Slipp deg ned, slipp taket
- Jeg prøver ikke å fortelle folk hva de skal gjøre. Det har jeg ingen forutsetninger for. Jeg bare sier at du ikke bør bli fortalt hva du skal tenke, sier rapper, dokumentarist og "skrivelærer" Lars Vaular.

Av Carl Kristian Johansen

Den sterke integriteten i tidlig amerikansk gangsterrap, og bevisstheten rundt eget språk som kom i kjølvannet av den svenske morsmålsræppens gjennombrudd på slutten av 1990-tallet, har vært avgjørende for Vaular.

Men den unge vestlendingen er ingen hiphop-fundamentalist. Man trenger ikke være innviet i alt det som tas for gitt i hiphop-kulturen for gripe albumet "D'e glede", som debuterte på 18. plass på VG-lista i mai.

Det er menneskene rundt ham i Bergen og deres historier, med Loddefjord-gjengen som et kreativt gravitasjonspunkt, som skimtes mellom linjene når rapperen fra Åsane legger ned ordene sine.

- Gutten sitter på en flow langt forbi det vanlige, en musikalitet man ikke er bortskjemt med i norske hiphop-kretser og en refreng-skamløshet som er sårt etterlengtet, skrev NRK i sin anmeldelse av "D'e glede”. Andre understreker albumets sterke tekstmessige kvaliteter, men samtidig den melodiøse, snille og lite spektakulære produksjonen.

Selv ønsker Vaular å bli den første rapperen fra Bergen som erobrer Oslo, som et første steg på veien til Stockholm. ”D’e glede” er Vaulars ut-av-ghettoen-album, i følge VG.


Vaular under grunnen (Foto: Andrew Amorim)


Gangsta - no gangsta

Når jeg møter Vaular på en av Grünerløkkas mindre funky buler startet namedroppingen umiddelbart. Jeg slenger Da Lench Mob og N.W.A. på bordet. Vaular parerer med Bone Thugs-n-Harmony, Snoop Dogg, Dr. Dre, Bizzy Bone og Death Row Records.

- De brettet ut livene sine og sa helt drøye ting uten å ta hensyn til at man ikke ville få radiospilling. Det har inspirert meg veldig og jeg har prøvd å ta det med meg når jeg lager min musikk, sier Vaular.

Vi blir enige om at hiphop har noen av røttene sine i opposisjon, opprør og et kritisk forhold til Det Hvite Hus så vel som ghettoen i Philadelphia. Dette utkikkspunktet finner man igjen også i tekstene til Vaular, som mener hiphop er best når det fortelles om ting som ikke er udelt positive.

- For meg er det en god tilnærming til sjangeren.


- Det var en trist dag da Lars Vaular ble rettferdighetens stemme, sier han om historien bak "Skyld på Lars Vaular". (Foto: Carl Kristian Johansen)

Selv om perspektivet på "D'e glede" kan ligne gangsterrapens (kall det gjerne nedenfra og opp) , handler ikke albumet om de samme tingene. Vaular har riktignok bakset med offentlig maktarroganse i Oslo og han forteller om det i "Skyld på Lars Vaular". Men det er tross alt Bergen som er ramme for hans fortellinger.

Bergen har sine skyggesider, noe han snakker villig om. Men i det Vaularske univers gis Bergen også et vagt slør av Kardemomme by-mentalitet. Han er supernostalgisk på hiten "Samme nr. som i 99", mot kvelende drabantbykonformitet i "En liten historie, og - til tross for grunnleggende og dyp skepsis mot Kardemomme bys pekefingermentalitet - dypt moralsk på "Lovløs".

- Jeg prøver ikke å fortelle folk hva de skal gjøre. Det har jeg ingen forutsetninger for. Jeg bare sier at du ikke bør bli fortalt hva du skal tenke. Man bør gjøre opp sin egen mening, og lære seg noe man liker. Utdann deg på den måten du ønsker å utdanne deg, sier Vaular.

Moralisering eller ei, de 28 one-linerne i "Lovløs" er eksempler på at Vaular forsøker å si noe relevant om tiden vi lever i. I et Norge anno 2009, der livstrette 20-åringer som forteller sine kjærlighetshistorier på middelmådig engelsk er malen på P3, scorer norskspråklige Vaular høyt på relevanstesten. Og han er ikke alene.


Alle til Loddefjord

Vaular debuterte med ”La Hat” i 2007, han har samarbeidet tett med A-laget, og han har tre album bak seg i duoen Tier’n og Lars. Vaular er altså ingen fersking i dette gamet. ”D’e glede” kan likevel ikke alene gi et fullendt bilde av den kreative buzzen som råder i Bergensforstaden Loddefjord nå.

