Frem fra glemselen
Geir Johnson er på konferanse om minoriteters musikk i Vietnam. Første uke ble avrundet med utflukt til Vietnams svar på Geirangerfjorden – Ha Long Bay. Så lenge stormene "bommer" på Hanoi blir det dessuten konsertbesøk, og foredrag ved en norsk professor.

Jeg hadde spist en tallerken med firfislesuppe rett før, men magesekken var relativt skeptisk til besøket fra de livlige krypdyra, så humøret var ikke det beste. Men kvelden var varm og lufta smørte seg på kroppen som solbadolje, da det var klart for konsertbesøk i ett av Hanois utallige templer.

Det lå unnselig til i en bakgate bak bakgatene, og så først ut som en sliten skolegård, men da man kom inn bak den skittengule muren åpenbarte det seg en tempelhage med en stor, vakker dam, og selve tempelet, utsmykket i gull og rødt. En regelrett oase. Inn mot templet bodde familier i alle husformasjoner og usystematisk påbygde etasjer. Det gikk an å finne stillhet i Hanoi også!

Det er et tankekors at også vietnameserne bruker gull og rødt i utsmykkingen av Ho Chi Minh-statuer, og flagget har samme farger, med gul stjerne på rød bunn. Det gjelder jo også andre kommuniststater, men sjelden ser man samrøret mellom ulike symbolverdener som i Hanoi, eller at partiet tilpasser seg religionen slik, i det minste på overflaten.



Vietnams befolkning består av 54 ulike folkegrupper, med like mange tradisjoner og musikkstiler. Vi fikk møte sangere og instrumentalister, som har arbeidet sammen for å gjenopplive den særegne tradisjonen Ca Tru i de siste fem år. Med barn og ungdom fra 11 år og oppover som musikere og sangere, sammen med en ”grand old lady” på over 80 av Can Tru (uttalen er om trent som ”Ka-tsju”), alt ledet av Miss Hué, en lærer ved Akademiet i Hanoi, ble konserten et møte med en musikk som brakte tankene hen på John Cage’s sene verk, slik som Ryoanji, verket som er inspirert av den japanske hagen i Kyoto, eller noen av verkene i ”Music for...”-serien. Musikk der lyden får lov til å være seg selv. Det var ikke minst imponerende hvordan de yngste barna maktet å bære frem denne musikken, som nesten holdt på å dø ut for få år siden. I dag


Denne uka holdt også professor Kjell Skyllstad et gnistrende foredrag om asiatiske musikalske kulturers risiko for å gå under i møtet med den tiltakende industrialiseringen av de mest fjerntliggende områder. Dette har jo vært en av Skyllstads hovedteser i de siste tretti år, og for tiden er han knyttet til Chulalongkorn University i Bangkok som gjesteprofessor og redaktør, og gjennomfører et heseblesende reiseprogram rundt omkring i Asia, der han deltar i mange sammenhenger. Foredraget bar gjenklang av hans gamle innsikter fra ødeleggelsen av kulturminnene i Sarawak på 1970-tallet, og er fulgt opp gjennom en rekke initiativer og prosjekter. I Norge er han kanskje likevel best kjent for prosjektet ”Klangrikt Fellesskap” fra noen år tilbake. Det er ikke minst flott å oppleve med hvilken respekt han lyttes til i miljøet av internasjonale forskere under Hanoikonferansen, som har kommet til studiene av minoritetenes musikk mange år senere, og som blir slått av Skyllstads kraft og evne til å formulere problemene pregnant. Ville det ikke være en idé om norsk musikkvitenskap tok oppgaven med å redigere og utgi en samling av Skyllstads viktigste artikler og foredrag fra tidsskrifter og fora gjennom de siste 30-40 år? Han har jo stått for en konsekvent internasjonalistisk holdning som kanskje har gjort ham til en fremmed fugl, men som har sikret ham en respektert status i mange viktige forskningsmiljøer i andre land, inklusive Sørøstasia.

I min forrige artikkel fortalte jeg om en gammel generals livsfilosofi. Forleden dag besøkte jeg en av dagens fremste vietnamesisk malere i hans hjem og så en imponerende samling arbeider i fauvistisk stil, fullstendig tilpasset et asiatisk uttrykk og symbolverden. Da jeg fortalte ham om den gamle generalen sa han: ”Den samme generalen kom til meg en gang, og spurte: ”Hvordan holder du deg så ung?” Jeg svarte da at det var tre ting som betød noe: ”Å ikke legge seg ut med noen, å bevare sin kunstneriske frihet – og klassisk musikk!” Så i det minste har de den klassiske musikken felles – krigeren og kunstneren.


Geir Johnson er initiativtaker og prosjektleder for Transposition, et norsk-vietnamesisk musikksamarbeid som er finansiert av Utenriksdepartementet og administrert av MIC. Han var direktør for Ultima-festivalen 1998-2009.

Av Geir Johnson Foto/illustrasjon: