Sjangerbevissthet i kulturjournalistikken
INNLEGG: Mitt poeng er at en konsert eller forestilling må vurderes ut fra det som synes og høres der og da, skriver Kristin Knudsen, styreleder i Opera Bergen, i dette svaret til Ballades anmelder Ida Habbestad.

Norsk kunst- og kulturliv er plassert i og berører kontinuerlig grenselandet mellom amatører og profesjonelle – på utøvende, organisasjonsmessige, utdanningsmessige og økonomiske områder. Profesjonalitetsbegrepet knytter seg, som Habbestad sier, ikke bare til utdanning, og kunst- og kulturfeltet kan i sin helhet karakteriseres ved at det bebos av så vel profesjonelle amatører som amatørmessige profesjonalister på alle de nevnte områdene.

Slik sett reiser Habbestad en svært interessant diskusjon som rettmessig hører hjemme i et fagtidsskrift som Ballade.


Men mitt utgangspunkt for å kommentere Habbestads anmeldelse, er at det ikke er i konsertanmeldelser denne diskusjonen skal foretas – enten det er med vitende og vilje, eller at en uforvarende har beveget seg inn i et felt man etterpå oppdager er betent.

Mitt poeng er at en konsert eller forestilling må vurderes ut fra det som synes og høres der og da – og ikke ”om korleis ein har arbeidd, og kva rammer ein har hatt for arbeidet” som Habbestad skriver.
Jeg vet ikke om Wikshåland i Dagbladet kjenner til de økonomiske og organisatoriske rammevilkårene for Windsbacher Knabenchor som sang under Kirkemusikkfestivalen i Oslo nettopp, men tar det som gitt at det er konsertfremføringen og –opplevelsen han skriver om.

På samme måte som at blandingsforhold av amatører og profesjonelle ikke gjøres til vurderingskriterium når kritikere anmelder vokalsymfoniske verk fremført av våre profesjonelle orkester i samarbeid med sine respektive filharmoniske amatørkor.

At Habbestad beskriver dette grenselandet som betent, oppfatter jeg som at hun er klar over at det foregår en kamp innenfor feltet – om anseelse, om penger, om innflytelse og om status.


Operafeltet kan karakteriseres – som alle kultursosiologiske felt – ved at det strides om noe som er felles for agentene i feltet; utøvere, byråkrater, politikere, komponister, kunstnere mm. Her besitter noen større hegemonier og maktposisjoner enn andre; de definerer feltet, og har gode grunner til at maktbalansen opprettholdes. Andre utfordrer, truer eller støtter disse posisjonene ved praktisk og verbal virksomhet i det samme feltet. Slik opprettholdes spillet om verdiene i feltet. Det er dette spillet Habbestad med sin anmeldelse tar del i – tilsynelatende uten helt å være klar over at det er det hun gjør.

Begrepene amatør og profesjonell er her ikke nøytrale begreper knyttet til sine lingvistiske røtter, men er bærere av høyst ulik symbolsk kapitalverdi – og hvor profesjonalitetsbegrepet rager langt høyere enn amatørbegrepet. I norsk kunst- og kulturliv blir profesjonalitetsbegrepet brukt i utstrakt grad som udelt ”kvalitetssikrende” term, og flittig brukt i lobbyvirksomhet overfor politiske og bevilgende myndigheter.

Habbestad erkjenner at begrepsbruken kan misforstås. Derfor burde hun ikke brukt begrepene i en anmeldelse, fordi den da blir et innlegg i en kunst- og kulturpolitisk diskusjon – en diskusjon jeg mer enn gjerne skulle sett bli løftet til et seriøst nivå i norsk kulturdebatt.

Kristin Knudsen er styreleder i Opera Bergen