Grønland kammermusikkfestival: Øre for musikk?
Den østerrikske komponisten Peter Ablinger forener streng konseptualisme med sober poetisk sans. Til helgen kommer han til Oslo og fremføres under Grønland kammermusikkfestival i regi av Ny Musikk.

Av komponist Emil Bernhardt.


Den modernistiske kunstmusikken i det 20. århundret er først og fremst det radikale spørsmålets musikk. De beste og mest banebrytende verkene er alltid også en formulering av spørsmålet om hva musikk overhode er eller kan være, og slik vender de seg kritisk mot sin egen tradisjon. Som kjent skjer dette ikke uten omkostninger. For enkelte fremstår verkene i verste fall som rent konseptuelle eksperimenter, milevis fra følelser og den sanselige lykke vi ofte søker i en musikkopplevelse. For andre blir nettopp spørsmålets åpenhet selve følsomheten.

Når komponisten Peter Ablingers musikalske, men strengt gjennomførte konseptkunst også tar form av sober poesi, skjer dette gjennom en fokusering på nettopp sansningen. Om ikke bevisst, knytter han her forbindelsen til en tendens i dagens estetiske teorier, som tar opp tradisjonen fra 1700-tallets forståelse av estetikk som en teori om sansemessig erkjennelse.

Samtidig har poesien hos Ablinger røtter også andre steder. Der modernismen insisterte på å undersøke sine egne spesifikt musikalske betingelser, beveger Ablinger seg uanstrengt mellom kunstartene. Dette gir videre tilgang til et materiale utover det spesifikt musikalske, og slik går han også utover modernismens kritiske prosjekt. Selv om han studerte komposisjon i Wien og var aktiv som jazzpianist, har han fremfor alt mottatt avgjørende inntrykk fra billedkunsten. Her dreier det seg ikke bare om en generell inspirasjon. Inntrykkene fra bildenes flater, farger, formater og lys, får en særlig relevans i interessen for sanseapparatet.

Er musikk bare lyd? Og hva lytter vi til i lyttingen? Peter Ablinger stiller disse spørsmålene gjennom en rekke interessante verk, hovedsakelig skrevet på 1990-tallet. Her forskyves fokuset fra klangen som uttrykk, til nyansene i det sanseapparatet som oppfatter den. Selv om klangen i disse verkene kan være både egenartet og rik på detaljer, er den samtidig på en merkelig måte sekundær. Der musikalsk komposisjon tradisjonelt har gått ut på å uttrykke den unike klangens kvalitet og nærvær i øyeblikket, er Ablingers oppmerksomhet snarere rettet mot øret: Kanskje kan vi si at det her dreier seg om en inntrykksestetikk? Eller som han selv sier i en kommentar: ”Mitt materiale er ikke klangen, mitt materiale er hørbarhet”. Men hva betyr det, og hva er det Ablinger gjør mer konkret?

Ablinger tenker seg øret som et filter. Øret, og hørselssansen, er ikke bare en mottager av informasjon, enhver lytting innebærer også en bestemt organisering av denne informasjonen: Noe er viktig og slippes gjennom, noe annet er uviktig og holdes utenfor; organiseringen er en filtrering. Heller enn å fremstille gjenstander – musikkverk – for øret, er det ørets egen organiserende fremstilling Ablinger forsøker å artikulere.

Et eksempel er installasjonen ”Schaufensterstück” der et piano er plassert ved et vindu ut mot gaten. Utenfor er det montert en mikrofon som sender lyden fra gaten inn i en datamaskin. Denne er så koblet til pianoet. Ved hjelp av et dataprogram, omtolkes lydsignalene fra gaten til trykk på pianoets tangenter, og slik vil pianoet gjennom sitt filter gjengi det som skjer utenfor vinduet. Fotgjengere, en bil, en trikk fanges opp, organiseres og representeres gjennom pianoets filter, det vil si tangentene. Samtidig vil opplevelsen av verket involvere synssansen, vi relaterer klapringen på pianoet til det vi ser foregå utenfor.

Et annet eksempel er verket ”Quadraturen IV (’Selbstporträt mit Berlin’)”. Her blir ulike lydopptak (”klangfotografier”) fra byer, gatekryss og kneiper analysert gjennom kvadrater, omtrent som pikslene i et digitalt fotografi. Slik hver piksel, når bildet forstørres tilstrekkelig, har hver sin farge, analyseres lydopptaket slik at hver del tilsvarer en tonehøyde – hvert sekund én akkord. Når disse tonehøydene så spilles på vanlige instrumenter, representerer ensemblet en bestemt filtrering av lydopptakene. Verkets forløp er så en veksling mellom originalopptak og ensemblets filtrering. Ensemblet representerer ikke primært en utformet eller komponert klanghendelse, men derimot ørets eget arbeid. I verket ”Voices and Piano” (nylig anmeldt av Erling Sandmo i Morgenbladet) brukes opptak av kjente personer som Mor Teresa, Martin Luther King, Bertolt Brecht og Gjendine Slålien. Stemmeopptakene er analysert, skrevet ut for piano, og pianoanalysen og det originale stemmeopptaket blir til slutt fremført sammen. Igjen er det ikke en komponert hendelse, men derimot vår egen hørsel vi hører.

Ablingers Voices and piano spilles på Cafeteatret søndag kl 1400.

Ved slik å la hørbarheten være verkenes ”materiale”, oppnår Ablinger to ting: For det første forskyves fokuset fra det som normalt er lyttingens gjenstand, musikken eller lyden, til vår egen sansning av denne. Vi blir oppmerksomme, ikke bare på lyden i seg selv, men også dens omgivelse, hvordan den oppstår og ikke minst hvordan vi oppfatter den. For det andre trer dermed selve sansningen i forgrunnen. For Peter Ablinger er det ikke primært snakk om å la lyttingen være passiv mottaker av en musikalsk eller lydlig gjenstand, men heller om å gjøre lyttingen oppmerksom på sin egen medskaping. I tillegg involveres synssansen, enten helt konkret ved å relatere lydhendelser til synsinntrykk via en bestemt filtrering, eller mer abstrakt gjennom ideen om klangfotografiet. Hørsel er ikke bare hørsel, hørsel er også syn.

Det særegent poetiske i Ablingers verk oppstår kanskje særlig idet et råmateriale – et lydopptak eller et synsinntrykk og fortolkningen av dette, holdes opp mot hverandre.
Om vi skulle snakke om et uttrykk her, må det være den uutalte kontrasten mellom original og fortolkning som bare kan vises gjennom en sammenligning av de to.

Det går godt an å spørre i hvilken grad dette egentlig er musikk. Som nevnt er det ikke snakk om komponerte forløp i tradisjonell forstand, verkene er konseptuelt tenkt, og de er ofte strengt gjennomført. Ofte kan det i møte med verk som dette være mer fruktbart å ta utgangspunkt i billedkunst enn tradisjonell kunstmusikk, da medregnet musikken fra det 20. århundre. På den annen side vil man hos Ablinger møte en utpreget soberhet, også i selve klangen: Når lyden på en måte blir sekundær, skjer dette ut fra konseptets tyngde, som i sin tur ikke innsnevrer, men snarere omdefinerer og slik utvider lydens funksjon. Måten det gjøres på kan kanskje virke uvant, men som antydet: Sondringene her åpner for en egen poesi.


Ny Musikks Spotify-spilleliste med musikk fra festivalkomponistene.

Av Emil Bernhardt Foto/illustrasjon: