Verk og Kontekst på nye eventyr
ANMELDELSE: Fra Parergon har vi også fått publiseren denne omtalen av Happy Days 2007, skrevet under pseudonymet Verk og Kontekst. ”Både Verk og Kontekst har ved tidligere utflukter vært kritiske til samtidsmusikkens evne til å drive interessant selvrefleksjon, og har endatil hevdet at diskursnivået i samtidsmusikken befinner seg roughly 40 år bak billedkunstfeltet” skriver Verk og Kontekst, som mener billedkunstfeltets selvrefleksjon i langt større grad enn samtidsmusikkfeltets har handlet om å problematisere sin egen praksis både sosialt, estetisk og politisk.

Happy Days Sound Festival 2007

Welcome to the hellmouth!

Da Verk og Kontekst sist besøkte Happy Days, for et år siden, var stemningen kanskje litt laber og det hele hadde preg av å være et godt intiativ, drevet av de beste intensjoner om å gjøre noen radikale grep i forhold til hvordan samtidsmusikken presenteres, men som dessverre ikke var omsatt i en like vellykket presentasjon. Utstillingen på UKS var det man i sitt mest storsinnede og rause kritikerspråk ville kalle ”ujevn” både hva angikk det kuratorisk konseptuelle og nivået på de kunstneriske arbeidene, og det musikalske programmet var vel først og fremst litt uspennende. Idéer som serialisme på kjøpesenter og busstur rundt til norske komponisters hjem er vel og bra for kjernen, men det gjør lite annet enn å påpeke at samtidsmusikken er og blir en marginalisert størrelse i offentligheten. I år, derimot, hadde man gått adskillig lenger, og forventningene hos det musikksultne paret var derfor på topp i forkant av ankomst Oslo City.

Siden i fjor har Happy Days nemlig flyttet på seg, og omgivelsene for årets festival var intet mindre enn Oslos storstue for den lavere middelklassens handleturer. Verk hadde vært på nettet og tyvkikket på årets meny, og denne bar i tillegg preg av å være langt mer solid komponert enn i fjor. Ikke minst fordi den musikalske programmeringen så ut til å være mer i tråd med festivalens grunnkonsept. Her skulle musikk og fremføringssituasjon bringes til et nytt nivå av gjensidig kompleks avhengighet. Plystremusikk i fuglebutikken, kitschmusikk på velværesenteret, radiomusikk på Clas Ohlson, mat som instrumenter på Meny. Det hele hørtes både morsomt og gjennomtenkt ut.

Likevel begynte det imidlertid litt svakt, selv om dette nok var like mye Verk og Konteksts egen feil. Ved ikke å koble at hovedscenen var plassert ved BIT, som har helt akseptabel mat i sin klasse, endte paret i stedet nede, utenfor Vinmonopolet, på en svært miserabel café der Verk fikk servert en ekspresso og hvor Konteksts vegetarbaguett var fylt med isbergsalat, paprika og rødløk. Ingen spesielt spennende kombinasjon med andre ord. Ved et bord til siden for Verk og Kontekst kunne nysgjerrige publikummere sette seg ned til en musikalsk date med en representant for ensemblet Ning, og både Verk og Kontekst kikket nysgjerrige bort men måtte dessverre hoppe over datingen i denne omgang, for de skulle på lyttevandring rundt på kjøpesenteret. Kontekst syntes ”Oslo City som lydkunst” hørtes spennende ut og var utålmodig, men midt i heiskøen traff imidlertid Verk en bekjent fra rockmiljøet og ble i stedet engasjert i en samtale om hvordan rap og R&B, på grunn av artistenes iscenesatte personaer, er mindre genuine og verdifulle former for musikk sammenlignet med for eksempel låtskrivere og instrumentalister innenfor diverse rocksjangre. Det ble sagt mye stygt om trommemaskiner, og samtalen utviklet seg naturlig nok videre til en diskusjon av danseorientert klubbmusikk versus støy. Dunkdunk dårlig. Svisj, ssssssssshhhhhhhs Krrrrrrrrrrmskaaaaa whiao whiao whiao whiao bra. Kontekst sto og trippet og ville lytte til vinflasker, rulletrappdroner og bakgrunnssumming, men plutselig var det gått en halvtime og lydkunsttoget var gått, så Kontekst forlot Verk og rockeren og dro på shopping i stedet. Det skulle raskt vise seg at Oslo City strengt tatt ikke hadde så mye interessant å by på. Kontekst kjøpte en flaske Barbera d’Alba fra Bruno Giacosa og stakk hjem til lunsj i stedet.

Who cares if you listen?

