Et norsk Vandelay
KOMMENTAR: Ansvaret for å legitimere norsk kultureksport ligger hos både Næringsdepartementet, Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet, skriver Ole Marius Hylland i Telemarksforskning.

I flere Seinfeldepisoder er firmaet Vandelay Industries et sentralt merkenavn. George Costanza arbeider ifølge egen beskrivelse av sine fiktive arbeidsoppgaver med import og eksport i Vandelay.

Beskrivelsen av firmaet er selvsagt ment som et pek til alle de arbeidsplasser som driver med noe diffust og lett uforståelig – noe med kjøp og salg.

Diskusjonen om norsk musikkeksport kan stå i fare for å bli en type norsk Vandelay, der det dreier seg om noe med musikk og noe med landegrenser, og at konkretiseringsnivået stopper omtrent der. Mange stemmer har meldt seg på med etterlysning av en konkretisering av eksportbegrepet norsk musikkpolitikk skal basere seg på. Men kanskje er det ikke så vanskelig.

Enkelt eksportbegrep
Eksport er i utgangspunktet et relativt enkelt begrep å definere. I økonomisk terminologi betyr eksport «salg av varer og tjenester fra et land til utlandet». Når begrepet skal overføres på en sektor som består av en utfordrende miks av kunst, kapital, politikk og teknologi, kompliseres nødvendigvis denne definisjonen.

En fungerende forståelse av musikkeksport må ta høyde for dette. Den må blant annet inkludere en gangbar oppfatning av hva varer, tjenester og landegrenser betyr i en digitalisert kultursektor. La oss for korthets skyld bare ta for oss den omsetningen som dreier seg om musikkinnspillinger, som er den varianten av kjøp og salg flest har et forhold til.


Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook


For det første utfordres forståelsen av både vare, tjeneste og også i hvor stor grad noe selges fra og til et land, av musikkens digitalisering. Som kjent kan vi mer eller mindre se bort i fra vare som fysisk produkt, og for både Itunes-salg og strømmetjenester er det i prinsippet mer en tjeneste el. en rettighet til å bruke en tjeneste en begrenset tid som er det produktet som omsettes.

Dermed blir spørsmålet om det foregår et salg av denne tjenesten eller rettigheten på tvers av en landegrense.

Dette er et nøkkelspørsmål, fordi kulturpolitikken fremdeles i stor grad er nasjonalt definert, og dermed baserer seg på en forståelse av landegrensene som definisjonsmarkører for kultur. Utfordringen er dobbel når det gjelder kultureksport, siden det der dreier seg om en kombinasjon av nasjonalistisk og imperialistisk kulturpolitikk.

Pirkete spørsmål
Holder man imidlertid på dette nasjonale utgangspunktet blir utfordringen å finne en gangbar definisjon av hva som definerer nasjonaliteten både til den som selger, den som distribuerer og den som kjøper.

Her står valgmulighetene blant annet mellom artistens statsborgerskap, fødested eller postadresse, eller produksjonsstedet for innspillingen, eller managementets postadresse, plateselskapets organisasjonsnummer osv. Og det stopper nødvendigvis ikke der.

Er det strømmerens eller nedlasterens adresse, pass eller fødested som avgjør i hvor stor grad det dreier seg om salg til utlandet. Kanskje er det IP-adressen til datamaskinen som strømmingen foregår via som skal avgjøre?

Og – hva hvis jeg strømmer en norsk artist på egen mobil mens jeg ferierer i Spania?


Følg Ballade på Twitter


Disse pirkete spørsmålene er vesentlige av flere grunner. For det første hører de med i en teknisk avgjørelse av hvilke tall som skal høre med i en oversikt over norsk musikkeksport. For det andre, som en følge av dette, vil disse spørsmålene også henge sammen med hvilke formål norsk musikkpolitikk skal ha på eksportområdet.

For det tredje er det også behov for å vurdere de suksesshistoriene det ofte vises til i lys av disse spørsmålene.

Tredelt ansvar
Satyricon, Röyksopp, Stargate og a-ha, eller for den saks skyld, Bjarne Melgaard og Jon Fosse, har alle åpenbart gjort det skarpt i utlandet, men hører alle pengestrømmene for disse kulturarbeiderne med i oversikter over norsk kultureksport? Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv vil svaret være nei, og det viser at det er et flertydig eksportbegrep som kulturpolitikken hele tiden har operert med.

Dette tvinger også frem en tydeligere departemental beskrivelse og legitimering av målene for norsk utenlandsrettet musikk- og kulturpolitikk.
Dette er et ansvar for både Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet.

Alt på en gang
Det er store forskjeller på å arbeide for at norske artister skal få det til å gå rundt økonomisk, at norskregistrerte selskaper skal gå med overskudd eller at den norske staten skal øke sine inntekter fra moms- og skatteinntekter fra omsetning av musikk.

Igjen er det også store forskjeller på å bygge et godt omdømme for en liten nasjon i verden og drive kunstnerpolitikk for kulturarbeidere på et utenlandsk marked.

Norsk kulturpolitikk mot utlandet gjør alt dette på en gang (jf. vår utredning om Utenriksdepartemenets støtteordninger), men hvem som tar ansvar for hva, ut fra hvilken forståelse av kultur- og musikkeksport, er ikke klart nok. Vi ser frem til den lovede stortingsmeldingen som avklarer disse spørsmålene.

Ole Marius Hylland er forsker og kulturhistoriker ved Telemarksforskning. Innlegget ble opprinnelig publisert på kulturpolitikk.no.