Charles Lloyd New Quartet
KONSERTANMELDELSE: Veien er målet, sies det, og ved spilleslutt var det ikke akkurat gleden av å være fremme som var den største. Det var erkjennelsen av å ha tatt del i en underfundig og mystisk interaksjon som gjorde dette til et fantastisk musikalsk forløp, skriver Ballades utsendte om Charles Lloyds konsert som fant sted i Kulturkirken Jakob sist lørdag.

Av Ole Albrekt Nedrelid

Jeg må ærlig innrømme at det ikke alltid er like innbydende å skulle høre sytti år gamle musikere som har sett og levd den musikkhistorien barnebarna lærer på skolen. At mange i denne generasjonen trosser alder og egenskaper og tviholder på turnelivet, har som regel to utfall: enten blir det bare håpløst og man skulle ønske de hadde gitt seg for lenge siden, eller så blir det fantastisk. Charles Lloyd i Kulturkirken Jakob ble fantastisk – til slutt.

Åpningen på konserten minnes i ettertid som vag og kronglete når utviklingen av den ble som den ble. Det gikk en jevn kurve oppover fra start til slutt, både i intensitet og kvalitet. Kvaliteten var riktignok til stede hele tiden, men den viste seg stadig i forskjellige former. Det hjalp at hver av de fire musikerne spilte seg varme og fikk frem sine individuelle ferdigheter, og det hjalp også at Lloyd satte fra seg tenorsaxofonen og tok frem tarogatoen.

Dette klarinettlignende instrumentet har en hes klang og gir østlige assosiasjoner, og passer i grunnen bra til Lloyds musikalske personlighet. Han vekslet mellom denne, tenorsax og fløyte, og var en ydmyk frontfigur i en kvartett han har gitt forholdsvis frie tøyler. Dette bød på rike opplevelser.


Lang erfaring, ung iver

Jeg begynner med det harmoniske, som virket svært spennende. Individuelt spilte de tre som lagde toner – Jason Moran på piano og Reuben Rogers på bass i tillegg til Lloyd selv – ting som ikke hadde direkte sammenheng med hverandre, men som likevel utgjorde en helhet. Men det var ikke frijazz, ei heller fri kollektiv improvisasjon, det var forankret i en mer tradisjonell amerikansk jazzharmonilære. For akkordskjema ble fulgt, men alle metningstoner virket bare nye, langt fra dem som gjør at jazz høres ut som jazz.

Et annet element som tydeligvis har vært viktig for dette bandet på turneen, var rett og slett trommene. Eric Harland hadde mye av ansvaret for ikke bare at konserten hørtes god ut, men også for at de øvrige skulle ha noe å spille på. Et par av høydepunktene underveis var da Lloyd og Harland spilte duett, uten noen form for dybdedefinisjon. Er man åpen for det, kan dette lydbildet være en invitasjon til å fylle musikken med hva man selv måtte ønske – det ligger masse musikk i det uspilte – samtidig var det også Charles Lloyd på saxofon og Eric Harland på trommer vi hørte. Og disse to er intet annet enn mestre på sine instrumenter; Lloyd med sin lange erfaring, Harland med sin unge iver.

Nettopp denne duoformen mellom trommer og et annet instrument finner vi også på platen Jumping the Creek fra 2005. Harland spiller på denne også, og er for eksempel i dialog med pianist Geri Allen på samme måte som med Lloyd i Oslo. Mange vil nok påstå at bass er et kriterium i en slik besetning og at man ikke bør vandre for langt ut uten nok støtte, samtidig var det i denne konsertformen slik at Harlands trommespill, kombinert med Reuben Rogers' kanskje litt vel anonyme bassing når han først spilte, ikke hadde det store behovet for så mye hjelp.


Veien er målet

For meg ble konsertformen tredelt. Det var alt det litt diffuse før den første bluesen, det var den første bluesen, og det var den andre bluesen. Alt det litt diffuse først besto av omtrent tre låter, og var begynnelsen på denne intensitetskurven jeg har nevnt. Deretter satte Lloyd i gang et tema på en låt som kom rimelig uventet. Ordet korny er vel det som beskriver best følelsen jeg satt med da alle fire plutselig jumpet av gårde på en munter melodi over tolv repeterte takter. Jeg vet ikke hvilken låt det var, men hele karakteren kunne minne om Jan Johanssons rare univers på "Musik genom fyra sekler". Men tatt i betraktning det jeg allerede har fortalt om harmonikk og rytmikk, ble denne låta bare et nytt nivå mot toppen.

Veien er målet, sies det, og ved spilleslutt var det ikke akkurat gleden av å være fremme som var den største. Det var erkjennelsen av å ha tatt del i en underfundig og mystisk interaksjon som gjorde dette til et fantastisk musikalsk forløp, som altså endte i enda en blues som ble et utløp for all oppspart energi fra de tidligere låtene.

"People ask us 'where do we live?' while we're on tour. And I say 'We live in our music'", proklarmerte Lloyd. Det skjønner jeg godt at de gjør. Hans reisende kvartett er et bevis på at god jazz ligger i hodet, ikke i fingrene.