- Vi ønsket å ha med de store avisene i debatten og slet allerede med åpenbar plassmangel der oppe på det vesle podiet. Vi diskuterte litt, og fant fram til at vi i alle fall fikk representert en nettside med bloggkarakter og gjennomslagskraft ved at Lydverkets Kristin Winsents deltok i panelet, sier ENO-redaktør Eirik Kydland.
Tenker på mye fjas
Til stede på debatten var også redaktør for Øyafestivalens publikasjon Fan Fanzine, Birgitte Mandelid.
- Hvorfor var det ingen bloggere i panelet under musikkjournalistikkdebatten på Øya? Burde det vært det?
- Jeg tenker ja, at det burde det vært. Men samtidig kommer jeg ikke på noen som kunne deltatt. Når jeg tenker på norske bloggere, tenker jeg på mye fjas. Jeg klarer ikke se at noen av de norske bloggerne jeg har lest skal kunne yte en slik problemstilling rettferdighet., sier Mandelid.
- Hva har de store utenlandske bloggene som de norske ikke har?
- Mange av de bloggene jeg leser, skrives av folk som har et journalistisk virke på si og som bruker bloggen til å få ut noe av det de ikke får på trykk eller har plass til andre steder. Dette er opplyste folk som går forbi den rene presentasjonen av typen ”her er den nye musikkvideoen til den og den”. Den presentasjonen kan jo alle gjøre.
- Handler det også om å ha tilgang til artistene?
- Nei, tvert om. De bloggene som gir meg mest, er de som ikke har artistintervjuer, men i stedet skriver om musikken fra et personlig perspektiv. Det kan være å analysere en enkelt låt eller en artists samlede verk, poenget er at man lærer noe nytt av å lese det.
- Trenger vi en god norsk musikkblogg?
- Det er vanskelig å si. Tilgjengeligheten på internasjonale musikkblogger er så stor. Man trenger det kanskje for å ivareta det lokale, sier Mandelid.
Blogger med hjertet
Erik Ellectrick er redaktør for den Oslobaserte Furore i Harare.
- Hvorfor var det ingen bloggere i panelet under debatten på Øya, tror du?
- Først og fremst fordi vi ikke ble spurt. Det er synd, det er mange som skriver godt og interessant, synes jeg. Noen synes kanskje at blogger blir litt fjasete. Noe er riktignok fjas, men mye er også bra, sier Ellectrick.
- Hva har bloggerne som avisene i dag ikke har?
- Det er god plass til begge, men bloggerne skriver kanskje bedre for en yngre generasjon. I dag er det så lett å høre ny musikk og selv bestemme seg for hva man synes om den. Det er nesten så man ikke trenger tradisjonelle anmeldelser lenger.
- Men Furore er jo full av nettopp det, veldig tradisjonelle anmeldelser?
- Ja, jeg liker godt å lese anmeldelser selv. Det vi skriver er mer omtaler, vi bruker ikke terningkast eller noe slikt.
- Bør en norsk musikkblogg skrive om norsk musikk?
- Det er en fordel at det er en del norsk musikk der, men det trenger ikke være det. En bør uansett tenke kvalitet foran kvantitet.
Promoterer norsk musikk
En som definitvt skriver om norsk musikk, er Stein Roar Eriksen. Han har lenge blogget om norsk musikk, men i forrige uke tok han det et steg lenger - han flyttet fra norskmusikk.org til norsong.com, og begynte å skrive på engelsk.
Stein Roar Eriksen (fra Youtube)
- Det begynte med at jeg kom over en del norske artister på MySpace, artister jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg syntes var virkelig bra. Jeg tenkte at hvis ikke dagspressen ville skrive om dem, så fikk det bli min oppgave, da. Etterhvert har jeg oppdaget mange artister å skrive om. I forrige uke begynte jeg å skrive på engelsk. I den første tiden kommer jeg til å skrive mest om kjente navn - jeg sitter akkurat nå og lager et videoinnslag om Bertine Zetlitz - for å lettere bli oppdaget på søkemotorene. Så skal jeg skrive mer om de mindre og ukjente artistene etterhvert.
- Hvorfor byttet du til engelsk?
- Jeg så en mulighet etter å også ha drevet med litt videoblogging på YouTube, og fått noen kontakter der. Jeg har også registrert at det er veldig få som skriver til utlandet om norsk musikk. Og så er det mer spennende for min egen del også. Nordmenn er nå litt traurige - de leser gjerne bloggen, men kommenterer aldri, sier Eriksen, som selv trekker fram Rockblogg som en han liker å følge med på.
