Kristian Skylstad: Heal the Art World
I forbindelse med Happy Days festivalen på Oslo City viser Rekord, under Off-festivalen Elfenbenstårnet, en utstilling som utfordrer Oslo Citys tilsynelatende perfekte overflate og dens fokus på salgbare ideer som skjønnhet, ungdom og suksess. Verkene omhandlertemaer som menneskelig forfall, forgjengelighet og død, Slik fungerer utstillingen på mange måter som et memento mori. Artister som Solvej Dufour Andersen, Simona Barbera og Ballade-favoritt Monica Winther tar deg med på en reise ned i underverdenen, mens Kristian Skylstad fra Galleri TAGFKAG forklarer.

Av Kristian Skylstad

Michael Jackson er i planleggingsfasen av å bygge en 50-fot robotkopi av seg selv som skal vandre rundt i Las Vegas-ørkenen.

Under avdukningen vil den bevegelige skulpturen bli utstyrt med laserpistol. Kun et fåtall representanter fra samtidskunstfeltet i De Forente Stater vil være tilstede. Det er tendensiøst og utenkelig at et marginalisert uttrykk skal vises i et offentlig rom.

Hvorfor skal sorte høyhalsede gensere finne på å servere levende larver til retarderte aper? Intelligente mennesker har for lenge siden funnet måter å snike subtile, destruktive budskap inn i skumgummien til de små, udugelige krekene. Dette kalles det utvidede kunstfeltet.

Det lukkede kunstfeltet må beskyttes. Må beskyttes mot massene. De river ned dørene og lener seg mot maleriene. Samtidskunsten satte en gang en standard, slik godt bevarte hemmeligheter ofte gjør. Men i sin iver etter å kaste stein ut i vannet begår de et folkemord. Vannet som strømmer igjennom steinen vil fryse til is. Etter hvert sprekker steinen. Det er et overgrep mot alle med spesielle interesser å allmenngjøre samtidskunsten.

Så mens disse avokadoene fortsetter å kaste stein inn i galleriene våre og diskuterer konsekvensene pre og post, må vi atter en gang definere oss selv i avmakt mot den allmenne stanken som fyller gatene. Forsvinne inn i en tykk hvit lake. For guds skyld… ikke hev stemmen. Hysj! Flakkende blikk… Huff.. det var pinlig.

En eim av sorte høyhalsede gensere blir sittende igjen i rommet. Majoriteten av verdens befolkning finner mer mening i Jim Morrisons grav enn den samlede diskursen om de arkitektoniske konstruksjonene rundt kunstverkene.

Man kan skrive avhandlinger om slikt, men hvem leser dem? Michael Jackson? God kunst overlever alt. En diamant omringet av gjørme er fortsatt en diamant. Og gjørmen er diamantens livmor. Det er der den hører hjemme. Og mens de høyhalsede genserne febrilsk forsøker å nå ut til ”folket”, samtidig som de ønsker å kanonisere og redefinere kunsten, ender de med å lage krøll på sine egne sorte ermer. Velur eller ei. All tekstil vil omsider revne. De retarderte apene vil tilbake til fortiden. Der finner de ro og forutsigbarhet. De sorte høyhalsede genserne vil stirre inn i horisonten, mot et landskap formet av dem. Retarderte aper med sorte høyhalsede gensere. Kunst er ikke en opphøyd praksis. Jeg er kunstner.

” Hvis jeg hadde kunne sagt det med ord så hadde jeg sagt det med ord.” (Ivan Galuzin 2004).

Det er en misforståelse at kunst i seg selv er en kvalitetsbetegnelse. Kunst er en innstilling og form. Derfor ender omtrent all diskurs overalt med å ikke diskutere det utvidede kunstbegrepet, men hvorvidt kunst er legitimt som aktivitet i seg selv. Noe som ikke bare er en floskel, men også en fornærmelse mot alle de som jobber med en statstøttet virksomhet uten en “samfunnsnyttig” funksjon. Man skal aldri legitimere kunst. Vi kunstnere har ingen mulighet til å begrense lavkulturens ønske om å snylte på diskursen, på tross av at de ikke har noen oppbyggelig interesse for våre aktiviteter, eller noe mer enn en forutinntatt allmennkunnskap. Det er ikke mulig å begrense deres aktivitet, men vi kan holde dem innenfor deres egen sfære.

Det er uansett for anstrengende for mange av de retarderte apene å delta. Derimot ser jeg det som en hensikt for den komplekst tenkende samtidskunstneren å stjele fra lavkulturen og transformere dette til samtidskunst. Man må da være oppmerksom på at dette allerede blir gjort effektivt av en elite innenfor det utvidede kunstbegrepet, og vårt marginaliserte felt vil aldri kunne konkurrere med dette.

Men definisjonsmakten har vi. Og innenfor det utvidede kunstbegrepet har intet enda blitt opplest og vedtatt eller definert. Man må derfor spørre seg hvilket felt som er ”fritt”, samtidig som man er proteksjonistisk ovenfor sin egen diskurs. Fellesnevneren for alle store kunstnere er at de har flyttet grenser for hva som kan være kunst og omdefinert vedtatte sannheter innenfor billedkunsten, også kalt den frie kunsten. Kunsten er under konstant forandring, men den må forandres av kunstnerne selv, ikke eksternt.

Dette har også historien vist. Hvis noen i saueflokken vil omdefinere noe innenfor kunstfeltet, må de ta på seg ulvedrakt, men de risikerer å bli spist. Ingen funky bart kan hjelpe deg. Vi er en skitten flokk med ulver, men uten oss hadde dere ikke hatt noen å spytte på.

Føler du avmakt? Godt. I avmakten finner du svaret.

Åpningstider hos Rekord:

Torsdag til lørdag: kl. 12 - 17 og kl. 21 - 01

Simona Barbera spiller torsdag kl. 21.00

For øvrig medvirker Solvej Dufour Adersen (DK), Simona Barbera (IT) & Aida Dukic (BIH), Øystein Wyller-Odden (NO), Monica Winther (NO) og Sigurdur Gudjonsson (IS).

Det blir videre performance med Monica Winther mellom klokken 15 og 16.30 på Oslo City, fredag 13. april, og samme kveld på Rekord.

Fullt program for hele Happy Days-festivalen finner alle interesserte på denne siden.