Over lunsjbordet, i selskap med en IT-konsulent, en sykepleier og en biopat in spe, fikk Kontekst rikelig med tid til å reflektere over hva slags eksperiment som egentlig var i ferd med å utspille seg på kjøpesenteret. Både Verk og Kontekst har ved tidligere utflukter vært kritiske til samtidsmusikkens evne til å drive interessant selvrefleksjon, og har endatil hevdet at diskursnivået i samtidsmusikken befinner seg roughly 40 år bak billedkunstfeltet. Dette er en påstand som har invitert til mye tyn fra musikkfolket som ikke liker den slags hån fra arrogante billedkunsthipstere som strengt tatt ikke har peiling på hva de snakker om og som derfor burde holde godt kjeft og i hvert fall ikke komme med flåsete påstander uten å sette seg inn i hva slags diskurs som faktisk pågår innen musikkfeltet hvor det faktisk pågår ganske mye spennende bare så det er sagt. Kjernen i påstanden er som følger: til forskjell fra for eksempel billedkunstfeltet handler svært mye om teknikk og teori som er fullstendig uten betydning for den store majoritet av kunstformens publikum. Når denne typen kritikk bringes på banen, sågar gjerne fra noen som egentlig først og fremst selv tilhører billedkunstfeltet, svares det fra musikkfeltet gjerne at nøyaktig det samme er tilfelle for billedkunstfeltet; også her dreier svært mye seg om interne problemstillinger. Men det er likevel en stor forskjell. Billedkunstfeltets selvrefleksjon er kanskje intern, men den handler om kontinuerlig å problematisere sin egen praksis både sosialt, estetisk og politisk. Samtidsmusikkens selvrefleksjon handler primært om dette: ”ooh, ooh, han brukte den akkorden i stedet for den akkorden. Freqt!”

Again with the klangverden!

Mens Kontekst lunsjet fikk Verk med seg noen etyder og bagateller på festivalens hovedscene. Også Verk ble her opptatt av lignende problemstillinger som Kontekst satt og grunnet på. Hvordan man er oppslukt av spørsmålet om ”for eller mot avantgarde-tenkning på materialnivå.” Lyd, klang und so weiter. Det er denne tenkningen som forlot billedkunstverdenen med den abstrakte ekspresjonismen på 60-tallet, da man i stedet vendte oppmerksomheten mot kunstens plass i offentligheten, hvordan den kan forholde seg til resten av de tingene folk liker å bruke tiden sin på og så videre. Kort sagt har man forsøkt å problematisere og redefinere hva det egentlig er man driver med. Og hvorfor. Her kan vi heller ikke glemme at dette skjedde med svært god drahjelp fra aktører fra det amerikanske musikklivet, så som John Cage, La Monte Young etc. Men disse nådde egentlig aldri frem til de sekteriske profeter på Majorstua, hvor man i stedet kan glede seg stort over at kristenmetafysikeren Messiaen har vist seg å være ”vår tids” største komponist. Phew! Ikke noe sånn frivol postmodernisme her som i billedkunstfeltet hvor unge, britiske samtidskunstnere for to år siden kåret Duchamps ”Fontene” til det tjuende århundres viktigste kunstverk.

Her innvendes det av og til at dette er en fremstilling av den moderne musikkens historie som gir fullstendig forrang til én bestemt retning innen amerikansk avantgarde og at man ignorerer store deler av den øvrige utviklingen. Dermed forblir det slik at musikk primært handler om de samme tingene igjen og igjen. Utøvere og teoretikere beskjeftiger seg primært med papirarbeid. Sammenligner man med matverdenen handler musikkfeltet om å skrive og lese oppskrifter, og i liten grad om hva slags erfaring restautrantgjestene faktisk har når de setter seg til bords. For rundt bordet sitter det kun folk som snakker om ingrediensene i maten. Hvordan maten smaker, og, hva som eventuelt gjør ett måltid forskjellig fra det neste er revnende likegyldig i en slik kontekst. Det vies heller ingen oppmerksomhet til hva måltidet som sosial struktur gjør for gjestene. Og så snakker man om strenge franske halvguder, om de så heter Boulez eller Bocuse. Verk og Kontekst konkluderte hver for seg med at samtidsmusikkfeltets evne og vilje til eksperimentering, gastronomisk sett, kan sammenlignes med å spise ferdigpizza hver dag. Man varierer kanskje mellom Grandiosa og Big One, men det er fortsatt dypfryst og livløst, og det er fortsatt ens egen sjel man spiser, bit for bit, hva enten bitene er oversaltet eller oversubsidiert.

But is it food?

Det vil selvsagt være delte meninger om hva som egentlig utgjør noe kunstnerisk verdifullt, eller hva kunst er for noe overhodet. Akkurat dét spørsmålet er ikke noe Verk og Kontekst ramler så ofte innom i sitt daglige virke i billedkunstfeltet. Spørsmålet er om Happy Days kun bidrar til å problematisere dette, og peke på problemstillingen, eller om man faktisk peker ut en vei videre. På Rekord, under debatten mellom Jono el Grande og Buene øynet Verk og Kontekst i liten grad håp om bedre tider. Her fulgte man først og fremst opp den gudsforlatte debatten om kunst, iscenesettelse og markedsføring. Er Dag Solstads bustesveis den nye Ari Behn lzm? Det dreier seg først og fremst om konflikten mellom et romantisk, autonomiorientert kunstsyn der musikken ”skal snakke for seg selv” versus en frivol postmodernisme der musikken kun benyttes som ett av mange elementer i et kynisk spill om oppmerksomhet, hvor ingenting har reell verdi og hvor alt er skitten, gudsforlatt ironi.

