Blåser liv i lys og skygge
- Jeg elsker utfordringer og liker å bli satt på prøve, sier Arve Henriksen som neste uke slipper sin andre soloplate "Chiaroscuro". Etter å ha medvirket på mer enn 50 utgivelser er han blant Norges mest fremtredende trompetister, med et bredt musikalsk spekter som omfatter langt mer enn bare improvisasjonsjazz. Under MIC-konferansen i Bergen i dag blir han tildelt et lanseringsstipend som de neste tre årene vil gjøre han kjent også i andre deler av Europa.

Av Tormod Halleraker

Norwegian Jazz Launch Europe er et treårig lanseringsprogram for den nye generasjonen jazzmusikere. Prosjektet er et samarbeid mellom Rikskonsertene, Vestnorsk Jazzsenter og Norsk jazzforum, og UD har støttet prosjektet med 900 000 kroner fordelt over tre år.

De to første musikerne som er valgt ut til lanseringsprogrammet er Arve Henriksen og Paal Nilssen-Love.

- Gjennom solokonserter og samarbeidsprosjekter kan jeg bidra til å bygge opp et kontaktnett og gjøre norsk jazz mer kjent utenfor landets grenser. Dette er noe Norsk jazzforum har forsøkt å få til i årevis, og premissene for stipendet jeg og Paal Nilssen-Love nå mottar vil gjøre denne jobben lettere. Lanseringsprogrammet vil ha fokus på markedsføring, reisestøtte og innsalg til sentrale jazzklubber og festivaler i samarbeid med managementet, forklarer Henriksen.

Det er en hektisk periode for trompetisten. Nattjazzkonserter både på egen hånd, med Supersilent og Audun Kleive. Forestående spillejobb med Ivar Orvedal på Oslo S, sensoroppdrag ved NMH, i tillegg til at Supersilent skal turnere steder som Ljubljana, København og San Fransisco utover sommeren og høsten. Som soloartist står blant annet festivaler i Italia og Portugal på programmet.

- Det blir 150-170 reisedager i året, men jeg er heldig som har fått lov til å være med på et såpass heftig løp.

Vi har akkurat slått oss ned innerst i hjørnet på en liten italiensk cafe midt i Oslo. Arve Henriksen kommenterer hvordan kroppsspråket til bartenderen gir assosiasjoner til søreuropeiske fotballspillere - bevegelser som er elegante og kjekkasaktige på samme tid. Han er flink til å observere de små nyansene som er så viktige for å skape seg en identitet, enten det er bak en kaffemaskin eller med trompeten i hånd.

- Når det gjelder meg selv så har jeg fått god hjelp til å finne min egenart. Jan Bang, Erik Honore og Audun Kleive har satt fingeren på ting jeg ikke er så sterk til å se selv, mener Henriksen.

"Chiaroscuro" består av opptak fra en turne Bang, Kleive og Henriksen avsluttet i 2002. Også forgjengeren "Sakuteiki" var spilt inn live, men ikke i konsertsituasjon.

- Til "Chiaroscuro" satte vi opp hver vår liste med kutt som vi ville ha med, og så fikk Bang og Honore jobbe videre med materialet da vi var blitt enige om utvalget. Noen steder har jeg lagt på trompet for å tydeliggjøre melodien, og det er gjort litt beskjæring av introer. Bortsett fra dette er platen slik vi fremstod på scenen. Et ærlig og personlig tidsdokument jeg er veldig glad for å kunne gi ut etter å ha vært gjennom en turbulent periode privat.

Utforsker falsettsang
De som har hørt "Sakuteiki" vil kjenne igjen den såre trompettonen i et luftig og minimalistisk lydbilde fargelagt med diskret bruk av elektronikk.

- Egentlig var planen å gjøre debutalbumet mer elektronisk, men så var Nils Petter Molvær akkurat kommet med "Khmer" og jeg ville distansere meg fra den.

Molvær har lenge vært en viktig inspirasjonskilde, det var han som introduserte Henriksen for den japanske shakuhachifløyten.

- Da jeg oppdaget første Masqualero-platen ble jeg helt satt ut av hvordan han kunne få til den porøse og flotte trompettonen. Noen år senere var jeg så heldig å jobbe med Nils Petter og han spilte et opptak med shakuhachi for meg. Jeg følte umiddelbart at lyden hadde noe med meg å gjøre. Etter en tur til Japan fikk jeg en trygghet på at jeg kunne bruke shakuhachifløyten som ledetråd i utviklingen av min egen sound.

"Sakuteiki" var preget av referanser til japansk hagedesign, en tittel som "Stones should never be placed carelessly" sier mye om streben etter å balansere sparsommelige elementer på en måte som virker både harmonisk og forløsende. Denne gangen er filmbegreper som "Birds-eye-view", "Parallel action" og "Time lapse" utgangspunktet for låttitlene.

- Jeg liker at musikken drar deg med i en assosiasjonsrekke. Det slo meg at den ville fungert fint til en stemningsfull gammel film, "Chiaroscuro" er et italiensk ord som sikter til måten lys og skygge kan brukes til å skape dybde i billedkunst og film.

Også den lyse kontratenorstemmen til Arve Henriksen har blitt et viktig element i lydbildet.

- Tidligere har jeg ikke hatt selvtillit til å synge. Det er noe veldig personlig som jeg trengte å bygge opp mye guts for å gjøre. Nå har jeg kommet over terskelen og har lyst til å utforske falsettsangen videre - det oppstår en sammenheng mellom måten jeg spiller og synger på som fører de to uttrykkene nærmere hverandre.

At sangen er ordløs betyr ikke at Henriksen ikke har noe å si.

