Slutt for Deathprod?
"6-track" kan være Helge Stens siste utgivelse som Deathprod. Sten antydet det samme da "Morals & Dogma" ble sluppet i sammenheng med den massive Deathprod-boksen i 2004; en samling på fire CDer som samlet store deler av hans produksjon fra 1991 til 2001. - Du får sette spørsmålstegn bak påstanden, men jeg kan ikke se for meg at Deathprod er et prosjekt jeg skal jobbe med i framtiden. Det er merkelig å si at det er helt nedlagt, men jeg føler at jeg har gjort det jeg skulle gjøre som Deathprod. Jeg har kommet til et punkt der jeg må gå videre og jobbe med andre ting, sier Helge Sten.

Av Carl Kristian Johansen

- Det kan komme noe annet fra arkivet, men jeg tror egentlig ikke det. Akkurat nå har jeg ingen planer om det, men det er ikke et defintitvt avsluttet arbeide heller. Det er en del andre ting som jeg synes det er mer interessant å jobbe med som jeg har brukt mye tid på de siste åra, sier Sten om produksjonen til sitt alter ego.

10"

"6-track" er en samling med fem "remikser" av artister som Nils Petter Molvær (2), Murcof, Larsen og Cloroform, samt et spor signert Deathprod fra 2-CD-boka "Money Will Ruin Everything", gitt ut på Rune Grammofon i 2003. Alle sporene er altså gitt ut tidligere, med unntak av en helt fersk versjon av Molværs "Nebulizer" fra hans album "np3".

Denne utgivelsen, i 10"-format, er en del av Rune Grammofons plutselige vinyl-bonanza, og som med 4CD-boksen er coveret svart.... som i beksvart. Musikken er om mulig enda mer langstrakt og (dark)ambient-orientert enn på "Morals & Dogma", og de nesten loop-lignende pulsutslagene- og bølgene som har fulgt Deathprod siden de første utgivelsene er minimalisert. Og en god kandidat til årets understatement er å si at disse kuttene ikke minner om originalene.

- Man kan mene hva man vil om akkurat det, men det er slik jeg liker å gjøre det. Hvis jeg ikke hadde sagt at det var remikser kunne jeg egentlig bare gitt dem ut under eget navn. Men sporene har fått en slags kjent kvalitet i det domenet jeg jobber i, og sånn sett er det en ganske kjennbar Deathprod-utgivelse. Jeg synes de fungerte veldig fint sammen som en helhet, sier Sten.

Hvordan har du forholdt deg til originalene på "6-track" i forhold til Arne Nordheim-materialet som ble til "Nordheim Transformed"?

- Det er ganske lik måte å jobbe på fordi jeg har plukket ut veldig små fragmenter fra originalmaterialet. Det kan for eksempel være en lyd, og så jobber jeg videre bare med den. Det gjorde jeg både på Nordheim-skiva, og på for eksempel Cloroform-remiksen. Basisen er CD-spoling fram og tilbake i mange takes, som jeg har tatt opp, og strippet ned i mange nye takes, i forskjellige hastigheter. Så har jeg samplet ut fragmenter av det og pitchet det ned i forskjellige pitcher, og deretter spilt det i real-time.

- Selve remiksen er en slags live-avspilling av de forskjellige samplingene. Men det dreier seg kun om ett sample, som på Cloroform-miksen. Det dreier seg bare om ett fragment av CD-spolingen. Det er som jeg ofte gjør, jeg finner ett punkt som jeg jobber med, istedet for å bruke spesifikke harmonier eller melodien i låta, sier Sten.

Jeg aner melankolske kvaliteter på Murcof og Larsen-remiksene?

- Jeg vet ikke, har ikke egentlig tenkt på det. Men den er ganske nedtonet hele titommeren, sier Sten.

Puls/tid

Kan du si noe om hvordan du tenker i forhold til de bølgene eller pulsene som har gått igjen helt siden begynnelsen, og som det også finnes spor av her?

- Vanskelig å si noe om det..., det er noe ved det som jeg liker veldig godt, og som er essensen av det veldig langsomme. Pulsene bør være organiske, det bør ikke virke som en loop i en teknisk forstand, det har noe med at man mister tidsfølelsen.

- Ofte er det veldig små ting som kommer i tillegg. Det er vanskelig å si noe spesifikt om det, det er bare dit jeg har kommet.

- Bruk av tid har også vært essensielt. Når man bruker tid som et element kan man gjøre helt andre ting enn hvis man skal komprimere musikken innenfor tre-fire minutter i en bestemt tidsform. Da må man effektivisere mye mer og ta helt annerledes valg. Det er vanskelig å bruke et ekstremt sent og langstrakt bilde hvis det skal være en kort og kompakt ting.

