Varangerfestivalen: 25 år i grenseland
I Vadsø feires det i år et 25 års jubileum. Det er Varangerfestivalen, byens jazzfestival, som kan markere en levetid på et kvart århundre. Det markeres ved at det slås hardt på stortromma bookingmessig: Jan Garbarek, Mari Boine, Nils Petter Molvær og Sivert Høyem er foreløpig bekreftet. – Vi har plukket noe av det ypperste som fins av norske internasjonale navn. Garbarek spiller bare noen få konserter i Norge, og at en av dem er i Vadsø er i seg selv bortimot en verdenssensasjon, sier Kjell Magne Stålsett, daglig leder i Varangerfestivalen.

Av Carl Kristian Johansen

Ballade besøker Varangerfestivalens kontorer på Hermetikken i Vadsø sentrum. Ved et første møte med byen en dag i mai er det lite som tilsier at byen i august kommer til å huse så store artister som Garbarek, Mari Boine, Sivert Høyem og Nils Petter Molvær. Men festivalen har dratt artister av format til Vadsø i en ørliten mannsalder allerede.

Festivalen ble til etter et initiativ av et allerede etablert miljø i byen.

- Vi hadde etablert Vadsø Jazzklubb i 1981. Det var veldig stor interesse med masse publikum på konsertene, og styret begynte å diskutere om det kunne gå an å arrangere en festival om sommeren. Ideen modnet og festivalen ble født. Vi startet veldig forsiktig, og så har den gradvis utviklet seg både i bredde genremessig og ikke minst i størrelse, sier Kjell Magne Stålsett, daglig leder i Varangerfestivalen.

Hva vil du trekke fram av gode historier fra festivalens historie?

- Vi hadde blant annet Chet Baker på besøk her i 1983. Da han kom av flyet hadde han bare på seg sandaler og en slitt t-skjorte. Det var omtrent det han hadde med seg, og så sa han ”Hello, I’m Chet Baker. I’ve got a problem; I’ve got no horn.” Han hadde bare et munnstykke i lomma. Men vi fikk ordnet en trompet til ham, og han spilte en fantastisk konsert sammen med Per Husby.

Til jubileet i august slippes det en bok om festivalen. Jan Ditlev Hansen er redaktør, og flere jazza historier kan leses der. Boka skal hete ”Den naturstridige Varangerfestivalen”, og sier litt om premissene for å arrangere en festival så langt nord.

- Det var helt naturstridig at vi skulle greie å etablere en festival her, sier Stålsett.

Varangerfestivalen har de siste årene igjen orientert sitt program mer i retning av jazz, etter noen år med en bredere profil. Det skyldes at det har dukket opp andre festivaler i Finnmark.

- Vi har vært innom det meste av musikkformer, men har nå spisset festivalen mer og mer til det opprinnelige. Jazzprofilen har blitt sterkere igjen. Mer enn det den har vært i løpet av de siste årene, sier Stålsett.

- Det er bare Varangerfestivalen av større festivaler som har hatt festival hvert år i Finnmark. En stund har det ikke vært rockefestivaler på sommeren i Finnmark, og da har Varangerfestivalen hatt mer rock på programmet. Men nå har det dukket opp to rockefestivaler på sommeren som ser ut til å være levedyktige, sier Runar Green, produsent i Varangerfestivalen.

Festivalene Green snakker om er Midntattsrocken i Lakselv og Skippagurrafestivalen i Tana.

- De tar 3000 - 5000 mennesker og dekker rockesegmentet bra. Da er det mye mer naturlig at vi spisser oss mot å bli Finnmarks jazzfestival igjen, sier Green.

Men det er snakk om store avstander i Finnmark. En slik segmentering virker merkelig når man kommer fra Østlandet der det arrangeres festivaler overalt hele sommeren?

- Til Lakselv er det 30-35 mil. Det er ikke langt. Og det er bare 7 mil til Tana. I Finnmark er ikke det mye, ler Green.

En regional festival

Vadsø er en by med omlag 6000 innbyggere. Under festivalen har det vært snakk om besøkstall opp mot 10 000 mennesker. Det betyr at Varangerfestivalen i stor grad er en regional festival framfor en lokal happening. Stålsett mener at bookingen av Garbarek, Mari Boine, Sivert Høyem og Nils Petter Molvær sier mye om festivalen som regional institusjon.

- Vi har plukket noe av det ypperste som fins av norske internasjonale navn. Garbarek spiller bare noen få konserter i Norge, og at en av dem er i Vadsø er i seg selv bortimot en verdenssensasjon. Mari Boine er jo fra Finnmark og er den største internasjonale artisten vi noen gang har fostra her. Hun har en bredde og publikumsappell som går langt ut over jazzens rekker. Hun har et internasjonalt publikum.

- Vi bor i et nærmest et grenseløst område med Finland, Russland og Sverige som naboland Altså hele Nordkalotten, hele Barentsregioen, og der er Mari Boine er et stort navn, sier Stålsett.

Det er også snakk om fire artister som på mange måter er knyttet til et nordisk sound som kanskje belyser den norske/nordiske psyken på sine måter. Har dere tenkt i den retningen?

