Fleksibel harpist
INTERVJU: Med to hender, to føter og 47 strengar til hjelp hevdar harpist Sunniva Rødland Wettre å vera i stand til å skapa meir enn vakker lyd. – Min påstand er at mangelen på forventning medfører en stigmatisering, seier Rødland, som ynskjer å fremja harpa si kunstnarlege rolle i norsk samtidsmusikk.

Av Ida Habbestad

”Musikken skal ut i samfunnet” insisterer Wettre eit stykke på veg i samtalen om arbeidet med hennar innan stipendprogrammet for kunstnarleg utvikling.

Som stipendiat innan utøvande kunstfag er ho oppteken av å røra seg ut av institusjonen, å samarbeida med andre, vera sin eigen agent, arbeida mot festivalar og aktivt organisera konsertar.

Kveldens opptreden under det som er ein av ILIOS’ hovudsatsingar – konserten ”I det våte element” – glir soleis perfekt inn i biletet. Den er introdusert som eit ”heftig møte mellom vatn, akustikk, elektronikk, stemme og harpe”, og er spenstig lokalisert til symjehallen Grottebadet.

Samstundes er det vesentlege skilnader mellom dette samarbeidet – der korrespondansen med komponist Thomas Myrmel og songaren Anat Spiegel distansert har teke form pr epost – og hennar eigne prosjekt, der andre spelereglar gjeld.

For med mål for auga å fremja harpa si kunstnarlege rolle i norsk samtidsmusikk – og få norske komponistar til å skriva spanande musikk for instrumentet på det ho beteiknar som ”ein effektiv måte” – har Wettre tinga verk, og varslar lattermildt at ho ynskjer å sitja på skuldrene til opphavspersonane gjennom prosessen.

Du er ikkje redd for at opphavspersonen vil kjenna seg styrt av deg?

– Komponistene skal selvsagt stå fritt til å ta kunstneriske valg, svarer Wettre.

– Men det er ikke slik at jeg bare bestiller og så går min vei. En viktig del av prosjektet er å vise at harpen er mer fleksibel og har et bredere spekter enn man tror. Og en inngangsport til å få utvidet spekteret på, ligger i hvordan harpistene kommuniserer med komponisten om hvordan man skriver for harpe. Derfor ønsker jeg å delta i prosessen; jeg ønsker at komponist og utøver kan bryne seg på hverandre.


Konservativt i mange ledd

For der er mykje som kan gjerast, trur Wettre, for å fjerna seg frå illusjonane om harpa som ”engleinstrumentet” – det som gjev brusande skildringar av rislande vatn, strøymande kjærleik og lyriske stemningar.

– Min påstand er at mangelen på forventning medfører en stigmatisering. Instrumentet er jo så mye mer! seier Wettre.

– Harpen er et av våre eldste instrumenter; den har overlevd gjennom tidene og har en svært variert tradisjon. Kunnskapen her i landet er ikke veldig stor om dette. Folk tror for eksempel at harpen er et svakt dynamisk instrument: Det vil jeg utfordre. Men det er selvfølgelig kriterier for at det skal bli et sterktklingende instrument.

Eit anna element ein sjeldan reflekterer over, er harpa sine perkussive høve. Som døme på eit verk som utforskar begge perspektiva, trekkjer ho fram Murray Schafer sitt ”The crown of Ariadne”, også det på programmet under ILIOS.

– Schafer bruker slag, rytmiske glissandi, effekter på strenger, og han skaper et dynamisk spillerom. Hvis et stykke er skrevet slik at harpisten av og til må dempe seg så det ikke skal bli for sterkt – det synes jeg er positivt. Da har du et overskudd, et rom å uttrykke deg i. Hos Schafer er det til og med bruk av egne perkusjonsinstrumenter som virkelig utfordrer harpistens koordinasjonsevner, smiler Wettre.

Med tanke på harpa sitt sinnrike system av pedalar og strenger, ville dei fleste hevda at koordinasjonsevna for harpistar var utfordra ved utgangspunktet. Men Wettre ynskjer altså å bryta med konvensjonane, i fleire ledd. Både dei som kan finnast hjå publikum, og som gjer at folk krev sin Debussy og instinktivt reagerer med uro når samtidsmusikk vert framført på harpe. Òg dei som finst mellom utøvarane, understrekar harpisten, som uttrykkjer frustrasjon over haldningar ho kan møta når harpistar samlast.

– Det har overrasket meg litt å legge merke til hvordan harpistene selv kan være de konservative; at mange er skeptiske til å gi fra seg englestatusen. Samtidskunst kan møte stor motstand i noen harpemiljøer, seier Wettre.

– Jeg var for eksempel på en konsert på World Harp Congress i sommer som skapte en nettdebatt som fremdeles varer. Utgangspunktet var et stykke som handler om en narkotikamisbruker fra NY. Blant annet var det opptak av henne i forskjellige situasjoner i livet – og uttryket var ganske voldsomt, med mye energi i både i musikken og i språket hennes. Ikke noe du er vant til i en konsertsal, med andre ord, og det provoserte mange. Folk gikk, etterpå ble det smått med applaus. Men dette er musikk jeg tror det er viktig at spilles.