- Musikk forandrer seg veldig når man bruker tid. Jeg liker litt det da, å bruke tid i både platesammenheng og konsertsammenheng. Og jeg tror det er bra for folk å høre det, sier Sten.

I hvilken forstand?

- Tid og musikk påvirker hverandre ganske mye gjensidig. I det hele tatt å sette seg ned å høre på musikk, rett og slett det å bruke tid på å høre på musikk... jeg tror det blir en slags mangelvare i dag. Vanskelig å si noe vitenskapelig om det, med det er også de formene det har antatt meg og min musikk, og det er noe jeg liker veldig godt.

Eivind Buene hevder i en kritikk av Deathprod-boksen (kunstkritikk.no) at "lytteropplevelsen kunne absolutt vært intensivert med en strammere redigering av materialet." Er det relevant for deg å tenke slik?

- Det der blir ganske enkelt en mening. Jeg har laget det, og jeg står veldig inne for det. Selv de tinga som ligger veldig langt tilbake. Så jeg er ikke enig, men jeg ser at det er sikkert flere som kan oppleve det slik. Det er ikke nødvendigvis så enkelt å gå inn i denne type ting. Man kan like det, men hvis ikke blir ofte lange ting bare langt. Det blir en smaksak, sier Sten.

Du bruker lang tid på de enkelte stykkene, forkaster du mye materiale underveis eller jobber du konsekvent med et stykke lyd til du er fornøyd?

- Jeg jobber veldig mye med enkeltlyder. Jeg kan jobbe med en lyd i over en måned for å finne et grunnfundament som er organisk nok til at jeg kan bruke det. Da blir det mye forkasting og testing. Jeg setter det i loop og går mye rundt og hører på det. Det kan bli stående på veldig lenge for at jeg skal kunne kjenne hvordan det virker over tid. Når jeg finner fram til et fundament som jeg liker veldig godt, da kan jeg jobbe veldig mye fortere mot målet.

- Den første delen av prosessen tar veldig lang tid. Og det kan ta veldig langt tid å finne ut hva som skal høre sammen på plate. "Morals & Dogma" er det drøyeste eksempelet på det. Så det kan ta tid, og det kan også gå fort. Men det har ofte tatt lang tid, jeg liker at platene skal høre sammen, og at de skal være noe jeg virkelig kan stå inne for.

Metoder

Hvis vi setter de tidsmessig krevende Deathprod-metodene opp mot Supersilent som jobber helt improvisert i real-time, hvordan forholder du deg til de forskjellene?

- Det jeg har tatt med meg fra Deathprod inn i Supersilent er det å jobbe med elektronikk og lydbasert materiale i real-time. Det har vært ganske viktig for meg som Deathprod å bruke elektroniske instrumenter i real time, å spille det. Men det blir en helt annen musikalsk utvikling i Supersilent enn i Deathprod.

- Det er en viss spontanitet også i Deathprod, i forhold til at jeg har følt at det ikke har vært veldig intellektuelt basert arbeid. Det er de gangene jeg har tenkt for mye over ting at det har gått helt feil. Det er i prosessen der vinklingen har blitt veldig intellektuell at det har fungert dårligst.

- Så det blir en slags form for intuisjonsarbeid, og det gjelder også i Supersilent. Der blir det egentlig mye mer direkte, og det er vel den store forskjellen, sier Sten.

Bakgrunn

Artikkelforfatterens første møte med Deathprod var på Munchs avskjedskonsert på Rockefeller i 1991. Som support hadde arrangøren hentet inn Deep Throat Puke Orgasms, en ekstremnoise/performance-trio fra Røros. Supportbandet leverte et sett selv Merzbow kunne vært stolt av i dag.

- Deep Throat Puke Orgasms var egentlig ganske ekstremt, selv om det er vanskelig å si hva det egentlig dreide seg om. Det var en slags form for lagvis og loopbasert støymusikk.

Konserten finnes utgitt på kassett på Tore Honoré Bøes etikett Komkol Autoprod, og kan kanskje fungere som en innfallsvinkel til Deathprods muskalske oppphav. Sten nikker anerkjennende når eksempelvis Throbbing Gristle, Einstürzende Neubauten og Swans navnedroppes, band som oppstod rundt 1980 og skapte musikk i industri/støy/performance-regionen av rocklandskapet.

- Det som allikevel har fanget meg i størst grad er The Residents. De har et veldig helt uttrykk i alle bauger og kanter. De var også veldig inspirerende i den forstand at de hadde et eget studio og eget plateselskap. Spesielt opp til 80-tallet synes jeg musikken er helt fantastisk, sier Sten.

Teori

Deathprods arbeidsmetoder kan gi assosiasjoner til elektroakustisk musikk og konkret musikk. Hva med pionerene i det 20-århundres samtidsmusikk som eksempelvis Schaeffer, Cage, Stockhausen, og andre komponister man vanligvis regner som viktige for dagens eksperimentelle elektroniske musikk og støy?

- Det kom mye senere, i nærheten av 1990. Mye av de tingene har opptatt meg på et teoretisk plan, men ikke så mye rent musikalsk. Selv om mye av det er bra og jeg har hørt mye på det, har Residents vært mye viktigere for meg. Cage er mest en interessant person i teoretiske sammenhenger, som tenker, selv om han har laget fantastisk musikk, sier Sten.

Hvor viktig er den teoretisk ballasten for din del?

- Det kommer an på hva man bruker sin teoretisk kunnskap på. Den intellektuelle overbygningen blir veldig lite relevant for lytteren som skal motta musikken, med mindre det er del av det som interesser lytteren i utgangspunket.

- I forhold til hvordan jeg har jobbet med musikk har jeg alltid ønsket at det skal være et direkte uttrykk som skal nå fram til de som hører på. Da peker jeg ikke på deler av popmusikk som er basert på enkle grep, men at det skal være et direkte og ærlig uttrykk som går rett til lytteren.

- Mine intellektuelle tanker eller teorier om musikk synes jeg ikke er spesielt interessant i den sammenhengen. Man kan kalle det enkelt eller banalt, men det er ikke viktig for meg når jeg skal presentere musikk, og ihvertfall ikke i forhold til det å lytte til musikk.

NOTAM vs. voksruller

Stens inntreden på Kunstakademiet i Trondheim med lyd som medium var noe nytt i norsk sammenheng i 1992. Sten understreker at den åpne profilen på akademiet, der kunststudentene kunne bevege seg fritt mellom avdelingene, var svært fruktbart for ham selv og andre. Ett av Deathprods første album, "Treetop Drive" (Metal Art Disco, 1994) er resultat av en konsert på akademiet.

Det siste året på akademiet var Sten på et utvekslingsprogram som betød et opphold på NOTAM i Oslo. Men istedet for å etablere et uttrykk basert på algoritmer og siste nytt i den digitale lydverden, endte Sten opp med det stikk motsatte: "Imaginary Songs From Tristan Da Cunha" (1996). Et album der den lydlige kvaliteten er basert på det eldste innspilling- og avspillingsutstyret, nemlig voksrullen.

- Jeg er veldig fornøyd med akkurat de tingene. Det var uhyre komplekst å få det til. Jeg var på NOTAM for å prøve å jobbe med de tingene de jobba med der. Det var en merkelig sammenheng, fordi jeg endte opp på den helt andre sida av skalen rent teknisk.

- Jeg satte meg ganske godt inn i utstyret på NOTAM, men det var helt feil verktøy. Jeg synes ikke det låt slik jeg ville ha det. Det endte opp med voksrullstykkene, som er veldig basert på kjernen i Deathprod; et rent fokus på lyd, og teksturen i lyden, sier Sten.

Det er relativt radikalt å ende opp med det eldste når man i utgangspunktet skal oppdateres på det nyeste?

- Det er en læringsprosess, jeg liker å lete i teknologi og finne nye verktøy. Det er viktig fordi jeg jobber utelukkende med elektroniske instrumenter og apparater. Det er viktig å finne veier inn til det, finne ting som låter riktig. For meg er det også viktig å finne noe man kan bruke live og direkte, altså at man kan utføre i øyeblikket man tenker det. Det blir en veldig motsetning til laptoper med tastatur og mus. Det tar for lang tid å komme dit du vil.

dBUT

"Imaginary Songs From Tristan Da Cunha" ble gitt ut på dbut inter@ambience, et underbruk av Per Platous dBUT Recordings som ble etablert i 1989. Sten var regelmessig på besøk i dBUTs butikk i Oslo, en butikk som var en del av et større produksjons-og distribusjonsnettverk for alternative uttrykk i Oslo og Norge på det tidspunktet. dBUT-nettverket stod blant annet bak Munch og Deep Throat Puke Orgasms på Rockefeller i '91.

