjære Rolf Wallin!

Jeg har med stor interesse lest ditt svar på mitt innlegg den trettende april, der jeg har prøvd å legge frem mitt syn på nymusikk- vesenet og belyse det jeg mener er en stadig økende grad av avstand mellom en stor del av dagens yngre komponister og det publikum de vil nå ut til. Jeg er glad for at du som en av våre mest fremstående komponister kommer på banen i en høyst nødvendig debatt.

Først og fremst vil jeg ha meg frabedt å bli anklaget for å sympatisere med Fremskrittspartiets så vel som Stalins kulturpolitikk. Jeg regner med at du forstår at dette ikke er tilfellet, samtidig som jeg vil be deg
sjekke opp dine historiske kunnskaper. Å sammenligne Fremskrittspartiet med Josef Stalins diktatur vitner om mangel på historiske og politiske kunnskaper. Der Fremskrittspartiets mener at all kultur skal være selvforsynt, mente det stalinistiske diktatur at musikken skulle poengtere og understreke det politiske budskapet. Begge politiske retninger vil naturligvis føre til en forringelse av kulturlivet og dets nødvendige mangfold, noe som undertegnede på tross av hva du måtte tro, er sterkt i mot. Det er helt greit at du velger å dra dette i partipolitisk retning, men å sammenligne mine uttalelser fra forrige innlegg med en despot som Stalin, en mann ansvarlig for millioner av menneskers død, er usmakelig og merkelig lite gjennomtenkt. Det hele fremstår som infantil og billig retorikk utenfor sakens kjerne.

Det er hyggelig og solidarisk av deg å plassere deg i samme bås som Torvund og Ratkje , men det overrasker meg at du ikke er i stand til å se din egen skapergjerning i et større estetisk og musikkhistorisk
perspektiv. Din musikk har i mye større grad klarere retning og tydeligere intensjoner enn de fleste av våre nye komponister. Dette har blant annet med håndtverk å gjøre. Det å komponere en tydelig oppfattbar form med gode idiomatiske stemmer for musikerne å jobbe med er ikke lenger noen selvfølge. Dessverre er dette tilfellet i mye av Maja Ratkjes, Synne Skouens og Henrik Hellstenius sin musikk.

Jeg har vel knapt sett noen skrive så idiomatisk og perfekt for perkusjon som du gjør i ditt stykke Stone Wave. Det at du har arrangert dette verket for diverse perkusjonsbesetninger gjør det mer tilgjengelig, samt at det blir spilt oftere. Det er jo denne mentaliteten vi trenger! Når dette er sagt så synes ikke det å gni seg mot en ballong med nær-mikrofoner på kroppen er noe mindre sløsing med kulturpenger enn Torvunds Bandroom3-prosjekt.

En vanlig kutyme musikere uttrykker når de skal spille verk av nyere komponister er at komponisten har liten kjennskap til instrumentet de skriver for. Flere nålevende komponister, blant annet Brian Ferneyhough, skriver faktisk så komplisert for utøverne at dette i seg selv skal være kunst. Mange av disse partiturene fungerer bedre som et bilde på veggen en som klingende musikk. At Bach for eksempel i sine kantater skrev så intrikate instrumentalstemmer at de færreste musikere på den tiden kunne gi musikken den perfekte utførelse, var da selvfølgelig ikke noe mål i seg selv, men når man tre hundre år senere synes å etterstrebe det kompliserte for det komplisertes skyld, synes dette for meg ganske meningsløst.

Det har seg dessverre sånn at all kunstmusikk, så vel ny som gammel ”vil falle ynkelig igjennom” som du selv formulerer det, hvis vi velger å sammenligne oss med den populærmusikken som blir solgt på bensinstasjoner, men dette er utenfor sakens kjerne. Dette er ikke den musikksjangeren vi her debatterer. Du refererer til din åndsaktivitet som musikalsk grunnforskning. Hvordan vil egentlig historien betrakte vår musikalske samtid om hundre år? Som musikkforskning eller et kunstnerisk uttrykk med integritet og egenverdi utover det å være kun et konseptuelt akademisk tidsfordriv?. Musikkens sanne vesen ligger ikke i komponistens subjektive forståelse av sitt eget skaperverk, men allmennhetens forståelse av den. Det er for meg revnende likegyldig om musikken er bygd opp av treklanger, fraktaler eller clustere , så lenge den har en klar motivasjon, retning og idé som kan oppfattes på det auditive plan.

Trekker vi paralleller til andre felt innenfor kunsten har det gjentatte ganger opp i gjennom historien vært gitt bevis på at åndsaktivitet kan favne om et bredt publikum. Er ikke også dette kunstens mål, å prøve å forandre samfunnet samt folks oppfatning om tilværelsen som omgir oss alle. Fremskrittet kan ikke, og må ikke kun ligge i musikk, litteratur og billedkunst som sjangerbestemt fenomen, men også føre videre en 500 år lang tradisjon der åndsaktivitet var den absolutte form for menneskelig kommunikasjon som kom alle deler av samfunnet til gode.

Det å definere noe som forskning og ikke musikk, gjør det umulig å finne et grunnlag for å kritisere. Håndtverk er ikke lenger et parameter for god og dårlig musikk. Denne destruktive politisk korrekte overrelativismen vil til slutt bli kunstmusikkens bane. Når vi blir frarøvet muligheten for objektiv kritikk, så blir vi også frarøvet muligheten til å skille god kunst fra dårlig kunst. Er dette fremskritt? Jeg synes din påstand om at Norge blir en rikere kulturnasjon av Bandroom3-prosjektet virker søkt. Hva blir Norge en rikere kulturnasjon av? At fem voksne mennesker sitter å leker seg med ikke-kommunikativ improvisasjon i en campingvogn på Grønland t-banestasjon, eller støtte til femten nye bestillingsverk til ungdomsorkester, kor og korps? Svaret burde være innlysende; det er på tide at kulturstaten Norge prioriterer sine midler riktig!

Du forsvarer Bandroom 3- prosjektet ved å si at ”akkurat slik har ingen tenkt musikk før”. Dette er etter min mening en høyst arrogant og pretensiøs uttalelse. Du bruker ordet forskning i den sammenheng, men hva forskning angår synes ikke forskjellen på Nam June Paiks badekar og campingvognen særlig stor. Det synes som man må ta i bruk utenommusikalske virkemidler for å dekke over den stillstand som har dominert nymusikkbevegelsen i årtier. Siden du er så opptatt av forskning forslår jeg at du at du anbefaler Torvund å søke Utdanning og forskningsdepartementet om midler til hans neste ”nyskapende” prosjekt, og heller la kulturkronene komme en større del av folket til gode, og da særlig den yngre musikkgarde.

Jeg berømmer din standhaftige tro på fremskrittet, men fortsatt er intet nytt under solen!

Redaksjonell note fra Ballade: Du kan lese mer om Flemming Bye-Jacobsen, og hans fascinerende, men merkverdig anonyme liv og levned i såvel Horten som i utlandet, på denne siden.