Ambisjon på hjemmebane
INNLEGG: Det er ikke enkeltkomponister vi må satse på, men bredden av dem som samfunnet har lagt ned store ressurser i å utdanne. Og MIC bør satse på norske dirigenter, ikke finske, tyske og spanske som MICs Martin Revheim går inn for, skriver komponist Dagfinn Koch.

NRKs Alf Magnus Reistad er av den oppfatning at vi bør satse på å dyrke frem noen få utvalgte komponister. Det han ikke har fått med seg er at Norges musikkhøgskole og Griegakademiet har fostret, og stadig hjelper frem nye begavede og spennende komponisttallenter. Det er ikke enkeltkomponister vi må satse på, men bredden av dem som samfunnet har lagt ned store ressurser i å utdanne; alt annet er oppfordring til sløsing.

For de som ikke vet det: Det å komme inn på høyere utøvende og skapende musikkutdanning forutsetter meget harde opptaksprøver. Når det gjelder komposisjon er det ikke mange studenter som blir tatt opp ved Norges musikkhøgskole og Griegakademiet hvert år. De er med andre ord kvalitetssikret før de «slippes ut» på «markedet». Man kan heller ikke melde seg inn i Norsk komponistforening, man må søke. På lik linje med forskere innen grunnforskning mener jeg at de derfor at komponister ikke skal konkurranseutsettes utover det som vi opplever i den hverdagen vi har nå. (Det kreves nødvendigvis et kontaktnett for å bli spilt.)

Alf Magnus Reistads vei er på bakgrunn av dette dermed helt forfeilet; – men jeg skjønner hans beveggrunner når det gjelder dette med å dyrke frem «stjerner»: Med hans bakgrunn i Oslo Filharmoniske Orkester er han vant til at feterte stjerner som blir avbildet i Gramaphone er det som skal til for å bli invitert til å bli spilt av, eller opptre med orkesteret. Nå har det seg slik at Oslo Filharmoniske Orkester står langt bak i køen når agenturene skal fordele solister og dirigenter på verdensbasis. Jeg satt selv i programkommiteen i Oslo Filharmoniske Orkester år tilbake, og fikk se innsiden av bransjen.

Så her er en beskrivelse av hvordan det fungerer: Agenturerene (managementene for utøvere og komponister) får enten forespørsler, eller pusher de solistene og dirigentene de har i sin stall overfor orkestrene. Når det gjelder komponister er de også ofte koblet oppimot de samme agenturene med en krysskobling til vedkommende agenturs internasjonale forlag. De som blir ansett som stjerner har blitt det ved intenst arbeide, sjarm og kontakter. Men at de er så mye bedre enn de norske solistene, dirigentene, orkestermusikerne og komponistene, stemmer ikke.


Les Alf Magnus Reistads innlegg

Les Martin Revheims innlegg


De langt fleste internasjonale stjernene reiser rundt med et relativt begrenset repertoar. De trenger ikke innøve nytt materiale for å kunne tjene store penger. Og når de kommer til bittelille provinsielle Norge tør ikke de norske orkestrene be stjernene om å spille et nytt verk av en internasjonalt sett ukjent norsk komponist. Orkestrene er bare hjertens glade fordi at stjernene gidder å komme til periferien av det europeiske kulturlandskap. Sjekk hjemmesidene deres, så vil det bli bekreftet det jeg har skrevet her. Man kan kanskje innvende at publikum ikke vil komme hvis det ikke er kjente navn? De langt fleste norske orkestre (med unntak av KORK) er så og si fullfinansiert av det offentlige. Så det å bytte ut et publikum med et annet, vil ikke virke inn på orkestrenes økonomi. Billettsalget er i bunn og grunn til for at Kulturdepartementet skal kunne føre sine statistikker.

Nøkkelordet i den klassiske musikkbransjen er på lik linje med andre kommersielle foretak «branding». Lang Lang, Esa Pekka Salonen og Magnus Lindberg er produkter på lik linje med popstjerner. Det dreier seg om å tjene penger. Gjør de ikke det, blir de kastet ut av manesjen. Det som er betenkelig er at norske statssubsidierte orkestre skal bruke hundredetusener av kroner per uke for å støtte dette sirkuset som mindre kjente norske musikere og dirigenter kunne gjort like så godt med et betraktelig mindre honorar.

De overskytende pengene kunne for eksempel blitt brukt til komposisjonsbestillinger og turnéer innenlands. Det jeg ønsker meg er en stor manesje der våre meget begavede solister, dirigenter og komponister presenteres. Komponister trenger for eksempel tid til å utvikle sin kompetanse når det gjelder dette med å skrive for orkester. Den eneste måten å lære det på, er å få høre hva en har skrevet. Som en dirigent, og musiker må også en komponist «øve». På denne måten vil for eksempel «norskkvoten» NRK har på 35 prosent bli fylt med store opplevelser.

Det MIC primært burde satse sine ressurser på er norske dirigenter, ikke finske, tyske og spanske som MICs Martin Revheim går inn for. Satser man på utenlandske dirigenter må det være opprtettet en kontakt til norske orkestre som inviterer disse dirigentene til å fremføre norsk samtidsmusikk. Har dirigentene først innstudert et norsk verk, er sjansen for at det blir fremført i utlandet større, men dog mikroskopisk. Så sats pengene som MIC får fra det offentlige her til lands istedet, og man vil oppnå veldig gode og varige resultater i løpet av kort tid.



Dagfinn Koch er komponist