John Olav Nilsen og Gjengen og Fjorden Baby! er begge band fra Loddefjord som nylig har spilt inn musikk for første gang. Disse blir ofte omtalt som sentrale i den siste Bergensbølgen, en bølge som egentlig har utspring i Loddefjord. Det har vært skrevet opp og ned om de spesielle forutsetningene som gjør at Bergen fra tid til annen produserer Pogo Pops, Kings of Convenience og Datarockere. Mindre har det vært skrevet om Loddefjord. En forstad der tekst er viktigere en beat og melodi.

- Det kommer av at jeg, John Olav (Nilsen) og Sturle (Kvilekval, Fjorden Baby!) ikke startet med en drøm om å være sanger eller artist. Vi startet med å skrive tekster, og så har musikken kommet senere. Vi er fra et miljø der folk forteller mye historier. Det er en utrolig formidlertradisjon i Loddefjord, og det har preget oss veldig. Det blir en drabantbygreie, forteller Vaular.

- Folk henger ut fra barnsben av og det er ikke alltid så mye å gjøre hvis du ikke lærer deg å spille gitar. Senere i oppveksten så er det Playstation, hasj eller fotball. Men det blir ofte at folk samler seg og snakker. Jeg tror ikke det er et fenomen som bare gjelder oss, men det var på tide at noen tok det med seg inn i musikken og begynte å fortelle historier, sier Vaular.


Utsnitt av Loddefjord. Lars Vaular i midten med blant andre John Olav Nilsen og Flemmet i Fjorden Baby! (Foto: Nam Nguyen)

Til tross for at den er relativt fersk og ganske uensartet uttrykksmessig utmerker Loddefjord-gjengen seg som aspiranter til en låtskrivertradisjon etter Joachim Nielsen og Michael Krohn: Sterke beskrivende tekster fra den støvete betongheimen, som like gjerne portretterer sommereufori og omtåket forelskelse som klassereiser, svekket dømmekraft, porøse skjebner og regntunge doptragedier. Alt med et levende, direkte og billedskapende språk.

Som et slags Laurel Canyon, et sted som på 60-tallet utgjorde miljøet til Los Angeles-artister som The Byrds, Mamas and Papas, Buffalo Springfield, Love, The Doors, Paul Simon, Judee Sill, Joni Mitchell og Carole King, har Loddefjord også vokst fram og gitt retning til en kreativ impuls i dag.

Denne impulsen kommer til å få sitt samlende uttrykk den 15. august. Da arrangeres 5071 - Alle til Loddefjord; en folkefest på Sandgotnabanen, og en mønstring av artister med tilknytning til drabanten. Her vil vi blant annet finne dagens generasjon representert av Fjorden Baby!, John Olav og Gjengen, De Kjipe og Vaular, samt William Hut og Pogo Pops.

- Dette er folk som tør å mene ting som andre ikke tør å mene. Og de tør å bli inspirert av hverandre og omgivelsene. De tør å slippe taket, sier Vaular om Loddefjord-gjengen som kommer til å stå på scenen 15. august.


Perspektivutvidelse

Det er lett å høre at Vaular jobber hardt med innholdsdelen i sin tekstproduksjon. Metoden hans er journalistisk. Han griper tak i omgivelsene ved å gjøre intervjuer og drive dokumentasjon. Som en del av dette følger han en ung rapper ved navn Verk, og Sigurd - en 17 år gammel gutt som allerede har produsert låter for Tha Dogg Pound og i følge Vaular er et levende leksikon på west coast gangsterrap. Og ikke minst John Olav Nilsen og Gjengen og Fjorden Baby!.

- Jeg har gjort det lenge for jeg har kjent dem lenge. Det er veldig mye spennende som skjer med dem nå, og jeg føler at det er noe veldig genuint og spesielt.

Hva Vaular skal gjøre med materialet holder han åpent. I tillegg følger Vaular også folk som ikke kommer til å bli noen suksess her i verden, men som har sine historier. Ikke gloriøse historier, men historier som handler om hverdagsliv og originaler fra byen uten tilknytning til musikkmiljøet.

En av disse historiene fra Bergens skyggeside rammer inn ”D’e glede” (Intronasjonalen og ”Shærligheten”), og Vaular gjør intervjuene for å gi seg selv et bredere perspektiv på livet. Samtidig skriver Vaular på en skjønnlitterær bok…

- Jeg har skrevet over en halv roman, og jeg trenger en måned på å være alene og bare konsentrere meg om å nøste sammen alt.

… og han arrangerer skrivekurs for ”kidsa” i Bergen.

- Det er gøy å jobbe med ungdom som tør å si hva de mener og tør å komme med sine egne tolkninger.

- På et visst punkt tenkte jeg at jeg ikke kommer til å tjene nok på å skrive låter. Jeg må bruke det jeg er god til på flere områder og utvide mitt repertoar for å kunne leve av å gjøre det jeg liker, sier Vaular.