Biologisk bra musikk
Så er kanskje ikke listepopen ren kulturimperialisme likevel?

Han hadde tro på seg selv, gamle Schönberg, da han utbrøt at det bare var et spørsmål om tid før postmannen ville plystre på hans melodier.

Postmenn generelt har vel ennå ikke Arnold på hjernen, og det er vel heller tvilsomt at de kommer til å få det.

-- Selv om P3 hadde spilt tolvtonemusikk hele døgnet, kan det fortsatt hende at vi ikke hadde hatt samme forhold til tolvtonemusikk som vi har til popmusikk i dag. Kanskje er systemene for komplekse. Hjernen leter automatisk etter systemer, og det enkle er mer iørefallende, sier Ole Martin Ihle.

Han skal presentere evolusjonens plass i musikken på fredagens Musikkforum på Blå, under tittelen «Musikk og biologi -- Hvor mye bestemmer kroppen over vår opplevelse av hva som er bra musikk?»


Les også: Ny musikk, nytt publikum


Om musikk og menn

Ihle peker på ulike former for mulig evolusjon i menneskers musikalitet.

-- Du har naturlig seleksjon, altså hvem som overlever, men det er nok få som overlever på grunn av sin musikalitet, sier han.

-- Så har du seksuell seleksjon, og der kan det være noe. Kvinner kan ha valgt musikalske menn fordi det vitner om ressurser, tid og intelligens. Også gruppeseleksjon kan ha slått inn. Musikalske grupper er flinke til å motivere seg, og en musikalsk militærgruppe slo kanskje ut en mindre musikalsk nabobygd i krig, sier han.


Les også: Må musikk være nyttig?


Biologisk interessant
"Hjernevask"- og "Brille"-forfatteren er også opptatt av spørsmålet om vi kan like alt.

-- Evnen til å lære språk er rent genetisk, men hvilket språk man lærer er kulturelt betinget. Musikk er på mange måter også et språksystem, men kanskje er det noen ting som er mer umiddelbart biologisk interessant for oss, sier han.

-- Det har for eksempel blitt gjort forskning på spebarn, som gir mer oppmerksomhet til konsonante harmonier enn dissonnanser og mikrotonalitet. Kanskje er ikke den vestlige popmusikken bare industriell kulturimperialisme?


Følg Ballade på Facebook og Twitter.


Kroppen i musikken
Også forsker ved UiO, Hans T. Zeiner-Henriksen, bidrar, med funn fra forskningsfeltet «embodied cognition». Det viser seg nemlig at lytterens kroppslige erfaring av musikk ofte bestemmes av de samme musikalske prosessene -- på tvers av kunstsjanger.

-- Hvordan kroppen opplever melodilinjer, dynamikk, rytme, puls, har sterke likhetstrekk på tvers av sjangere. I hvilken grad har disse tingene noen felles forståelse i kroppslige opplevelser? sier Zeiner-Henriksen.

-- Som opplevelsen av det melodiske, at det går opp og ned. Lyd går jo ikke opp og ned, lyd er svingninger i luften. Og musikk vi oppfatter som trist går gjerne sakte, for eksempel, slik som kroppen gjerne gjør når vi er triste.

Han forteller at det er gjøres lite forskning på feltet, og at det er vanskelig å vite om disse kroppslige erfaringsmåtene er kulturelt eller genetisk betingede.

-- Dette ligger tungt inne i kognisjonsforskningen, og tradisjonell forskning innenfor musikkpsykologi dreier seg stort sett mest om hørselen. Noen ting er nok kulturelle, men at en bass som vibrerer langt nede i magen oppfattes som dyp, og at de fleste, med unntak av klassisk trente sangere, strekker halsen oppover for å nå lyse toner, kan nok være universelt, sier Zeiner-Henriksen.



Debatten finner sted fredag 26.10 kl. 18. på Blå.