Jon Christensen - inn og ut av beatet
Jon Christensen, som idag fyller 60, har spilt trommer på 153 plater, 53 av dem på det verdenskjente plateselskapet ECM. Det gjør dagens jubilant til Norges mest innspilte musiker overhodet. En prestasjon få er klar over. Ballade møtte en ydmyk, men bestemt musiker, og kan røpe at han er opptatt av moderne kunst og teater, hører indisk musikk, liker god sport, lager italiensk mat, leser bøker av Jo Nesbø - og har venner over hele verden. Han liker derimot ikke Idol og Grand Prix.

Av Torstein Ellingsen

- Jeg synes slike programmer er tullete og representerer en kulturell forsøpling. Det er stort sett forsøk på plagiat av andre, som har gjort sakene langt bedre før. Disse konseptene får mye oppmerksomhet i media, men inneholder dessverre som oftest bare dårlig resirkulert musikk. Jeg synes Spice Girls var litt show da de kom. Men trenger vi en drøss av sånne sanggrupper, som attpåtil skal konkurrere med hverandre?

Det er en mann med høy internasjonal stjerne som sier dette. Siden han i 1960 la ishockeykølla på hylla for godt, vant NM i jazz, "moderne klasse", og ble profesjonell musiker, har Jon Christensen vært en sentral skikkelse i norsk og senere internasjonalt jazzliv. Svært få har hatt samme innflytelse på nye generasjoners musikere som ham. Med sitt løse, åpne og allsidige trommespill, der spesielt hans cymbalbruk har dannet skole verden rundt, har Jon skapt seg et høyst personlig uttrykk.

- Siden den gang har jeg vært så heldig å få være del av en stor jazzmusikerfamilie, et internasjonalt nettverk bygget opp over mange år. Dette er en helt annen verden enn pop-bransjen, med kniving om bestselgerlister og medieomtale. Skjønt jazz er jo også blitt litt påvirket av trender. Hva som er populært går gjerne i sykluser på noen år: I dag er det for eksempel sangerinner og friimprovisert jazz. Om et par år er det kanskje bebop som er mest "in", sier Christensen.

Spilte med "alle"
De to musikerne Christensen nok er aller mest kjent for å ha samarbeidet med, både på turneer rundt kloden og på en rekke legendariske plater, er treblåseren Jan Garbarek (fra midten av 1960-tallet) og pianisten Keith Jarrett (på 1970-tallet). Men Jon har også spilt med amerikanske jazznavn som Stan Getz, Sonny Rollins, Kenny Dorham, Bud Powell, Dexter Gordon, George Russel, Gil Evans, Lee Konitz, Charles Lloyd, John Abercrombie, John Scofield, kjente europeere som Miroslav Vitous, John Surman, Palle Mikkelborg, Bobo Stenson, og norske kolleger som Terje Rypdal, Karin Krog, Knut Riisnæs, Radka Toneff, Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft. For å nevne noen få.

I 1982 dannet Jon Christensen og bassist Arild Andersen gruppen Masqualero, som også besto av Jon Balke på tangenter, Tore Brunborg på sax og Nils Petter Molvær på trompet. Med denne kvintetten har han mottatt tre Spellemannspriser og har gjort en rekke turneer, både i Europa og USA.

I det siste tiåret har han spilt inn plater med bl.a. Jazzpunkensemblet, den polske trompetisten Tomasz Stanko, og pianistene Kjetil Bjørnstad, Bobo Stenson og Olga Konkova.

Aktiv vår
Ballade vil vite hvem jubilanten spiller med nå for tiden, og får straks flere navn.

- Jeg har laget en duo-innspilling med den argentinske trekkspilleren Dino Saluzzi. Det er helt åpen, improvisert musikk. Besetningen er jo original, men jeg tror resultatet blir veldig fint, sier Christensen.

- 27. mars skal Arild Andersen og jeg spille på Munch Museet med den franske pianisten Martia Solal. Han er bra teknisk og er en god komponist. Verken Arild eller jeg leser noter særlig ofte, så vi får se hvordan konserten blir. Du vet, noen pianister har dessverre en tendens til å fylle ut litt for mye, slik at det ikke blir plass til å spille trommer…

Christensen har også planer for den umiddelbare fremtid: - 12. april skal jeg spille med Terje Rypdal på Vossa Jazz, en konsert i "Bitches Brew"- tradisjonen. Det blir med to trommeslagere, Paolo Vinaccia og meg. Det er alltid gøy. Paolo holder 8-dels grooven i gang, og jeg spiller litt løsere over, forteller han.