- dBUT var veldig viktig, de startet noe som var nytt og helt nødvendig på det tidspunktet. Det var et fristed for en masse forskjellig type musikk, og tanken om å gi ut taper, få ting ut og skape nettverk var en ganske bra ting som skjedde da. Tatt i betraktning alt annet som skjedde i norsk rock eller relatert musikk var det sunt at dBUT kom på banen, mener Sten.

dBUT stod bak en rekke utgivelser, deriblant flere samlere som presenterte eksperimentelle uttrykk fra flere steder i Norge. dBUT stod også bak Motorpsychos første Tussler-prosjekt, et soundtrack til en imaginær westernfilm.

Motorpsycho

Sten, eller Deathprod, var nærmest som et fast medlem av Motorpsycho å regne i en periode fra 1992, og han har vært involvert i albumprodouksjonene helt fram til "It's a Love Cult" fra 2002.

- Jeg dro mye fra Røros til Trondheim og så Motorpsycho på en av deres første konserter. De ville spille på Røros, og jeg arrangerte en konsert med dem der. Fra sommeren 1992 begynte vi å jobbe med forskjellige ting som endte opp som demoer for det som skulle bli "Demon Box".

Hvordan ser du på "Demon Box" i dag?

- Det er et ekstremt direkte uttrykk som er basert på intuisjon fra alles side. Hele prosessen var veldig direkte, og det synes jeg man kan høre enda. Det hviler en spontanitet over hele det albumet, sier Sten.

Har Motorpsycho og Deathprod noe felles der?

- Jeg føler at musikk handler om noe uhyre direkte for dem, så jeg fant meg godt til rette der veldig fort, selv om jeg egentlig aldri har hatt et ønske eller en plan om å spille i et rockeband. Men måten de jobbet på, og egentlig fortsatt jobber på, passer meg veldig fint. Det er et forum for å finne fram til bra musikk, uansett hva det måtte være, eller hva det måtte dreie seg om.

- "Demon Box" er absolutt et variert og sammensatt album. Det reflekterer også veldig hva man hørte på i den tiden, og det blør ganske kraftig gjennom på flere låter. Men det er et helt genuint album.

- Det er som med "Supersilent 1-3", det handler om en veldig direkte ting som skjedde da, og som man aldri kan gjøre igjen. Man kan aldri finne tilbake til den samme formen å jobbe på.

Sten/Deathprod har altså vært sentral i banebrytende begivenheter i norsk kontekst som "Demon Box" og "Supersilent 1-3". Selv om det er feil å karakterisere noen av disse utgivelsen som dystre dokumenter, hviler det, i likhet med Deathprod-utgivelsene, en form for intensitet og ekspressivitet med et mørkt preg over disse. Hva er bakgrunnen for Deathprod-navnet?

- Deathprod stammer fra en idé om å starte en kassettlabel. Om det er en del av en type rip-off av en slags Throbbing Gristle-aktig greie kan man sikkert se konturene av, vil jeg tro. Det er ikke så mer dyptgående enn det egentlig. Det er reflekterer mest det jeg hørte på på den tida.

Produsent

Sten vil kanskje bruke Deathprod-navnet videre i sin produsentgjerning, slik han har gjort i alle år. Og det er som produsent Sten primært kommer til å jobbe ved siden aktivitetene med Supersilent. Bandet kommer til å slippe et nytt album i løpet av året, og i 2007 år er det ti år siden Supersilent ble stiftet på Nattjazz i Bergen.

- Planen er å gi ut en Supersilent liveboks med 10 CD-er, hvis jeg klarer å få organisert det. Hvis vi skal være skikkelig vulgære passer det glimrende å gjøre det neste år. Da skal vi feire med pyro på scenen, smiler Sten.

For tiden jobber han med å mikse et soundtrack til Joachim Triers debutlangfilm "Reprise", Ola Fløttum står bak musikken.

I umiddelbar framtid håper Sten å få med seg "Grizzly Man", Werner Herzogs siste film på norske kinoer.

- Herzog har laget filmer som har interessert meg veldig mye. Jeg har alltid blitt grepet av dokumentarfilmene hans, skjønt man kan vel ikke kalle det dokumentarer. Han gjør alle filmene sine sett gjennom sin egen virkelighet, noe han har stått veldig hardt på gjennom hele sitt virke. Og så liker jeg veldig godt løsningen med musikk i filmene hans.

Hva om Herzog spør Deathprod om å lage et soundtrack?

- Da skal jeg ta det opp til veldig seriøs vurdering, avslutter Sten.

Deathprods "6-track" gis ut i 1000 eksemplarer i svart omslag på 10" vinyl, og er tilgjengelig nå på Rune Grammofon sine hjemmesider.