- Kraftig forenkling av kompleks materie
INNLEGG: Problemet i musikkbransjen er langt mer komplekst enn en får inntrykk av i BI-avhandlingen, skriver Daniel Nordgård. Han er tidligere sjef for Quartfestivalen og nå PhD-stipendiat ved Universitetet i Agder.

Joachim Haugland gjør en riktig og svært viktig påminnelse om viktigheten av å ha noen som investerer både tid og penger i en artists karriere. Hvorvidt dette blir gjort av en manager, eller et plateselskap er for så vidt likegyldig, så lenge det er en part som investerer kapital i å skape nye talenter i det samme systemet man trekker penger ut av.

Denne rollen i musikkbransjens verdikjede er viktig fordi det handler om ettervekst. Det er en rolle som innebærer en stor grad av talentspeiding og utvikling, sammen med en høy grad av risiko. Plateselskapene har vanligvis vært en viktig part av denne funksjonen. Når da Master-studentene Bjerkøe og Sørbo beskriver plateselskapene som intet mer en videreformidler av royalties, med en formidabel ”overhead”, vitner det om en kraftig forenkling av en kompleks materie.


Forenkler også live-industrien
Den samme forenklingen finner vi når det gjelder live-industrien.

Jeg har skummet gjennom oppgaven i søken etter et regnestykke som forklarer hvordan Bjerkøe og Sørbo har kommet fram til et gjennomsnitt for live-inntekter som igjen fordeles jevnt over alle artister. Så vidt jeg forstår har forfatterne tatt et gjennomsnitt av alle liveinntekter, fjernet storheter som Bruce Springsteen, A-HA, Metallica, osv, ved å korrigere bort 50% av totalen og kommet fram til et snitt. Jeg vil anta at det er en svært skjev fordeling også etter at de nevnte artister er fjernet. Det er stor forskjell på hva artister som Bjørn Eidsvåg, Big Bang, Kaizers, Satyricon, osv tjener på sine konserter og band som ikke har opparbeidet et publikum før den digitale ”krisen” satte inn for alvor.


En sensasjonell konklusjon
Dersom det ville vært mulig å kategorisere liveinntektene, slik at man kan se hvilke band som tjener hva, ville det nok vært svært vanskelig å konkludere slik forfatterne gjør. Det virker svært søkt å summere liveintektene, for så å fordele ut et snitt. Dette gjelder også etter at man har fjernet toppnavnene og 50% av inntektene. Å si noe sikkert om dette er vanskelig, rett og slett fordi det store forskjeller både i honorarstørrelser, men også i konsert muligheter. Å få et bilde av dette, med alle nødvendige begrensninger, krever mye arbeid og mye innsikt. Dette har ikke jeg, men det virker det heller ikke som om Bjerkøe og Sørbo har, ettersom de nevner disse utfordringene under overskriften ”Limitations”. Her nevnes det at man ikke har tilgang på denne type data.

Det at man ikke har tilgang på data, rettferdiggjør ikke å komme med en potensielt feilaktig konklusjon. Dette er i tillegg en ganske sensasjonell konklusjon som i avhandlingen også brukes som grunnlag for å mene noe om hvor og hvordan norske skattekroner best kan investeres i musikk.


Savner nysgjerrighet
Grunnen til at jeg nevner dette, er både fordi jeg for tiden jobber med doktoravhandling innen det samme feltet ved Universitetet i Agder, samt har erfaring fra å jobbe bransjen selv. Min erfaring så langt er at problemet er langt mer kompleks enn hva man kan få inntrykk av i nevnte avhandling.

Det er ingen tvil om at det finnes penger i konserter og merch. Dette har man pekt på i mange år allerede. Det er likevel et langt stykke derfra til å friskmelde en industri som helt tydelig har sine utfordringer. Jeg savner en større nysgjerrighet i hva som skjer når plateselskapene er svekket. Har plateselskapene hatt en rolle og i så fall hvilken? Kan noen andre ledd utfylle plateselskapenes rolle og hva vil i så fall det kreve?

Bjerkøe og Sørbo har brukt 18 linjer på sin analyse av plateselskapet. Dette er for lite. Spesielt hvis man skal konkludere med at deres død er uten viktighet.

BI-masteroppgaven ”The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization” kan lastes ned her.

Av Daniel Nordgård Foto/illustrasjon:
Music Industry, Debate