Kunst vs. storkapital
INNLEGG: - Seilduksgata 25-31 på Grünerløkka i Oslo er et område som i mange år har huset et titalls musikere, komponister, dansere og fotografer. Imidlertid blir alle nå kastet ut ettersom Naturbetong AS etter lang tids kamp har fått tillatelse til å gjennomføre en omregulering av området. Dette skriver trommeslager Jonas Howden Sjøvaag, som mener denne omreguleringen vil gå på bekostning av det lokale kulturlivet.

Av Jonas Howden Sjøvaag i Eple Trio, NavyElectre og Ignore

Dette har Naturbetong fått til i samråd med APs Tone T. Dahl og de ser nå for seg et ”levende byrom” der kultur og næringsliv går hånd i hånd. I dette tilfellet har de altså blitt presentert for Naturbetongs pastellgule utopia, og har, selvsagt, falt pladask for deres historie.

Det de ikke ser er at ideen, som de nå har falt for, allerede er satt ut i praksis i nøyaktig det samme området, om enn utført med en annen kulør enn næringslivets åpenbare favoritter; pastellgul, pastellblå og eggeskallhvit.

Naturbetongs versjon går ut på at cafeer, næringsliv, et galleri og boliger tilsynelatende skal skape en vital samrøre i et ‘uutviklet’ område med umiddelbar nærhet til resten av design-løkka; altså er det nærmest en naturlov at kunstnerne og småbedriftene må bort.

Jeg tillater meg å spørre: Tilsvarer ett galleri øverommene til et titalls musikere? Får man mer eller mindre kultur av å gjennomføre en slik omregulering? Er den økonomiske verdien den eneste verdien som teller i fht. omregulering?

Dersom man forsøker å svare på spørsmålene ovenfor vil man komme frem til at man ved å gjennomføre omreguleringsplanen for området vil få noe som er stikk motsatt av intensjonen for den.

Området kommer til å få mindre kulturelt innhold, færre bedrifter som tilbyr noe annet enn kaffe i et utall varianter, og til syvende og sist innbyggere med lavere interesse for nærområdet. Området blir overhodet ikke levende, det dør sakte med sikkert ut.

Det er sannsynligvis derfor både Paal Halvorsen, APs gruppeleder i bydel Grünerløkka og naboene i området rundt Seilduksgata, vil beholde det slik det er i dag. Man har allerede et byrom som er mer levende enn det Tone T. Dahl har blitt presentert.

Oslo har allerede et prekært behov for øverom for musikere, og man har et tilsvarende behov for atelieer, studioer for dans og foto, samt generelle arbeidsrom for kunstnere. Det synes helt åpenbart at dersom man skal kunne gjøre noe med dette, må man tenke seg om før man tillater at privat storkapital tvinger seg frem med sine økonomiske krav og fikse ideer om sammenhengen mellom utvikling, fremgang og profitt.

Dessverre er den praktiske konsekvensen av den ideen som jeg og mange andre er representanter for, ikke ny. Vi er ikke et produkt av Tone T. Dahl og hennes medsammensvorne, og kan derfor ikke benyttes som et glansbilde på noens politikk.

Men hvis det er grunnen til at politikerne med ansvar i denne saken dilter etter Naturbetong som skjødehunder på en varm dag, står vi uansett igjen med konsekvensen av en slik omregulering; den vil drive leie- og kjøpekostnadene på Grünerløkka ytterligere i været, radere ut en mengde kunstnere med base i området, og tvinge stadig flere av de lokale næringsdrivende til å stenge dørene.

Mitt poeng her er at kunst og storkapital er to uforenelige størrelser, og derfor må noen utenforstående regulere områder slik at begge får vilkår de kan leve med.

Området Seilduksgata 25-31 har lenge vært en vellykket kombinasjon, og burde fått bestå i sin nåværende form. Naturbetong har brukt årevis på å skvise, presse, smigre og fikle seg frem til en løsning der de er vinnerne, mens kulturen er taperen.

Det har de gjort under dekke av å skulle ivareta det lokale kulturlivet, noe som selvsagt er rent sprøyt. Så lenge det er noe i Naturbetongs plan som kan få merkelappen kunst, har Tone T. Dahl har fått gjennomført sin prosentandel av APs kulturpolitikk.

Den brysomme prosessen det er å faktisk skape den kunsten som skal selges i Naturbetongs galleri, instrumentteknikken som skal innøves og musikken som skal skrives, er det derimot ingen av dem som bryr seg noe særlig om, selv om det er nettopp dette som er kulturliv, ikke utstillingen og vurderingen av pris versus produkt.