Storyville Jazz Club ble etablert i Molde i 1953 og var utgangspunktet for at det i hele tatt ble født en jazzinteresse i byen. Dette skjedde parallelt med en gryende klubbvirksomhet på landsbasis, men Norge hadde fremdeles til gode å se en jazzfestival bli arrangert her på berget. I det dansk-norske Jazzbladet la Rolv Wesenlund 20. februar 1960 et utfordrende spørsmål om «hvilken by blir Nordens Newport?». Miljøer i flere norske byer fattet umiddelbar interesse for utfordringen om å bli et svar på Newport Jazz Festival, som hadde blitt arrangert i Rhode Island nord for New York siden 1954 og som nylig var formidlet gjennom Bert Sterns dokumentarfilm Jazz on a Summer's Day (1958).
Festivalstyret 1975. Fra v: Bjørn Nilsen, Frode Lund, Tore Strande, Arve Hanssen, Arne Lillevik, Petter Pettersson, Ole Torbjørn Farstad, Bjørn Friisvold, Knut Talstad og Kikkan Sættem jr.
Kort fortalt var det Per-Inge Hansen og Otto Chr. Sættem jr., best kjent som Pingen og Kikkan, som trakk det lengste strået om å være først. Idéen var der fra før, og drømmen fikk vann på mølla med Wesenlunds oppfordrende artikkel. I august 1961 fant første festival sted i en liten by ved norskekysten, hvor man i tre dager fikk høre navn som Karin Krog, Laila Dalseth, Kjell Karlsens ulike besetninger, samt det internasjonale alibiet Benny Bailey på trompet. For det var klart at denne festivalen skulle være internasjonal, noe også Wesenlund tok til orde for i «sin argumentasjon mot isolasjonismetendenser i norsk jazz», som Mosnes sier det.
Herfra er det vi får lese historien om Moldejazzens forskjellige opp- og nedturer. Terje Mosnes forteller med innsikt og respekt om mange aktører, økonomiske tilstander og samfunnsmessige forhold som har løpt med utviklingen av festivalen. Solskinnshistorier som den folkekjære Dexter Gordons stadige tilbakekomst og Jan Garbareks entusiastiske beretninger fra konsertopplevelser, suppleres samtidig av de mørkere kapitlene, som stormen rundt Helge (senere Simon) Flem Devolds anklager i Sunnmørsposten (1965) om utbredt bruk av narkotika i Molde. De feilaktige påstandene ble senere trukket tilbake av Devold, som både før og etter denne saken gjestet som musiker, men historien viser likevel hvor skjør en ung festival var idet den trengte økonomiske rammevilkår mer enn svertende lovstridigheter. Den utagerende jazzmusikken var på dette tidspunktet kontroversiell nok fra før.
Nye narkotikaspørsmål dukket opp også de første årene på 1970-tallet etter at «jazzcampen» de siste årene hadde vært åsted for et tilreisende, ungt publikum. Ryktene om stoffbruk gikk etter hvert også i denne leieren, og et klimaks fant sted i 1975 da høyreekstremist Erik Blücher meldte sin ankomst til campen, et sted hvor ofte venstreorienterte grupperinger gjerne befant seg. Men med politimesteren ventende ved porten ble Blücher og hans følge effektivt geleidet bort fra byen. Igjen ble en arrangørødeleggende situasjon avverget og festivalen levde videre, men opprørte reaksjoner tvang likevel ledelsen til å innføre et forbud mot «all ideologisk agitasjon».
Måten disse eksemplene har blitt håndtert på vitner om et ønske om å presentere det man brenner for, og det for enhver pris. Høy kvalitet på musikken har bestandig stått fremst, for eksempel da man av økonomiske årsaker i 1967 heller ville sette strek for syvårig eventyr enn å inngå kunstneriske kompromisser for å overleve.
Tyve år senere var det administrative omlegginger som måtte til for å unngå nedleggelse av festivalen, og på tross av en svært kontroversiell kommersialisering fra tidlig 1990-tall der folkefesten var målet, har festivalen stort sett stått for en kunstnerisk horisont, med like åpne armer for avantgardistiske strømninger som for store legender.
Terje Mosnes har valgt å berette historien kronologisk. Han deler den opp ganske naturlig i tiår for tiår, og vi tar del i alle faktaopplysninger innbakt i brødteksten. Dette fortelles helt uten overskrifter, og selv om språket er lett leselig og bokens presentasjonsform tiltalende, er det ikke like lett å navigere mellom høydepunktene, spesielt ikke når det hoppes mellom tema og årstall. For et festdokument som dette er det tidvis ganske tørre fakta som gjengis, det er ikke alltid like interessant å vite hvor mange penger festivalen fikk og brukte, eller å få oppramset hvem som spilte til enhver tid. Her er den nøkterne faktaboksen noe savnet.
Det ligger mye lærdom latent i Ut av det blå. Besøker du Moldejazz i år, forstår du mye mer hvis du leser denne boken først.
Ole Albrekt Nedrelid er frilansskribent.