Fra prekestolen til dansegulvet
Dette er den rareste utgivelsen jeg har vært med på, sier Lars Mørch Finborud, som har samlet alternativ kristenmusikk fra 1970-tallet på albumet “Lukk opp kirkens dører”.

- Noen mener jeg har skutt gullfuglen og at den kommer til å selge som hakka møkk. De vanlige distribusjonskanalene mine, som jazzbutikker og kredplatesjapper i Oslo som Tiger, vet ikke helt hva de skal gjøre med en slik skive. Dette er den rareste utgivelsen jeg har vært med på. Jeg er utrolig spent på mottagelsen, sier Lars Mørch Finborud.


70-talls-renessanse
Gjennom noen år har Finborud, platesamler og musikkansvarlig på Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum, gravd i arkiver, trålt loppemarkeder og antikvariater, og bydd på auksjoner i sin jakt på glemte og gjemte perler i norsk musikkhistorie. Via sitt selskap Plastic Strip Press har han reutgitt flere av funnene som han mener har falt ut av historien.

Finborud har dokumentert deler av det norske soulmiljøet gjennom utgivelser som “Webster Lewis in Norway - The Club 7 Live Tapes” og “NRK Sessions”, sammen med Lasse Marhaug har han vekket til live selskapet Prisma for å gi ut elektronisk musikk av blant annet Bjørn Fongaard og John Cage, og han har trukket fram en jazzmusiker som Svein Finnerud med utgivelsen “The Complete Released Works 1968 – 1999”.

Den potensielle gullfuglen er resultatet av hans siste gravearbeid som har endt opp i “Lukk opp kirkens dører – a selection of christian jazz, psych, funk & folk 1970 – 1980”. Ateisten Finborud, som etter eget sigende knapt vet hva påske er, har jobbet med innsamlingen i fire år.

- Jeg er dypt imponert over hvor flinke musikerne er og hvor fantastiske produksjoner det er fra denne epoken. Denne musikken fortjener å bli dokumentert, og den fortjener på en måte en renessanse for å vise at den eksisterer. Jeg tror at for eksempel Nasjonalbiblioteket ikke ser det som sin største oppgave å kjøpe inn kristen musikk, sier Finborud.


Les også om plateaktuelle Ole Børuds synspunkter på musikken


Forkynnelse i ny innpaking
Blant bandene på CD-platene kan man finne Arnold Børud, KERYX, Good News, Reflex Presens, That’s Why og Crossing. Musikken Finborud løfter fram kommer ikke fra de religiøse kretsene som jakter på baklengsmaskerte satanbudskap i The Eagles eller Led Zeppelin. Den kommer snarere fra et miljø som stod i kraftig intern opposisjon til det Finborud beskriver som en ekstremt kulturkonservativ norsk kirke på slutten av 60-tallet, og som tok opp i seg de nye musikalske, og religiøse, impulsene som ble importert med rockemusikken og hippiebevegelsen fra USA.

Disse impulsene ble kanalisert gjennom Tensing-miljøet og den mangfoldige Jesusbevegelsen, som ble premissleverandører til den alternative kristne musikkscenen på 70-tallet og fikk utløp i festivaler som Tenåringstreff, Jesusfestivalen og Gospelfestivalen med titusenvis av tilhørere. Riffene var de samme, men ikonografien og rusmidlene ble byttet ut. I stedet for Frank Zappa, Che Guevara og LSD fikk man Jesus.

- Det var en kamp mot kulturkonservatismen innad i den norske kirken. Den var nok enda mer konservativ enn den norske offentligheten som norske kunstnere kjempet mot. Musikken er supereksperimentell og progressiv, men teksten og budskapet, med forkynnelse og Gud i sentrum, er det samme. Det er nesten som om formen på det kan fornyes, men det grunnleggende, tradisjonen var det litt vanskeligere å endre.


Fornyelse
Finborud mener en del av Jesusbevegelsen i Norge, en radikal kristen bevegelse med røtter i hippiebevegelsen blant annet representert av kollektiver som Guds Fred og Ung Visjon, var like politisk som den marxist-leninistiske-vekkelsen som feide over landet på samme tidspunkt og hadde det mye omtalte plateselskapet MAI som musikalsk plattform. I stedet for Marx; Jesus.


Les Dag F. Gravems hovedoppgave i historie om blant annet ml-bevegelsen og Plateselskapet MAI her.


- Noen artister gjør det veldig tradisjonelt og gjør helt streite tolkninger av bibeltekster. Men noen fornyer den tradisjonen også, slik som Kari Hansa & Greger Hes som tar opp overflodssamfunnet i Norge og hvordan man ødelegger naturen og går til krig og sånne ting. De har veldig mye til felles med venstresiden i Norge, men i stedet for å komme med Marx så kommer de med Jesus og tro som redningen. Det var også en kamp mot den kulturkonservative kirken og den norske protestantiske tradisjonen som hadde en utrolig innadvendt og kjedelig liturgi i kirken og var veldig sparsommelig. Mens disse frikirkene trodde på en mer karismatisk kristendom, en mer følelsesmessig gudsdyrkelse der man kunne få en åndsdåp, og gå ut i tungetale. Denne musikken passer også til det. Det er en uptempo musikk som folk lettere kan delta i og oppnå en måte å prise Gud på, sier Finborud.


Musikkhistorisk viktig industri
Knut Risnæs, Ditleff Eckhoff, Bjørn Johansen var sessionmusikere for denne kristne musikkbransjen, mens Bjørn Eidsvåg, Rune Larsen og Sigvart Dagsland og Håkon Berge er eksempler på personer som har blitt allmenn kjent i det “sekulære” musikklivet etter at denne epoken tok slutt.

Foruten store festivaler lå det også en stor plateindustri til grunn for bevegelsen. Finborud redegjør for en omfattende plateselskapshistorikk i et essay som følger med CD-utgivelsen, og det er verdt å merke seg at det er i dette liberale miljøet at Kirkelig Kulturverksted (KKV) vokser fram.

Norsk Luthersk Misjonssambands plateselskap Lu-Mi spiller en stor rolle, det samme gjør Filadelfiaforlagets selskap Klango. Arne Bendiksen etablerer selskapet Forum for å fange opp bevegelsen, mens andre sekulære plateselskaper som Philips og Polydor kommer på banen.

- Det finnes en kjempekatalog av kristne utgivelser som ingen har giddet å titte se på, men som er musikkhistorisk viktig i Norge, sier Finborud.

Albumet slippes den 8. april. En utvidet utgave av essayet som følger med CD-utgaven ble publisert i siste utgave av Vinduet som kom på gaten 31. mars.

Av Carl Kristian Johansen Foto/illustrasjon:
Genre\Popular Music