Interessant var det derfor at Buene innrømmet å alltid ha hatt et nært og godt forhold til popmusikk, men at han ikke så på det som kunst. Fra salen overhørte Kontekst også et utsagn som at det å snakke om konsum i forbindelse med samtidsmusikk nærmest er en logisk umulig sammenkobling av begreper. Man er altså opptatt av definisjoner og forståelsesrammer, og her ligger det også en stor forskjell mellom musikken og billedkunstfeltet. Mens billedkunstnere flest for lengst er blitt drevne retorikere, virker det som om musikere og komponister fremdeles er svært knyttet til tanken om at det de driver med er grunnleggende ikke-språklig, og at alt språk dermed er svært suspekt. Man har til nød kunnet strekke seg til et utvalg adjektiver som beskriver ulike sider ved lydens fysiske kvaliteter, men that’s it. Alle andre kunstformer har forlatt den type formalistisk orientert beskrivelsesfokus for lenge siden. Det er for å si det mildt ironisk at Verk og Kontekst ble bedt om å skrive denne saken på bestilling fra et musikktidsskrift med tittelen Parergon. For her ligger det altså innbakt i navnet på den språklige diskursens arena at den språklige diskursen egentlig er overflødig avfallsmateriale som er av strukturelt sekundær betydning i forhold til den allmektige Klangen, hvori Kunsten finnes.

På denne måten går samtidsmusikkfeltet i klinsj med alle andre deler av kunstverdenen. Mer generelt er musikkfeltet hovedsakelig opptatt av å være noe annet. Egentlig er det slik at denne annerledesheten, forskjellen med el Grande og Buene, ikke handler om å være annerledes på noen annen måte enn at el Grande sier at han oppfører seg annerledes mens Buene sier at han er annerledes. Det er det som er den viktigste distinksjonen, for den toucher innom en av vår sivilasjons eldste krangler: forskjellen mellom væren og fremstilling. På et mer grunnleggende nivå dreier det seg altså om sosialkonstruktivisme versus metafysisk streben etter sann virkelighet. Eivind Buene er platonist; Jono el Grande er sofist. Enkelt og greit. For Buene dreier det seg om at det som står på papiret skal formidles godt, og om hvordan det som står på papiret transcenderer den situasjonen den formidles i, det vil si lar seg erfare som uavhengig av den konteksten man putter den i. For el Grande handler det om å skape en kontekst hvor ett av virkemidlene er lyd. For el Grande blir Oslo City en fest. For Buene blir kjøpesenteret automatisk en trussel, et sumplandskap preget av en myriade av distraherende elementer som trekker lytterens oppmerksomhet i feil retning, bort fra Klangen og i retning av Gud vet hva, men sikkert alskens vederstyggeligheter. Kanskje det konsumet som altså ikke eksisterer i forbindelse med samtidsmusikken. Men Kunsten kan likevel lykkes også her, so sayeth the critic. Magnus Andersson skriver i Morgenbladet at: ”musikken har ikke rokket ved det mest grunnleggende, nemlig at det meste av Vestens kunstmusikk dreier seg om å lytte til lyden av musikken.” Jeg antar det er ment som ros. Men slike utsagn tyder mest av alt på at man ikke har tatt Happy Days sitt prosjekt på alvor. For det som står på spill her er virkelig ikke hvorvidt ”god kunst transcenderer kontekst.” Det som står på spill er tanken om at musikk er stor Kunst når den fungerer slik at lytteren har en opplevelse av lyd som handler om klangerfaring og intet annet. Og det tar Andersson til orde for at er tilfelle: ”Hvordan denne lyden fungerer på et utenommusikalsk felt er mindre vesentlig for komponisten og lytteren.” Det er slike tanker, og deres modernistisk-romantiske røtter, som utgjør kjernen i samtidsmusikkens diskursfattighet. Og det er dette Happy Days på forbilledlig vis forsøker å bekjempe. Det viktige med Happy Days på Oslo City var ikke å vise at det går an å ha gode musikkopplevelser også i slike fiendtlige omgivelser, det som var viktig var at det var på Oslo City, og at Lars Petter Hagen gjennom dette grepet gjorde seg selv og sitt konsept til viktigere enn den musikken som ble fremført. For musikken var virkelig egentlig uten betydning. Det var mange fine opplevelser, for all del, men de ble ikke bedre av at de fant sted på Oslo City. Tvert i mot. Og det er det som gjør festivalen intessant, til forskjell fra å programmere en festival over samme lest år etter år, og så for eksempel kalle festivaltemaet ”Hopes of infinity” eller noe i den duren. Happy Days funket faktisk som et genuint diskursivt innlegg, men det hadde ingenting med musikken å gjøre. Det hadde alt å gjøre med at musikken ble presentert på en måte som ga Verk og Kontekst noe å snakke om på vei hjem.