Samarbeidet med produsent (og keyboardist) Anders Aarum har gitt Asbjørnsen tilgang til Aarums studio i Oslo. Det har gitt henne muligheten til å dykke dypere ned i produksjonen av hver enkelt låt enn tidligere.
- Jeg ønsket å drøvtygge mer enn tidligere. Nå fikk jeg mer tid til å ta med skissene hjem og lytte. Anders gjorde det samme. Så møttes vi møtes igjen, jeg vagget høygravid over broa fra andre siden av Akerselva, og kanskje byttet vi ut en trommegroove eller prøvde andre lyder enn de som lå på innspillingen.
Resultatet er cd-en Never Ever Going Back og ut av magen kom til slutt en liten kropp som nå er med på tur iført gigantiske oransje hørselsvern.
Kranglet du og Aarum?
- Ja, da. Men jeg fikk siste ord. Noen ganger presset Anders meg til å gå hjem og la et forslag synke og jeg kom over.
Når studioet på denne måten blir et instrument i komponist og produsents hender slipper selvsagt heller ikke stemmen unna. Det er noe med sanglyden på Never Ever Going Back som gjør at detaljene i Asbjørnsens stemme kommer gjennom på en annen måte enn før. En kant der inne, nesten som et lite skurr.
Kom med det, hva gjorde dere med sanglyden?
Asbjørnsen forteller om dubbing, at hun sang oppå seg selv, før hun nærmer seg "the gory details".
- Vi la på et spor som nesten vrenger under hovedsporet. Vi brukte et plugin (en digital effekt som forandrer lyden etter innspillin, red.anm) som heter crunch og er laget til trommer. (Crunch består typisk av en blanding kompresjon og forvrengning, red.anm).
Veldig spennende, sier Asbjørnsen, tydelig klar over at oppfølgingsspørsmålet må bli et kort:
Jukset du?
- Nei, jeg syns det er ok så lenge man forsterker noe som allerede er i stemmen.
Uansett hva man måtte mene om låtene er det blitt et "spisst" album. Sporene står ut med hvert sitt preg. Det låter av jazz, men rundt neste sving lurer litt kabaret som igjen avløses av en dose rock.
Men det er aldri mye tvil om at det er Hilde Louise Asbjørnsens stemme, og komposisjonene hennes det handler om.
Hun kommer kanskje fra jazzen, men noen likestilling mellom vokalisten og instrumentalistene i bandet er det ikke snakk om.
- I jazzboka er det vel mer fokus på instrumentalistene. Jeg har fokusert mer på å finne essensene i låtene.
Og dermed er du ikke noen syngedame lenger?
Asbjørnsen drar på det. Slipper løs et dypt sukk, før hun avslører at vi har nærmet oss en av hennes kjepphester.
- Samme status? Åh. Det er veldig irriterende at vi fortsatt blir betraktet som syngedamer. Det kan ikke være vanskelig å se at vi gjør mye mer enn det.
- Vi (og jeg går ut fra at hun her snakker på vegne av den store skare selvstyrte norske kvinnelige artister anno 2010) er blitt låtskrivere og bandledere, ikke syngedamer.
Hun kunne ha lagt til forretningsdrivende.
Hun kaller bandet, som foruten nevnte produsent Anders Aarum på piano, består av Klaus Robert Blomvik - trommer og perkusjon, Jan Martin Smørdal - gitarer, Anders Aarum - tangenter og Jens Fossum - kontrabass "mine ansatte", uten å antyde at det dreier seg om slaveri. Tvert imot.
- Jeg har funnet mitt uttrykk via mine musikere, og nå har jeg et band jeg vil beholde.
Foto: Blunderbuss
For et par år siden etablerte hun sitt eget plateselskap Sweet Morning Records. Først og fremst fordi hun, i egne ord "tror jeg kan selge musikken min på en bra måte på egen hånd. Ta kontroll over tid og penger".
Selskapet har per idag gitt to cd-er under direktørens navn samt Julie Dahle Aagårds "Stompin' Feet".
Det fjerde albumet blir høstens utgivelse av en "ny norsk kvinnelig vokalist som skriver låter selv som har ambisjoner og er interessert i å jobbe og legge inn arbeid i dette", som hun sier.
Da skal også Never Ever Going Back etter planen lanseres i utlandet, først med fokus på Tyskland.
- Tyskland kommer først. De er opptatt av skandinavisk musikk og det er mulig å reise på turné dit uten å brekke nakken økonomisk.
Kombinasjonen av utgivelse på eget selskap her hjemme og utenlandslansering er imidlertid ikke helt enkel. De selskapene hun så langt har vært i kontakt med vil ha inntekter fra alle markeder, inkludert det norske.
Alternativet er å slippe plata digitalt selv og så gjøre lansering i utlandet med innleid pr og booking. The jury is still out.
(Albumet er imidlertid tilgjengelig på iTunes for norske kunder.)
Etter lansering i Oslo er Asbjørnsen å høre i både Ulsteinvik (hjembygda), Stranda, Fredrikstad, Sæby på Jylland, Grimstad og Tvedestrand de neste månedene.