Sideman med egen stil
Christensen trives godt i rollen som musiker i andres band:

- Musikk skal ikke bare skrives, men også spilles på en scene. Jeg finner nok utfordringer i å spille andres komposisjoner. Gode låter er gjerne de som lett kan synges. Derfor liker jeg godt å spille med sangerinner, for eksempel Karin Krog eller Monica Zetterlund. Det viktigste i en sånn setting er å hjelpe til å få fram teksten. Som trommeslager må man da ikke bare sitte der og holde takten, men være kreativ og åpen, sier Christensen, og henviser til noen av sine kilder:

- Da jeg var ung hørte jeg på plater med trommeslagere som Art Blakey og Philly Joe Jones. Senere, på 1970-tallet, da jeg spilte som aller mest, gikk jeg faktisk tilbake til de riktig gamle heltene; Baby Dodds, Gene Krupa og Zutty Singelton - selve utgangspunktet for trommespill. Det var interessant. Jeg har egentlig aldri tenkt så mye på hvordan man ideelt sett bør spille trommer, eller hvordan mitt beat egentlig oppsto. Jeg har bare forsøkt å utvikle min egen stil.

Det har altså aldri vært noe poeng for Christensen å kopiere andre musikeres stil - selv om han kan være inspirert av dem.

- Musikere og produsenter ringer meg for de vet hvordan jeg spiller, og vil ha nettopp mitt trommespill. Derfor har jeg aldri blitt spurt om å spille som for eksempel Steve Gadd. Det ville jo dessuten være helt merkelig. Han har jo sin særegne stil, og er fremdeles aktiv, forklarer Christensen.

Kreativt beat
- En god trommis må kunne høre, og kunne bidra der og da, i spontant samspill med andre. Det å være teknisk god, og det å være kreativ, er to helt forskjellige ting. Det hjelper lite bare å kunne ta fram de triksene man har lært seg på øverommet, mener den rutinerte trommeslageren.

- Når jeg spiller trommer, tenker jeg horisontale linjer og bølger, mer enn takter og tekniske løsninger. Alt trommespill står i fare for å bli statisk. Man må derfor ha tålmodighet, ta pauser, bruke dynamikk og bygge opp en spenning. Jeg liker å spille rundt rytmen, eller inn og ut av beatet. Da kan det hende det ikke kommer noen tydelig 1-er før om... to uker, smiler Jon.

Trommeutstyr betyr ikke så mye for Christensen. Men han har likevel sine ideer om noe av det viktigste for hans lyd, - cymbalet.

- En tromme er en tromme. Jeg har ikke noe fast trommesett som jeg alltid spiller på. Jeg låner gjerne lokale trommer. Hvordan man sitter bak trommene er derimot viktigere. Jeg har funnet ut at jeg liker å ha ride cymbalet mitt ganske høyt og vertikalt. Da slår jeg ikke ned på cymbalet, men "dytter" det utover isteden. Da kan jeg pushe beatet. Det passer min spillestil best, sier han.

Har fans ute
- I 1986 spilte jeg med Masqualero på et universitet i Los Angles. Der var det et helt hus med unge trommeslagere som øvet og øvet. Men det som slo meg var at de spilte helt likt. Trommelæreren på stedet forsto tydeligvis utfordringen, og ville ha meg som gjestelærer, hvilket jo var en ære. Det ble det dessverre aldri noe av, men han hadde respekt for det vi drev med i Norge og var opptatt av at elevene hans skulle tenke litt nytt, som oss, forteller Christensen.

- Forleden dag fikk jeg dessuten noen plater av en ung trommeslager fra Chicaco, med et hyggelig brev. Han likte spillet mitt og var interessert i en tilbakemelding på det han drev med. Slikt er jo inspirerende. Det er veldig hyggelig at noen der ute følger med på det man lager.

Jon har dessuten en høy stjerne i Polen og har vært på toppen av rankinglistene der i årevis.

- Jeg har vært der på festivaler siden 1966, bl.a. på Jazz Jamboree i Warshava. Polen er ikke verdens rikeste land rent økonomisk, men det er rikt på interesse for kultur. Det er alltid masse mennesker på konsertene.

- Polen har jo, som Norge, vært et musikalsk annerledesland. Mens Danmark og Sverige hadde større miljøer og fikk verdensstjerner som Jan Johansson og Niels-Henning Ørsted Pedersen, var Norge, Finland og Polen på et vis outsidere. Derfor utviklet det seg forskjellige kulturer i disse landene.

- En kjensgjerning for meg og mange av mine medmusikere i disse landene har hele tiden vært at amerikansk jazz klarer seg meget godt alene, mener Christensen.

Jazzfamilien
Fra en som er opptatt av rom for improvisasjon og spontanitet i musikken, får kjempeetiketten ECM et særs godt skussmål:

- Filosofien til ECM bygger for det første på en åpenhet og interesse for at "det som skjer, det skjer", og for det andre på at det finnes hundrevis av andre plateselskaper i verden som tar seg av resten av musikken, forklarer Jon, som også har knyttet sterke personlige bånd til menneskene i ECM

- Produsent Manfred Eicher er en gammel venn av meg. Han er en bestemt mann, så det har jo vært noen episoder, men aldri noen skandaler. Av og til kan det jo være litt spesielle konstellasjoner i studio, men prosjektene lander alltid på beina fordi Manfred ivaretar helheten til slutt. Det er dessuten aldri noen tvil om at de som kommer i studio kan spille. Derfor er det gjerne første tagning som gjelder, når musikerne virkelig har åpne ører - og i Rainbow studio, med lydmann Jan Erik Kongshaug, og de gamle Sonor-trommene til Jack DeJohnette stående, tar det bare et par minutter å få bra lyd, sier Jon.