- Ja. Det var viktig for oss å få Garbarek på plass så fort som mulig fordi da kunne vi sy et program som nødvendigvis ikke bare matcher, men også står litt i kontrast til det Garbarek gjør. Det at vi tar inn Sivert Høyem som en stor rockartist er også for å gi et yngre publikum et veldig godt tilbud, sier Stålsett.

Festivalen slipper resten av sitt program litt senere i mai.

Nordområdesatsningen

Den norske delen av Barentsregionen blir nå betraktet som et utviklingsområde av nasjonal betydning, i kjølvannet av funnene av de store olje- og gassforekomstene i Barentshavet, rett utenfor Vadsø. Regjeringen er i ferd med å utmeisle en politikk for området, og det tegnes opp en mengde alternativer fra mange hold om hvordan framtiden vil se ut for regionen. I Varangerfestivalen har man hatt Barenstperspektivet i lang tid.

- Vi har store forventninger til dette, spesielt folk til folk-samarbeidet – kultursamarbeidet på tvers av landegrensene. Det er kjempeviktig, og i dag er det litt komplisert. Det ligger visumproblematikk i dette, man er avhengig av invitasjoner, og det er kostnader forbundet med forflytning over grensene som vanskeliggjør dette folk til folk-samarbeidet. De som driver samarbeid på, skal vi si mer profesjonell og forretningsmessig basis, har det for så vidt litt enklere. For oss som jobber i prosjekter fra år til år det vanskeligere.

- Vi ønsker at visumreglene og kontakten over til Russland skal bli vesentlig enklere. Og når Regjeringen går så høyt på banen og flagger nordområdesatsingen er jo kulturen en veldig viktig bit av det hele, sier Stålsett.

Har du inntrykk av at Regjeringen også mener det?

- Slik jeg oppfatter det så gjør de det. De har styrket Barentssekretariatet økonomisk for blant annet å yte støtte til bilaterale prosjekter mellom Norge og Russland. Mitt håp er at Barentssekretariatet skal bli et internasjonalt sekretariat der også Finland og Sverige er med.

Er det ikke opprettet et internasjonalt Barentssekretariat i Kirkenes?

- Jo, men det er ikke internasjonalisert i den forstand. Når vi jobber på hele Nordkalotten så jobber vi også med Finland og Sverige, men vi får ikke tilskudd eller finansiering på finsk og svensk samarbeid slik vi får på bilateralt samarbeid Norge – Russland.

Det er altså ingen offisiell infrastruktur som gjelder for hele regionen enda?

- Både ja og nei, men slik jeg forstår det må den svenske og finske regjeringen bidra med midler til sekretariatet. Barentssekretariatet er nøkkelen og de er en kjempeviktig bidragsyter og samarbeidspartner i dette arbeidet.

Et vell av scenarioer

Framtidsscenarioene står i kø for Vadsø og Varangerfestivalen. Kirkenes er av mange allerede utpekt som et regionalt hovedsted hvis utviklingen av regionen går i en retning som gir Norge en sentral plass i utvinningen av ressursene i Barentshavet. Det kan bety rivalisering og kamp om arbeidsplasser mellom byene på hver sin side av Varangerfjorden. Eksistensen til administrasjonsbyen Vadsø vil nok ikke være truet av en slik utvikling, men hvis Troms og Finnmark gjøres til èn region, noe de fleste finnmarkinger ser ut til å være motstandere av, vil nok Vadsø miste fylkesadministrasjonen til Tromsø. Det kan bety større problemer for befolkningens lojalitet til byen.

Men dette ligger framover i tid. Stålsett, Green og Varangerfestivalen har mer umiddelbare utfordringer. Festivalen er for stor.

- Hovedproblemet vårt er at vi ikke har overnattingskapasitet under festivalen, og vi har ikke ressurser til å løse det problemet godt nok. Hadde vi kunnet løse det for eksempel med en hurtigrute som kunne ligge ved kaia her som hotellskip, så hadde vi løst det, sier Stålsett.

- For hvis vi åpner det russiske markedet og det finske markedet for fullt, så kan vi få inn kolossalt med folk. Finnmarkingene vet at skal de hit på festivalen må de enten kjenne noen som de kan bo hos, eller så må de være veldig tidlig ute med å bestille hotell. Og vi har båndlagt mesteparten av hotellkapasiteten, så dette er et tveegget sverd på sett og vis. Hvor sterkt kan vi markedsføre når vi ikke kan bebo folk?, spør Stålsett.

Festivalen er for stor for byen?

- Det er byen som er for liten, ler Stålsett.

- Det ligger et utviklingspotensiale i festivalen som etter min oppfatning er veldig stort. Det gjelder bare å ikke gå for fort fram. Får vi infrastrukturen vi mangler på plass vil festivalen leve et godt liv. I mange år. Jeg er såpass optimistisk at jeg tror det, avslutter Stålsett.

Det 25. Varangerfestivalen slipper resten av sitt program i mai. Festivalen går av stabelen i Vadsø fra 8. til 12. august. Besøk festivalens hjemmesider her.