På kjempers skuldre
ANMELDT: Om å gå fra konsert til konsert gjennom Oslo-natta med vannrett sno mot ansiktet og bakhodet fullt av musikkhistorie.

Klokka var vel omtrent halv tolv. Jeg stod langs veggen med god utsikt til scenen. Jeg kunne høre en feedback i PA-en som opplagt ikke skulle være der. Den var ikke pen, men det gjorde ikke mye. Når en kniv er på vei inn mot hjertet ditt er det lite annet som gjelder. Kniven var ikke av stål, men av stemme, og den kom fra Susanne Sundførs strupe. Den skar gjennom lydproblemene, kanskje hun ikke hørte dem, og var "edge" og uttrykk så mye, sikkert og rikt at det halve kunne gitt en sekser. Det vokste en klump i halsen, og jeg tenkte den monstrøse tanken: dette er den dypere meningen med Grace Slicks og Kate Bushes vandring på jorden - at Susanne Sundfør skulle komme etter.

Ok, så er det sagt. Alle som har hatt hørsel i noen tiår, og sans for "the edge of the voice" vet hva jeg sikter til. Kynikerne får heller kalle meg pompøs.

Jeg startet med Ungdomskulen to timer tidligere på andre siden av sentrum. Ungdomskulen er kanskje bare en trio, men varter likevel opp med et helt sirkus av både utagerende fotarbeid (inkludert forsøk på å sparke ned en stor søyle som delte scenen i to), frenetisk dans (stort sett på tærne) og mer musikkhistorie, denne gang med klare linjer tilbake til amerikansk artrock pre og post år 1980. Ikke på noe tidspunkt referer bandet til dette med likegyldighet. Ungdomskulen flyter på en blanding av personlig stil, sjarm og et låtmateriale som er gesjeftig nesten opp til Zappa-nivå. Her er det bare å henge på. Bandets eneste svakhet er egentlig Kristian Jan Erik Stockhaus' manglende sangstemme. For all del: jeg antyder IKKE at bandet trenger en annen vokalist i front. Totalt sett er dette frenetiske bandet med sitt gjennomsiktige lydbildet perfekt balansert.



Kristian Jan Erik Stockhaus' føtter og bokser (Foto: Tellef Øgrim)

Det bar videre med snø fra nord piskende vannrett mot pannen til Rockefeller som var i ferd med å bli fylt opp til ære for Fredrikstad-bandet Navigators og enda mer historie. Allerede langt ned på 1980-tallet var Østfold regionen for nykøntri og har siden fostret mange gode band med sans for refrenger og americana, uten at vekselbassen har tatt overhånd. Bassisten i dette bandet kunne forresten fortjent en egen artikkel (det skrive så alt for lite om bassister i rockeanmeldelser). Han tildeles herved sin del av æren for å bidra til Navigators særegne miks av Amerika og britisk 60-tall.



Trond Andreassen i Navigators (Foto: Tellef Øgrim)

Fra Rockefeller til teltet på Youngstorvet, denne gang i medvind. Det skjedde på innfall, etter at vi hadde hørt en ung dame i køen i kebabsjappa i Torggata anbefale Lady Moscow. Jeg stilte uten verken forventinger eller fordommer, og Lady Moscow slo meg raskt i gulvet. Da jeg reiste meg levde mine dysfunksjonelle danseføtter sitt eget liv. Jeg tok meg sammen, tok noen bilder og fant der og da ut at jeg er svak på polka-punk. Lady Moscow er um-cha, um-cha, um-cha, um-cha hela natten long, ofte framført med Tom Waits-growl. Party? Ring til Moskva.


Lady Moscow (Foto: Tellef Øgrim)

Det er et godt stykke musikalsk strekk mellom Lady Moscow og Supersilent, som var det siste bandet jeg hørte før jeg ble sundforført av Susanne. Supersilent er beviset for at kontrapunktisk støy kan være vakker bare den anrettes med musikalitet. Bandet er tilsynelatende avant garde, men all avant garde er tilsynelatende. Åpne ørene, og du hører konturene av toner lagt ned av andre. Supersilent er oppdatert jazz, en slags Jan Garbarek 2.0.

Det kan være du hører noe helt nytt i kveld. Sjansen er større for at du hører noe som står i dyp gjeld til våre musikalske forfedre.