Vil rydda i referansar

Trass hindringane; mellom divaer med ballkjoler og glitter – og, faktisk, englevinger – finst der etterkvart ei rekkje aktørar som er leiande på samtidsmusikk. Anerkjende utøvarar i utlandet skal intervjuast; Judy Loman i Canada, Godelieve Schrama i Holland og Frédérique Cambreling i Frankrike, mellom anna om korleis dei har gått fram i sine samarbeid med komponistar, kva røynsler dei har med å gje uttrykk for nye teknikkar.

Men ikkje minst tek Wettre jordnært utgangspunkt i at mykje startar hjå henne sjølv.

– Noe av utgangpunktet bak prosjektet, er at jeg ønsker å bli bedre på å forklare instrumentet mitt. Både rent objektivt, hvordan ting henger sammen og noteres, men og min egen, fysiske tilnærming. Alle spiller forskjellig; Fysikken hos harpisten er viktig – det er måten harpisten bruker hendene på som danner klangen, forklarer ho.

– Og dette er et av kriteriene for at man skal kunne skape større dynamisk overskudd. En komponist kan bygge opp en dynamikk, dersom han eller hun gir harpisten tid til å plassere og lukke et grep så man får maks ut det. Omvendt føler man ofte at man må kjempe mot sitt eget instrument. Slike kriterier er det jeg forsøker å finne ut av og sette ord på gjennom prosjektet, seier Wettre.

Korleis skildrar ein så dei effektive måtar å skriva spanande for harpa på?

Forutan kommunikasjonen er nok ein innfallsvinkel å kunna visa til internasjonale kompositoriske storleikar, trur Wettre, som i prosjektet studerer verk frå dei siste 40 åra. Det ville vera feil å hevda at harpelitteraturen stagnerte med impresjonismens meistrar; også seinare tonesetjarar har komme med gode bidrag, hevdar ho, og nevner ei rekkje namn: Berio, Donatoni, Cage, Carter, Gubaidulina, Takemitsu, Andriessen, samt dei nordiske komponistane Per Nørgård, Rautavaara og Saariaho. For å nemna nokre.

Samtundes har harpistar til alle tider skapt sin eigen praksis i høve til materialet. For komponistar har – også dei til alle tider – slitt med notasjonspraksisen på instrumentet.

– Det ser vi jo, på notene vi får, og mye handler nok om å rydde opp i referansene, seier ho unnskyldande.

– Det er dessverre et enestående rot i harpelitteraturen. Man skulle for eksempel tro at om man gikk til en harpe-komponist som Tsjaikovskij, så ville man finne ut hvordan man skal skrive for instrumentet. Men et standard stykke som Nøtteknekker-kadensen spilles ikke slik den står notert. Det er rett og slett ikke praktisk å spille den slik! Likevel burde det ikke egentlig være så vanskelig å skrive for harpe – jeg synes ikke komponistene skal vegre seg, seier Wettre.

Som nok ein gong framhevar at mykje står og fell mykje på harpistane sjølve.

– Når harpistene ikke har vært interessert i å kommunisere med komponistene, har det heller ikke være ressurser til å skape forståelse. Carlos Salzedo, som regnes som harpistenes superstjerne, har skrevet boka ”The modern studies for harp”. Der gjennomgår han harpens tekniske muligheter; den gangen utvidet han antallet effekter fra 4 til 28 og etablerte notasjoner for dem. Problemet er bare at boka er skrevet i 1921 – og siden da har ingen, så vidt jeg vet, gjort noen tilsvarende gjennomgang. Det er kanskje derfor mye av den moderne musikken som er størst innenfor harpeverdenen i dag er skrevet av harpister?

– Jeg mener uansett at det er viktig at musikere kommuniserer med komponister og arrangører i alle sjangre, uavhengig av ens egne preferanser. Det viktigste for meg er at harpen blir brukt på en effektiv måte; klanglig, dynamisk, idiomatisk, uavhengig av stil. Derfor har jeg også valgt svært ulike samarbeidspartnere for prosjektet.


Først og fremst eit uttrykk

Så er det ikkje fritt for at det kan bli mykje snakk om harpe, medgjer Wettre mot slutten av vår samtale. For der er kanskje ein meir overordna veg inn i prosjektet?

– I bunnen for alt dette, ligger vel tanken om at kunstmusikk ikke kan være behagelig til alle tider, svarer Wettre.

– Jeg ønsker ikke kun å spille triller og glissandi i fremtiden – jeg ønsker ikke at musikken skal begrenses til kun å være noe som skal behage eller underholde, men at man først og fremst er der som musiker for å uttrykke noe, og forhåpentligvis noe viktig. Det er opp i mot dette at jeg ser min rolle som harpist; at jeg kjemper for retten til å være kunstner.



Wettre er kunstnarleg stipendiat ved Norges musikkhøgskole, der ho fullførte si diplomutdanning i 2002. Sidan har ho vore solist og utøvar med og i ei rekkje av dei norske orkestra, samt gjennomført ei rekkje kammermusikalske prosjekt av ulik art.

I stipendiatperioden har ho tinga verk av Henrik Hellstenius, Mark Adderley, Ola Geilo og Øyvind Torvund, samt ein endå ikkje bestemt utanlandsk komponist. Ho vil òg gjennomføra samarbeid med Nidarosdomens jentekor og Ensemble Ernst.

13. mars er ho solist med Det Norske Blåseensemble i urframføringa av Karsten Brustad sin konsert for sopran og harpe, samt ved framføringa av Gubaidulinas fem etyder for kontrabass, harpe og slagverk.

For ytterlegare informasjon, så Wettre sine heimesider.