- Vil du si det er musikkjournalistikk du driver med?
- Nei, jeg vil ikke kalle det det. Jeg er en promotør, og skriver ikke så mye rundt musikken. Jeg prøvde meg som kritiker en stund, men, nei, huff. Det var ikke noe for meg. Jeg skriver om det jeg liker, så får det jeg ikke liker heller få ligge i fred. Men jeg sitter ikke her og lager et slags oppslagsverk, heller. Jeg legger jo litt av min egen entusiasme i det jeg velger å skrive om. Samtidig skal bloggen min være litt lett. Det skal ikke være meg det handler om, det skal være musikken. Jeg tror folk blir lei av å lese dype avhandlinger.
- Hvordan har det seg at du sitter hjemme og blogger om Zetlitz når jeg ringer deg ved rett etter lunsj på en torsdag? Får du støtte av noen til å skrive?
- Vel, akkurat nå er jeg sykemeldt. Men om et par ukers tid blir det til at jeg må blogge fra klokka sju om kvelden og til jeg legger meg. Da er jeg tilbake på jobb og får ikke tid til å skrive før ungene er i seng. Men har man en hobby som dette, må man finne seg i å bruke tid på det. På tre år med den norske bloggen tjente jeg cirka 700 kroner. Bare det å holde serverplass koster meg cirka 1500 kroner i året. Så dette er ikke noe man gjør for å bli rik, nei.
Krever mye arbeid
Hva er så en god musikkblogg? Redaktørene for ENO og Furore i Harare er begge enige om at engasjement er et viktig element.
- Engasjement kan være vel så viktig som om noe er velskrevet, mener jeg. Det er en stor forskjell mellom bloggerne og de etablerte mediene. Vi tjener ikke et øre på det vi driver med, men det er gjort med hjertet, sier Ellectrick i Furore.
- En god musikkblogg er en blogg som skriver engasjert og engasjerende om musikk, og som i tillegg er integrert i hele den store elektroniske offentligheten. Men bloggen er jo et personlig prosjekt, så å skulle stille generelle krav til den, blir kanskje noe selvmotsigende, påpeker Kydland i ENO.
- Trenger vi en god norsk musikkblogg?
- En blogg oppstår – forhåpentligvis – som et resultat av at noen har et genuint ønske om å fortelle noe, skrive noe, vise fram noe, formidle noe. Fordi vi alltids har behov flere gode og spennende penner som skriver om musikk, kan man vel også si at vi trenger gode norske musikkblogger. I lille Norge blir imidlertid gode skribenter – i alle fall i stor grad – ganske kjapt fanget opp av etablerte mediehus via sommerjobber og korte vikariater. Dermed får man kanskje ikke tid til å dyrke fram en undergrunnscene for musikkskribenter, som ikke bare representerer en sideoffentlighet, men som også er bra over lang tid, sier Kydland.
- Så, spissformulert: Hvorfor er de vi har så dårlige?
- Å lage en velfungerende og hyppig oppdatert blogg krever mye arbeid. Det holder ikke bare å slenge opp noen skurrete Youtube-klipp fra en konsert. Dessuten er det en forutsetning at en god blogger skriver godt eller særpreget. Det er jo også noe av styrken til bloggen, at tekstene har en friere og mer umiddelbar kvalitet enn de man gjerne leser ellers. De er ikke redigert og formatert av desker eller vaktsjefer, men har en slags naturlighet over seg som selvfølgelig kan slå begge veier. Selv bruker jeg veldig liten tid på dårlige blogger, både norske og utenlandske, men er usikker på om jeg er enig i at de er «så dårlige», sier Kydland.
Kydland liker godt bloggen til Nam Phoung Nguyen i Fjorden Baby!, Stein, saks og sølvpapir, og "den streitere, men likevel velskrevne" nomusicmedia.com, som har som mål å nå også et internasjonalt publikum. Og Jaywalkers er gode på hip hop.
- Det finnes imidlertid så mye stoff om musikk, at jeg tror bloggene må tenke nytt også i forhold til tekstene de skriver. De holder ikke at nettformatet i seg selv er nytt og spennende. Kanskje bør de i større grad tenke over at det går an å bedrive kritikk selv om man ikke skriver standard plateanmeldelser?