Noen sier at rocken er død, har bare fått en ny lyd
KOMMENTAR: Den tilbakevendende debatten om fraværet av norskspråklig rock har igjen blitt vekket til live. - Norskspråklige artister møter gjerne en kritikk som ikke i samme grad rammer de som ”skjuler” seg bak engelsk. Det har vært mer akseptert å skrive middelmådige, til og med dårlige engelske tekster. De som skriver på norsk bør helst kunne formidle et tydelig budskap, ha en sterk fortellerevne, en unik signatur, skriver Ballades kommentator.

Av Bjørn Hammershaug

”Nordmenn, og bare nordmenn, skubbet, skrålte og hojet seg gjennom en heidundrende fest av en konsert. Vi som var der ble i alle fall veldig norske og veldig lykkelige.”
Håkon Moslet (Dagbladet) om Raga Rockers på Roskilde i 1999.

Det er ikke mye som får den nasjonale hjertepumpa til å banke like hardt som et norskspråklig rockeband som spiller utenfor kjølen. Men kun et fåtall av dagens låtskrivere velger sitt eget morsmål. Når vi om 50 år skal vurdere dagens samfunn, ungdommens verdenssyn og det nasjonale selvbildet gjennom norske rocketekster på 00-tallet vil historikerne plukke fra et skrint utvalg.

Det er en god, gammel debatt som nå forsøksvis er vekket opp fra dvalen. Denne gangen er det særlig by:Larm som blir utfordret for at de ikke setter større fokus på norskspråklige band. Det er prisverdig engasjerende av Musikkoperatørenes Sveinung Rindal å ta til orde for å fremme bruken av vårt eget språk i populærmusikken. Samtidig er det ikke vanskelig å akseptere by:Larms argumentasjon når de viser til at 97 % av alle innsendte bidrag de får inn er på engelsk, og at de heller vil satse på kvalitet fremfor å drive språkpolitikk. by:Larm kan ikke styre språkformen til dagens tekstforfattere, men de kan kanskje bidra litt likevel. La oss først skru klokken litt tilbake.

De fire store
”Det er liksom noe eget med folk som synger så det går an å forstå dem og dette forblir et av de store mysteriene i norsk rock: hvorfor så få senere har forstått at dette skaper en helt egen kommunikasjon. Linjer som ”Mas mas mas/over hele linja”, ”Er det ikke fint å ha noen å hate”, ”Vi har vært verden rundt/det vil si både London og Køben” eller ”Hjernen er alene” er en del av allmenntilstanden i en hel generasjon.”
Geir Rakvaag, Dagsavisen 2005.

Dagsavisens musikknestor har et poeng. De ”fire store” populariserte rock på norsk, og oppnådde etter hvert en unik rolle her hjemme, som de har holdt helt frem til i dag. Tekstlinjer som nevnt ovenfor er en del av vår kollektive hukommelse. De talte til oss med gjenkjennelige tekster satt til ganske så allsangvennlige refrenger og jordnær, fengende musikk med bred appell.

”De satte navn på det urbane Norge, og var dermed med på å skape en urban selvbevissthet hos nordmenn.”
Thomas Hylland Eriksen

Språket ble ansett som nesten viktigere enn musikken, stoltheten av at det gikk an å synge på norsk ble satt høyere enn musikalsk nybrottsarbeid. Pønken kom sent, men dens røtter og kultur fikk desto bedre rotfeste. Det skulle dessuten vise seg vanskelig å følge opp grunnlaget som ble lagt.

Arven etter de fire store
”Det falt ikke inn noen å kalle disse fire bandene for ”store” i 1988, da kunne man heller snakke om Dance With a Stranger, Jørn Hoel, Jahn Teigen eller Stage Dolls. Norsk var ennå ikke akseptert rockespråk.”
Øyvind Holen, Ny Tid, 2005

For hvor ”akseptert” ble egentlig norsk som rockespråk? Noen prøvde seg, men de ble ikke godtatt på samme måte (av god grunn, vil mange hevde) - tvert i mot, den norske språkdrakten ble en spore til nedvurdering og kritikk. Band som Postgirobygget, Trang Fødsel og Di Derre ble folkeeie, men ikke tatt på alvor av kritikerne da de entret norske studentscener på 90-tallet.

”Undertegnede mente før konserten at Postgirobygget var det bandet som passet dårligst inn i denne konstellasjonen, og gikk til konserten med blandede følelser. Egentlig mente jeg det fordi Postgirobygget på en måte ikke er samme generasjon musikere som de andre. De var på en måte arvtagere.”
Jørn Gjersøe, NRK 2005, om konsert med Postgirobygget, Raga og deLillos

Det er ikke mange forunt å skrive med like hvass penn som Stenberg, Nielsen & co., og lista ble kanskje høy for etterfølgerne. De som våget å skrive på norsk ble heller vurdert ut fra tekstene enn selve musikken, rangert etter ”de fire store” og gjerne omtalt som ”pretensiøse” eller ”plumpe”.

