Moderne tradisjoner - Hans Zender, del 2
Fedredrap er misforstått modernisme. Vi glemmer å se femtitallets og sekstitallets modernistiske musikk, som musikk, sier Hans Zender. Mandag publiseres del 3 av intervjuet.

Av Håvard Enge, Frankfurt am Main.


Første del av intervjuet ble publisert i går og finnes HER.


Er schizofrenien du opplevde på femtitallet, da du identifiserte deg både med den klassiske tyske tradisjonen og med Darmstadtmiljøet, fortsatt en del av deg, siden du skriver så ulike typer verker?

- For meg står denne situasjonen som en utfordring, som en oppgave jeg må løse. Det gjelder ikke bare meg, selvfølgelig, men løsningene må være individuelle. Jeg er motstander av ideen om en verden som bare tenker teknologisk og matematisk og glemmer menneskets individuelle dimen­sjoner.


Var det mangelen på subjektivitet som var galt med serialismen i dine øyne?

- Jeg tror det, men det er kanskje for bombastisk sagt. En figur som Lachen­mann er ikke så enkel. Hans musikk har virkelig dyptgående eksistensielle perspek­tiver. Men mye som skrives i dag er ikke slik, John Adams, for eksempel. For meg er det fullstendig tåpelig når det ikke er noen motsigelser i kunsten, når kunsten ikke gjør noe forsøk på å motsi denne byråkratiske og teknologiske verdenen som styrer oss i stadig større grad.


Dermed blir musikken kommersiell?

- Ja, det er problemet.


Du har selv knyttet din interesse for stilblanding og bearbeidelse av tradisjonen til en postmodernistisk tankegang. Men i motsetning til mange andre såkalt postmodernistiske komponister har du aldri vist noen interesse for å problematisere det tradisjonelle skillet mellom ”seriøs musikk” og ”underholdningsmusikk”. Hvorfor ikke?

- Jeg har en opplevelse av at musikken kommer fra et annet sted: fra anstrengelsen for å være konsentrert. Man må søke etter det Kant kalte ”das Erhabene”, det sublime. I gamle tider fant man det i den sakrale musikken, og det er fortsatt dette som er det viktigste for meg. Men vi har mistet den umiddelbare evnen til å lage musikk som konsentrasjon, denne evnen til å komme inn til den menneskelige tenkningens fundament gjennom musikken. Denne evnen finner jeg hos Bruckner, selvsagt, og spesielt hos Bach, og også hos Schönberg og Messiaen. Men ikke i disse teknologiske sakene, som jeg opplever som veldig kalde, og ikke i den kommersielle musikken. Jeg har altså en idé om å lage musikk på denne måten, og for meg personlig utelukker det å være kommersiell eller å være minimalist. Om mine kolleger vil skrive kommersiell musikk, er det greit, men det er ikke det jeg vil… (ler).

- Jeg er kanskje en slags radikalist innenfor denne typen musikk, som søker etter det fundamentale i mennesket. Jeg snakker ofte om musikkens logos, den er noe eget og annerledes enn språkets eller matema­tikkens logos. Men den må søkes og bevares i vår verden, hvor det er så mye distraksjon, underholdning og overfladisk­het. Man har muligheten til å lage sentripetal eller sentrifugal musikk, og jeg liker altså den sentripetale, den konsen­trerte.


Men slik du beskriver musikkens logos, virker det nesten som den er et statisk, tidløst fenomen. Bryter ikke dette med den pluralistiske og prosessuelle forståelsen av musikken du har snakket om så langt?

- For Nietzsche er denne musikkens logos, eller musikkens ”fornuft”, med hans ord, et uttrykk for det han kalte ”viljen til makt”. Og viljen til makt er ideen om at livet skaper seg selv, i alle stadier, og hver gang på en ny måte. Men viljen til makt uttrykkes ikke bare i det vi gjør som er nytt, den er også til stede når vi skaper forbindelser til fortiden; når vi bygger tradisjoner, men spesielt når vi renoverer dem. Og dette er musikkens logos: å gå videre, men uten å glemme hva utviklingen av menneskets sinn har skapt.

