Intro-musikar Kristian Lindberg: - Musikk som ikke er inspirert er meningsløs
INTERVJU: Kristian Lindberg er den andre av dei to INTRO-musikarane 2007-2009. Laurdag gjev han sin solokonsert i Harald Sæveruds heim, Siljustøl. - De gangene jeg tenker på hvorfor jeg driver med det jeg gjør, tenker jeg gjerne på hva den klassiske musikken kan gi oss i dag. Jeg føler at det man kanskje kan tilføre den moderne sivilisasjonen er en åndelig dimensjon vi trenger sårt, og som har forsvunnet i stor grad i det vestlige samfunnet, seier Lindberg til Ballade.

Av Ida Habbestad

Fjoråret var travelt for Kristian Lindberg. I tillegg til hans medverknad ved finalen i INTRO-klassisk, deltok han mellom anna òg i ”The 12th International Piano Competition” i Pinerolo i Italia, der han vann 2. pris.

I år fullfører han sitt diplomstudium ved musikkhøgskulen. Den første av to diplomeksamenskonsertar er gjennomført, som solist med Norges musikkhøgskole sitt symfoniorkester og med Rolf Gupta som dirigent.

Det var ein milepæl, fortel pianisten, som på vegen fram mot endt studium har studert med ein rekkje ulike pedagogar, frå Jens Harald Bratlie til Jiri Hlinka (Barratt Dues Musikkinstitutt), Einar Henning Smebye og Einar Steen-Nøkleberg (Norges musikkhøgskole), Laszlo Simon i Berlin og Désirée N’Kaoua i Paris.

Konsertar, bøker og personlege tilhøve

Til tross for desse mange impulsar, fortel Lindberg at det helst er andre kjelder som har vore viktige for hans musikalske utvikling:

- Jeg har aldri vært noen person som har trivdes godt i situasjonen å gå hos en lærer. Jeg vet det kan virke arrogant, og behovet for veiledning har kanskje vært større enn denne følelsen; men med unntak av Jens Harald Bratlie som jeg gikk hos i fire formende og viktige år i tenårene har jeg aldri følt at tiden jeg har brukt sammen med en lærer har vært viktig for min egen utvikling. Jeg har hørt mye på musikk, gått på konserter og lest bøker – det har vært minst like viktig, seier han.

Dessutan, påpeikar Lindberg, er inspirasjonen heilt avgjerande i valet av hans relativt breide repertoar:

- For meg er en framførelse av musikk som ikke er inspirert helt meningsløs. Derfor er det vanskelig for meg å spille musikk jeg ikke har noe sterkt forhold til. Repertoaret jeg velger meg er orientert rundt det; jeg må kunne gi noe av meg selv. Om musikken er fra 1500-tallet eller fra det 20 århundret, blir ikke så viktig, fortel Lindberg.

Det universelle i Bachs musikk

Til konserten på Siljustøl laurdag har valet falt på musikk frå såvidt ulike musikalske perioder som barokk og neoklassisisme, og i tillegg spelar Lindberg verk av Harald Sæverud, som står sentralt i den norske tradisjonen.

Du avsluttar med Bach sine ”Goldbergvariasjonar”. Korleis er det å framføra eit verk som er så mange har eit nært tilhøve til?

- Jeg har først og fremst et personlig sterkt forhold til dette stykket; når jeg spiller det er det med en personlig overbevisning, seier Lindberg. - Men jeg har jo også hørt utallige versjoner av verket. Det kan hende min tolkning ligner på en av dem – men det er ikke så viktig. Et verk som har så sterke tradisjoner, kan nesten ikke spilles uten at man på en eller annen måte er avhengig av tradisjonene.

Kva utgjer så denne personlege overtydinga; eller like gjerne: Korleis blir di tolking av Bach?

- Jeg er i alle fall ingen historisk interpretasjons-orientert musiker!, svarer Lindberg. - Det føler jeg at jeg kan forsvare fordi jeg i Bachs musikk finner noe veldig universelt. Mye av barokkens musikk kan være avhengig av måten den spilles på, men jeg mener at Bachs musikk kan spilles på mange forskjellige måter uten å miste betydningen den har. Bachs musikk har gitt meg mye, enten jeg har hørt den på historiske eller moderne instrumenter. Det eneste jeg vet sikkert, er at fremføringene som har historisk interpretasjon som det viktigste målet – at alt skal være historisk riktig – ikke interesserer meg.