”Gjengen er dyktige musikere, produksjonen er bare vellyd og (de) skriver utvilsomt fengende låter. Hver for seg har disse levert mye fin musikk, men når de møtes, annulleres alle kvalitetene til fordel for sukkersøt jovialitet, banal hverdagspoesi.”
Øyvind Holen, BT, om Trang Fødsel

Norskspråklige artister møter gjerne en kritikk som ikke i samme grad rammer de som ”skjuler” seg bak engelsk. Det har vært mer akseptert å skrive middelmådige, til og med dårlige engelske tekster. De som skriver på norsk bør helst kunne formidle et tydelig budskap, ha en sterk fortellerevne, en unik signatur.

Fjøsnisser
"Det er vanskelig å skrive gode tekster på norsk. Man faller fort i hjerte-/smertefella."
Kjell Petter Askerud, Universal, til Dagsavisen

I Norge har den anglo-amerikanskinspirerte rocken i liten grad menget seg med andre stiler. Vår egen musikkform, folkemusikken, har eksempelvis først de siste årene fått en viss aksept utenfor miljøet. Angsten for bunad og fjøsnisser har effektivt forhindret enhver kontakt - med god hjelp fra begge sider, må sies.

"Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte."
Roy Lønhøiden til Ballade, 2007

Det norske språket har blitt heftet til noe litt treigt og baktungt. Norsk språk er smaken av lefse, engelsk bringer med seg dufter fra den store verden med tilhørende muligheter til rikdom og berømmelse. Signalene for ”up & coming”-band har dermed virket ganske klare: - Norsk språk setter oss i bås med dølle DH-band, skjeggete visesangere og spilletid på Norsktoppen.

Det er gledelig at nye band som Cyaneed fra Alta, Dunderhonning fra Lofoten og Tvang fra Oslo - band med referanser litt utenfor firerbandetradisjonen - velger norsk som morsmål. Det minner om at vi er inne i en ny tid. Dagens unge låtskrivere har ikke nødvendigvis Raga eller Jokke som forbilder, valget står ikke lenger mellom bare ”frik” eller ”pønk”. Vi ser en annen selvtillit, en større genrebredde, internasjonalisering og en økt vilje til å eksperimentere som er utelukkende positiv, men som altså foreløpig ikke har medført økt norskbruk i tekstene.

Ut i verden
”Av og til kan man mistenke artister med sin engelskspråklige pop og rock for å lage demoer til utlandet i stedet for å konsentrere seg fullt og artistisk om sitt norske publikum.”
Per Kristian Olsen, NRK

Hvor kommer så by:Larm inn i dette? Norsk popbransje har i de siste årene struttet av selvtillit og seilt på en bølge av optimisme, frembrakt av en profesjonalisering og satsningsvilje ingen andre småland kan måle seg med etter at DDR la ned sitt idrettsinstitutt. Et solid arbeid er lagt ned på grunnivå og veien er gjort kort ut til den store verden. Det gis inntrykk av at det bare er et slapt steinkast mellom opptreden på Zoom til omtale i Pitchfork og påfølgende suksess i Amerika. Eksport er det nye mantra. Men hele verden tørster naturlig nok ikke etter norske artister uten spesielt særpreg og med halvdårlige engelske tekster. Mulighetene er flere i dag, veien er blitt kortere, men samtidig er markedet blitt mye tettere. Det gir andre utfordringer for de som sysler med sånt.

Fokuset til by:Larm kan for all del være på de norskspråklige artistene. Men de bør først og fremst ta vare på de unike artistene; avvikerne, brobyggerne og dissidentene, de vågale, rare og de særegne - uavhengig av språkdrakt. Det er disse som har muligheter i et musikalsk terreng som både blir åpnere og mer uoversiktelig - og viktigst av alt, det er disse som vil gjøre den norske musikkscenen spennende i tiden fremover, mer enn eksportklare halvfabrikata og masseprodusert samlebåndspop som er glemt etter et halvt år. Se ikke til Sverige, se til Finland!

Det er først og fremst her utfordringen til by:Larm ligger, noe de virker allerede å være bevisste på. ”Ja til samisk, nei til norsk” fleipet by:Larms sjef til Ballade, men han har et poeng! Se over genregrensene, bortenfor landegrensene. Norge trenger ikke et nytt Raga Rockers, men vi trenger de som bryter med normene og som samtidig formidler et budskap - og det trenger ikke være asfaltpoesi eller fjøseventyr for den saks skyld. Hvis by:Larm lykkes å synliggjøre den enorme bredden og kvaliteten i norsk musikk for tiden vil det kanskje gjøre terskelen lavere for de som ønsker å skrive på norsk. Er det akseptert å skille seg ut musikalsk, er det å håpe at det også blir akseptert å utfordre språklige barrierer. Så får by:Larm samtidig hviske de unge håpefulle i øret når de går av scenen at det finnes ingen snarveier til suksess - uansett hvilket språk de synger på.

For hvor mange har skapt seg et solid navn utenfor Norge de siste 10 årene? De kan telles på en romslig hånd. Den mest suksessrike eksporten i norsk populærmusikk gjennom tidene heter Wenche Myhre, og hun sang på tysk - det mest åpenbare markedet for norske artister.

Det er en utfordring som går både til plateselskap, bransjefolk, tekstforfattere - og tysklærere.