- Naturlig med improvisasjonsundervisning i klassisk musikk
Doktorand og musiker Stig Roar Wigestrand har i Morgenbladet kommet med skarp kritikk av de statsdrevne høyere musikkskolene i landet. Wigestrand mener utdanningen av nye musikere er for notebunden, og at improvisasjons-treningen glimrer med sitt fravær. En av grunnene til dette er at mye av den klassiske musikken - som Haydn, Mozart og Beethoven - er improvisasjonsfattig i seg selv, mener Wigestrand. Dette er journalist og programleder i NRK P2s musikkavdeling, Halfdan Bleken, sterkt uenig i. - Disse tre komponistene var alle trenede improvisasjonsmusikere, og to av dem var sogar berømte improvisatorer som særlig tiltrakk seg publikum ved denne siden av sin musikkutøvelse. At Wigestrand kan ta doktorgrad i musikk uten å kjenne til dette, er imidlertid bevis godt nok på at hans kritikk av den høyere musikkutdanningen i Norge er berettiget, skriver Bleken i dette innlegget.

Av Halfdan Bleken, Journalist og programleder i NRK P2s musikkavdeling

I siste nummer av Morgenbladet er doktoranden og musikeren Stig Roar Wigestrand intervjuet, noe han har vært også i flere andre medier i det siste.

Wigestrand fremmer en skarp kritikk av den tradisjonelle musikkopplæringen og utdanningen av klassiske musikere spesielt. Det er gledelig at en slik kritikk nå også kommer fra musikerhold, og ikke bare fra enkelte andre debattanter som i en årrekke har påpekt og belyst problemene rundt et stivnet og konservativt norsk konservatoriesystem. Forøvrig uten at dette har fått systemet til å våkne og ta selvkritikk i synderlig grad.

Wigestrands kritikk rammer altså de statsdrevne høyere skolene som er satt til å utdanne profesjonelle musikere her i landet, og som forsyner hele musikklivet og samtlige av statens orkestre og faste ensembler med musikere. Kritikken hans er fremfor alt rettet mot det sterkt notebundne i den høyere utdannelsen av klassiske musikere, og mangelen på improvisasjons-trening i denne utdannelsen.

Dessverre svekkes Wigestrands kritikk når han blander kortene ved å hevde at mangelen på improvisasjonstrening ligger i den klassiske musikken selv. Dette påpeker riktignok Morgenbladets intervjuer, men hun kunne gjerne ha gått lenger i sine kritiske spørsmål til Wigestrand. Feks. når han bruker tre navn som eksempel på den notebundne og improvisasjonsfattige klassiske musikken: Haydn, Mozart og Beethoven.

Faktum er at disse tre alle var trenede improvisasjonsmusikere, og to av dem var sogar berømte improvisatorer som særlig tiltrakk seg publikum ved denne siden av sin musikkutøvelse. Dette står i ethvert musikkleksikon av noen størrelse, og der kan man også lese at det bare er i en kort periode på 1900-tallet at improvisasjon ikke har noen plass i kunstmusikken.

Innenfor den klassiske musikken er vi gjennom historisk forskning i dag i besittelse av inngående samtidige beskrivelser av fortidens mangslungne og utbredte improvisasjonspraksis. En improvisasjonspraksis som nå praktiseres av en rekke habile og internasjonalt kjente musikere innenfor forskjellige historiske stilarter. At Stig Roar Wigestrand kan ta doktorgrad i musikk uten å kjenne til dette, er imidlertid bevis godt nok på at hans kritikk av den høyere musikkutdanningen i Norge er berettiget.

Som tidligere påpekt i andre sammenhenger enn her, er det altså ikke noe problem i seg selv at de norske konservatoriene og Musikkhøyskolen underviser i klassisk musikk, slik Wigestrand synes å tro. Hvis disse skolene bare hadde tatt den historiske/klassiske musikken på alvor på dens egne premisser og fylt undervisningen av den med det innholdet den fortjener, og etter moderne prinsipper, ville tvert imot mange problemer ved den klassiske musikken kunne løses, både for musikkstudenter og musikere - og for publikum.

Innlegget er også publisert i siste utgave av Morgenbladet.