I 1970 spilte Christensen på Jan Garbareks "Afric Pepperbird" (ECM 1007) og har vært trofast mot det samme plateselskapet siden den gang. På denne innspillingen kan man finne noe så sjeldent som en komposisjon kreditert Jon Christensen.

- Siste låt på plata, "Blupp", var noe jeg spilte inn solo etter å ha blitt inspirert av lydene jeg hørte da jeg la øret inntil min gravide kones mave. Jeg har fått TONO-penger for den kan du tro, fleiper Jon.

Samarbeidet med det nyetablerte ECM ble et viktig vendepunkt for en håndfull, kreative, unge norske musikere, som var på rett plass til rett tid. Alle hadde de lært mye på seminarer og konserter med den eksperimentelle komponisten og arrangøren George Russel. Bassist Arild Andersen var en av dem. Gitarist Terje Rypdal, som kom rett fra Shadows-miljøet og ikke hadde jazzbakgrunn, var en annen.

- Selskapet la opp turnéer for kvartetten. Dette gjorde at vi ble enda mer sammensveisede som musikere og venner…ok, vi var kanskje litt heldige med timingen. Samtidig var konkurransen hard sør for Svinesund. Det var for eksempel mange, gode Jack DeJohnette-inspirerte trommeslagere der ute i verden. Kvartetten til Keith Jarrett, med Jan Garbarek, Palle Danielsson og meg, oppsto et par år senere, turnerte mye og holdt det vel gående i 8 år. Det ble flere plater også: "Belonging" var ganske søkende, mens "My Song" var mer sangbar, føler Christensen

Ble truet av tyskere
Rundt 1975 tok det av for Jon. Han ble kåret til "Årets trommeslager" av European Jazz Federation dette året, han spilte med utallige internasjonale navn og var blitt "hustrommeslager" på ECM.

- Jeg spilte svært mye på kontinentet på 1970-tallet. Jeg var bare hjemom for å skifte sokker, så var det ut igjen. Det ble faktisk så mye at jeg fra enkelte tyske trommeslageres koner (!) mottok trusler etter konsertene. Jeg fikk mystiske telefoner og sinte brev, fordi jeg spilte så mye i Tyskland, og etter deres syn tok arbeid fra deres tyske menn. Det var jo litt absurd.

For å oppsummere Jons omfattende aktivitet har ECM nå hengt seg på "The Best Of " - bølgen. Senere i år kommer nemlig Jon Christensen :rarum - et tverrsnitt av de 53 ECM- platene han har medvirket på. Forskjellen fra vanlige samleplater er at det er musikerne selv som plukker ut det som skal med.

- Det var hyggelig å bli spurt, men selvfølgelig vanskelig å velge ut og kommentere alt materialet.

Jon blir tankefull.
- Tenk på gruppen Procul Harum. De hadde vel kun én eneste stor hitlåt - "A Whiter Shade Of Pale" og har vel levd på den siden…

Rekruttering
Vi kommer inn på hva Jon synes om status i yngre norsk jazz.

- Selv om rekrutteringen i Norge er bra, og mange av de yngre musikerne er svært gode, og jobber hardt for å bli anerkjent, så tror jeg dessverre ikke at så mange av dem kommer lenger enn til Sinsenkrysset. Det er litt trist å si det, men de riktig store, internasjonale talentene kan man ofte se veldig tidlig, sier Jon.

- Det er langt mellom kapasiteter av Jan Garbareks format, dvs. musikere som har noe helt eget. Selv om amerikanerne etter hvert har blitt oppmerksomme på skandinavisk jazz, er konkurransen svært hard. Det har alltid vært lang vei til scenene i New York. Hvis det er målet…

Vennskap og respons
Ballade vil til slutt vite hvordan Jon Christensen vil oppsummere alle disse årene - hvis det er mulig?

- Vennskap har vært svært viktig. En viktig leveregel for meg er denne: Når du er på vei oppover i karrieren, skal du ta vare på vennene dine. Du kommer nemlig til å trenge dem når du er på vei nedover. En klisjé kanskje, men vennskap er svært vesentlig i livet. Som Jan Erik Vold sier: "Ta vare…"

Christensen er også takknemlig for at kroppen - og ikke minst publikum - har holdt stand igjennom årene.

- Jeg er glad jeg ikke har hatt større fysiske problemer enn litt dårlig hørsel på det ene øret. Ryggen er fin, selv om jeg har båret trommer hele livet. Godt spilt musikk, som godt skuespill på teater, eller en imponerende sportsprestasjon, gir utøveren en spontan respons. Tenk på malere, forfattere og filmskapere. De sitter der alene og får responsen først lenge etter at kunsten er laget. Jeg er takknemlig for at jeg fremdeles er ettertraktet, og både kan spille med eldre og nye musikere. Jeg får lov til å dele min musikk med et publikum som stadig kommer for å høre meg spille, sier en svært fornøyd Jon Christensen.