- Måten modernistisk musikk lages i Europa i dag, viser etter min mening for lite bevissthet om modernismens egen historie. Vi glemmer å høre femtitallets og sekstitallets modernistiske musikk, som musikk. Jeg synes det er veldig viktig å huske det: hva gjorde den tidlige Nono, og hvordan sto det i forhold til den annen wienerskole? Og med den tidlige Messiaen og den tidligeBoulez er det veldig viktig å kjenne forbindelsene tilbake til Debussy, Wagner og Bruckner helt nøyaktig. Men vi tenker bare som avantgardister fra sytti- og åttitallet! (Ler). Fasene er så korte, så jeg tenker at det er virkelig viktig at avantgardefestivalene også setter av tid til retrospektive konserter. Et tilbakeblikk på Zimmermann ville være svært viktig, selvsagt, men også andre, som Earle Brown, burde fokuseres på. Messiaen spilles, så det er ikke nødvendig i hans tilfelle, heller ikke i Schönbergs. Men Webern spilles ikke nok! Slett ikke.


Er det en slags misforstått avantgardisme, alltid å skulle ”drepe fedrene”?

- Det er akkurat det jeg mener. Det provoserte meg i femtitallsavantgarden som jeg opplevde på nært hold som student. Det var en høyrøstet strid mellom posisjoner, ikke tolerant i det hele tatt. Man kjempet for sin posisjon uten snev av høflighet. Jeg hørte Messiaen holde sine første forelesninger i Tyskland om sitt nye radikalt serialistiske system, og på samme tid holdt han noen konserter med sin tidlige pianomusikk – og man lo! Det var som en kabaret for studentene, og også for musikkforskerne, som kom til Messiaens konserter og laget et sirkus og en kabaret ut av det. Det var tydelig at mye sto på spill, det var en svært anstrengt atmosfære.

- Denne fiendtlige innstillingen til fortiden provoserte meg, så jeg fant altså Zimmer­mann som en motposisjon. Han var en klok mann og en virkelig stor kunstner, for han var komplett. Han visste at hvis jeg ser inn i fremtiden, ser jeg på samme tid tilbake.


Man kunne kanskje si at du i dine komposisjoner bruker modernismen på femti- og sekstitallet som en tradisjon på linje med andre tradisjoner?

- Ja, akkurat! Du har forstått hva jeg mener. De fleste musikkvitere har så vanskelig for å forstå dette poenget! (Ler). De synes at jeg er naiv eller noe, jeg vet ikke…


---------------------------------------------------------------------------------


I siste del av dette intervjuet snakker Zender om kunstens krav til personlighet, om musikkviternes dumhet vis av vis Theodor W Adorno og hvordan ettertiden har misforstått John Cage. Publiseres mandag.


Artikkelforfatteren er doktorgradsstipendiat på UIO.


Det finnes også en nystartet Zender-gruppe på Facebook.


Hans Zender på CD i utvalg:
- Hölderlin lesen I-III (Montaigne MO 782094).
- Cabaret Voltaire/ Mnemosyne – Hölderlin lesen IV (KAIROS 0012522KAI).
- Schuberts Winterreise (KAIROS 0012002KAI).
- Schumann-Phantasie/ Bardo (Hännsler Classic CD-NR. 93.128).
- Shir Hashirim (KAIROS 0012612KAI).
- Music to hear/ Litanei/ Muji no kyo/ Furin no kyo (KAIROS 0012262KAI).
- Lo-Shu I-III & VII (cpo 999 771-2).
- Stephen Climax [Opera med tekst av James Joyce] (Academy/edel ACA 8507-2).
- Logos-Fragmente [Donaueschinger Musiktage 2007, vol 1](Fundacion BBVA NEOS 10824)

Tekster av Hans Zender:
-Die Sinne denken. Texte zur Musik 1975-2003, Breitkopf & Haertel, Wiesbaden 2003. (ISBN 3 7651 0364 0).

Tekster om Hans Zender i utvalg:
- Grünzweig, Hiekel, Jeschke (red.): Hans Zender – Vielstimmig in sich, Akademie der Künste, Berlin 2008. (ISBN 978-3-936000-25-2).
- Jörn P. Hiekel (red.): Orientierungen – Wege im Pluralismus der Gegenwartsmusik, Schott, Mainz 2007. (ISBN 978-3-7957-1837-4).