- Samtidig – jeg vil ikke framstå som noen motstander av historisk interpretasjon, legg han til. - Den har tilført mye viktig for forståelsen av Bach og Bachs musikk, og jeg tror John Eliott Gardiner er en av dem som opptrer hyppigst i CD-samlingen min.

Materiell Stravinskij

På konserten har òg Stravinskij fått ein sentral plass. Ser me ein sammenheng?

- På en måte er det en sammenheng, for dette er verker jeg har et sterkt forhold til. Men med unntak av at Stravinskij var opptatt av eldre musikk, aller mest fra renessansen og tidligere, er det vanskelig å spore linjer i musikkhistorien mellom Bach og Stravinskij.

- For meg representerer Bach først og fremst en sterk åndelig dimensjon, mens det jeg finner hos Stravinskij ikke er den åndelige søken, men mer en sterk bevissthet om estetiske problemer; han appellerer til meg på grunn av den rytmiske energien som er der. Der Bach er spirituell, er Stravinskij materiell – det er en rent fysisk sterk opplevelse å spille musikken hans, seier Lindberg.

Nyare musikk og kammermusikk

På heimesidene til INTRO-klassisk vert du presentert som ein utøvar som i tillegg til det klassiske pianorepertoaret er særleg interessert i samtidsmusikk og kammermusikk?

- Det fins komponister i det 20 århundret som jeg har et sterkt forhold til, og Ligeti som jeg framførte i fjor, er en av dem. Det er fantastisk musikk, og jeg skulle ønske han hadde skrevet et stort anlagt klaververk, sier Lindberg. - I tillegg til ham er Messiaen en komponist jeg er veldig glad i. Jeg har ennå ikke spilt noe av ham, men vet jeg før eller siden kommer til å gjøre det, og gleder meg veldig.

- Kammermusikk er utrolig utfordrende; man må hele tiden inngå kompromisser med de man spiller med. Det kan høres ut som en veldig byråkratisk prosess, men det fungerer ikke sånn i praksis. Man kan snakke om ting på en øvelse, men i det man spiller konsert skjer det noe annet uansett – og hele prosessen er spennende og utfordrende. I en konsertsituasjon føles ofte kammermusikken mer spontan enn alt annet, synes jeg; nettopp fordi det kan skje så mye.

Bra musikarar skapar interesse

Kva er viktig for deg som utøvar?

- For å gå tilbake til Bach; det som gjør at jeg synes hans musikk skiller seg ut er den åndelige dimensjonen den har. De gangene jeg tenker på hvorfor jeg driver med det jeg gjør, tenker jeg gjerne på hva den klassiske musikken kan gi oss i dag. Jeg føler at det man kanskje kan tilføre den moderne sivilisasjonen er en åndelig dimensjon vi trenger sårt, som har forsvunnet i stor grad i det vestlige samfunnet.

- Musikken har en oppgave i å formidle noe ikke-materielt i den materielle verden – derfor appellerer Bachs musikk, uansett hva slags religiøs overbevisning man måtte ha. Om man holder fast på det aspektet, har den klassiske musikken en framtid. Jo mer en er opptatt av hva slags klær man har på seg på scenen, av fine platecovre og platekontrakter, jo mer undergravende er det i lengden. Det er ikke der musikken har sin styrke.

INTRO-programmet er ei første anerkjenning på vegen mot ein profesjonell karriere. Kva tenkjer du om å komma inn på musikarmarknaden i konkurranse med mange andre dyktige utøvarar?

- Jeg har stor tro på at jo flere dyktigere utøver det er, jo flere jobber kommer det til å bli, avsluttar Lindberg. - Bra musikere skaper interesse – og jo flere gode og inspirerte framførelser som finner sted, jo flere publikummere trekkes mot musikken.

- Jeg har sett konserter hvor de har laget kule programmer og lagt konsertene til kule steder, og dermed prøvd å appellere til et ungt publikum. Men framførelsen har vært kjedelig – og det tror jeg er å drepe noe. Det betyr ikke at jeg vil ha konsertformen slik den er nå; jeg er veldig for å utfordre og eksperimentere med konsertformen, men viktigst av alt er gode og inspirerte framførelser. Derfor tror jeg at mange gode, unge musikere er dødsens viktig.

Konsert på Siljustøl, laurdag 2. juni kl 15.00
Verk av Bach, Stravinskij og Sæverud.

Kristian Lindberg vert dessutan å høyra under Oslo Kammermusikkfestival (12.-22. august). Same månad speler han inn ein CD med musikk av Jan Erik Mikalsen, Jørgen Karlstrøm, Ørjan Matre, Evan Gardner og Julian Skar.