- Jeg er på jakt etter å skape noe fortellende uten å bruke et eneste ord. Ved å slippe å forholde seg til ord er det større rom for spontanitet, nesten som når man står og nynner i dusjen. Dessuten blir man mer bevisst å utforske stemmens muligheter, slik Sidsel Endresen er så flink til.


Frigjøring fra konvensjoner
Henriksen holder fra tid til annen improseminarer og har en liten stilling som høyskolelektor ved Norges Musikkhøyskole. Noe av det han legger størst vekt på å formidle til elevene er å forløse det de har lyst til.

- Alle har et repertoar å ta av, men folk blir ofte veldig analytiske og mer reserverte enn de tror. Man skal ikke være redd for å si at Madonna er tøft! Erfaring man har opparbeidet seg gjennom hele livet er en ballast som kan brukes i spontanimprovisasjon. At jeg hørte på Herb Albert i tenårene kan dukke opp igjen på et eller annet tidspunkt. Det gjelder å fristille tanken og være trygg på seg selv, sier Henriksen og fortsetter:

- Mange såkalte frijazzmusikere holder seg innen en snever stilistisk lekegrind, noe som begrenser dem i evnen til å uttrykke seg. Noe av grunntanken bak Veslefrekk var en naiv ide om at vi kunne spille hva som helst - ikke synes at det er flaut å trekke inn en poplåt av Stina Nordenstam eller new age-aktige elementer. Båstenkning er noe man må bekjempe, musikkutdannelsen handler alt for mye om håndtverket. Kanskje en trompetelev kan ha større utbytte av en time med en saksofonlærer eller en forfatter, enn å høre på meg, filosoferer Henriksen.

Hans egen studietid ved jazzlinjen på Trøndelag Musikkonservatorium beskrives som givende, frustrerende, kaotisk og spennende. Medmusikerne i Supersilent, Ståle Storløkken og Jarle Vespestad, trekkes frem som de viktigste for den musikalske utviklingen.

- Vanligvis forsøker jeg å ta vekk toner for å gjøre uttrykket kraftigere. I Supersilent hender det at Ståle Storløkken og Helge Steen kliner til og maler med store bokstaver. Da kan jeg trekke meg tilbake eller skjære gjennom med en enkel trompetlyd som står støtt selv om den er omgitt av ekstremt mye lyd. I forhold til å jobbe med elektroniske elementer og måten å strukturere melodilinjene har mye av min egenart utkrystallisert seg gjennom samspillet i Supersilent. Bandet er en levende organisme der det stadig overrasker meg hvordan tilsynelatende ferdigkomponerte låter kan skapes gjennom improvisasjon.

Allsidighet og åpenhet i forhold til musikalske uttrykk er noe som kjennetegner Arve Henriksen. Blant artistene han har spilt med er Stian Carstensen, Ståle Storløkken, Ian Bellamy, Terje Isungset, Karl Seglem, Per Eriksen, Jacob Young, Jon Balke, Christian Wallumrød, Jon Christensen, Marilyn Mazur, Marilyn Crispell, Nils Petter Molvær, Misha Alperin, Marc Ducret, Ketil Bjørnstad og Cikada String Quartet.

- Variasjon er en utrolig fin måte å opprettholde nysgjerrigheten på. Drivkraften er å la seg involvere, være til stede i ulike settinger på ulike premisser. Kontrastene fra en støyende barnekonsert til en mer seriøs opptreden foran et lyttende publikum virker store, men jeg ser ikke noe problem i det. Noen ganger tar jeg en sentral posisjon, i andre settinger er rollen min å underbygge og forsterke det medmusikerne mine gjør. Det kan være like viktig å inspirere andre som å stå i fokus selv.


Refser platebransjen
Etter å ha spilt på D'Sound platen "Beauty is a blessing" saksøkte Arve Henriksen Universal for ikke å ha betalt han honorar i en størrelsesorden han mente var rettmessig. Bakgrunnen for rettssaken var at selskapet i 1999 utga liveplaten hvor Henriksen medvirket, uten å ha innhentet samtykke fra Henriksen. Henriksen tapte rettsaken, og plateselskapet slapp unna med småpenger i kompensasjon.

- Jeg har i hvert fall en kjennelse fra Oslo Tinghus som sier at jeg ikke er så veldig interessant som musiker. Man må bare ta til etterretning at det er noen i bransjen man burde slikke opp etter ræva. Akkurat det driter jeg i, søksmålet belyste interessante prinsipielle problemstillinger og det ble trukket fram en del forhold som enkeltpersoner i platebransjen ikke kan være så veldig stolte av.

For å illustrere poenget nevner han hvordan Idolsirkuset kan lure unge håpefulle artister til å tro at det er lettvint å skape seg en karriere.

- Jeg skal ikke ta utøverne, men de vil nok gjøre seg en del erfaringer om hvor hard og kalkulerende businessen kan være. Idol er en her-og-nå konsumgreie som ikke er egnet til å bygge opp en artist som skal kunne vare. Skal man ha en fremtid må man tenke langsiktig, det er der store deler av platebransjen har et problem. Jeg selger kanskje ikke så mye plater i øyeblikket, men jeg kommer fortsatt til å være her om fem år.

Noe av det viktigste for Arve Henriksen er å utforske nye retninger. Ta litt her og der som han kan riste sammen til en unik improshake i hodet sitt.

- Jeg lar meg påvirke fra alle kanter, akkurat nå er jeg klar for å gå dypere inn i klassisk og samtidsmusikk. Det skal bli spennende å jobbe med strykere og å skaffe meg mer kunnskap om falsettsang. Dessuten gleder jeg meg til å komme mer ut i Europa, noe lanseringsstipendet fra UD gir meg anledning til.