Løfter ikke innfridd
INNLEGG: Prioriteringene rundt NOSO er helt feil, og jeg ønsket ikke å være en del av det, skriver Arne Bjørhei, førsteamanuensis på trompet ved Musikkonservatoriet i Tromsø og ansatt i Tromsø Kammerorkester.

Anders Eriksson har ved to anledninger hatt innlegg på Ballade.no den siste tiden, der han blant annet stiller seg spørrende til mangel på nordnorsk forankring og pengeflommen i det statsstøttede Nordnorske Opera– og Symfoniorkesteret (NOSO). Undertegnende støtter Eriksson fullt ut.

Jeg ba om å få slippe å spille i NOSO allerede før det startet opp, da jeg ikke kunne stå inne for at det kunstneriske og faglige ambisjonsnivået kunne ivaretas ved valgte organisering. Orkesteret er tuftet på en prosjektmodell med en stor andel innleide musikere.

Prioriteringene rundt orkesteret er helt feil, og jeg ønsket ikke å være en del av det.


Les Erikssons innlegg: Slagside for symfonisk flaggskip i nord


Penger ut vinduet
Orkesteret leier inn musikere fra inn- og utland istedenfor å bruke kulturmidlene til å bygge et solid fagmiljø som forankres i Nord–Norge. Utgifter til reise, hotell og diett for ett stort antall innleide musikere - anslagsvis 30 stykker under hver prøveperiode med varighet på 4-5 dager - er som å kaste pengene rett ut av vinduet. Det dreiser seg om flere hundre tusen kroner hver samling. Dessuten må også musikerne fra Bodø eller Tromsø bo på hotell med full pensjon under prøveperioden.

Bruken av kulturmidler på denne måten vil ikke skape positive ringvirkninger utover selve konserten. Pengene burde vært brukt til å ansette musikere her i Nord–Norge.


Savner lagspill
Et orkester med musikere som ikke har mulighet til å øve sammen kontinuerlig blir aldri bra. Musikerne er hver for seg meget gode, men å spille i orkester er et lagspill. Alle må styre etter samme musikalske idé, og må få muligheten til å fungere som et enhetlig ensemble.

Paralleller finner vi overalt – hvorfor øver Oslofilharmonien sammen hver dag?

Publikums begeistring for konserten under Nordlysfestivalen viser at etterspørselen og behovet for et stort orkester er tydelig både i Tromsø og Nord–Norge. Derfor er det synd at det kunstneriske nivået ble middelmådig, noe også dirigenten må ta ansvar for. Orkesteret var på ingen måte samspilt, som også anmeldelser på nasjonalt nivå påpekte (blant annet Kulturnytt i NRK P2).


Les NOSO-dirigent Lindbergs svar: NOSO-skuta på rett kjøl


Ansett flere faste musikere
Stammen i NOSO består av Tromsø Kammerorkester og Bodø Sinfonietta. Jeg mener at løsningen er å styrke disse to ved å ansette flere faste musikere. Da kan man under prøvene til store orkesterproduksjoner flytte dirigenten mellom de to byene. Dirigenten vil da kunne plante samme musikalske forståelse på begge steder. Så kan de to orkestrene samles og det vil da sannsynligvis ikke være behov for mer enn en eller to felles øvedager. Det blir uansett billigere, og absolutt faglig mye bedre, enn å hente musikere fra rundt omkring i Europa.

I Tromsø bør ensemblet ubygges til ca 35 stykker. Med et slik ensemble kan man, ved siden av å være en del av et stort symfoniorkester, spille et variert repertoir og ha muligheter til å opptre i mindre ensemblegrupper. Dessuten er det foreløpig få scener i landsdelen som har plass til et så stort orkester som NOSO.


Les også: Fjern kulturpolitikken fra dirigentpulten i NOSO


Ovenfra og ned
Jeg mener at prosessen ved etableringen av NOSO var et politisk overtramp med en ovenfra og ned-holdning fra styreleder Roger Ingebrigtsen og daværende kulturminister Trond Giske.

På åpningskonserten til NOSO i Tromsø sto ordføreren og applauderte at tidligere Stortingsløfter om 30 nye faste stillinger til orkesteret ble erstattet med en ordning med innleide musikere. Da er det noe som er feil.

I tillegg til tapet av fagkompetanse i Tromsø, har kommunen tapt store inntekter og mange arbeidsplasser. Hvor ble det av politisk engasjement fra kommune- og fylkesstyret, fra kultursjef og den politiske kulturadministrasjonen? Hvor ble det av det faglige engasjementet fra musikkonservatoriets ledelse?


En uttalt trusel
Roger Ingebrigtsen påstår at orkesteret har et bredt politisk flertall og at et enstemmig styre i Tromsø Kammerorkester og Bodø kommunestyre ønsket NOSO velkommen. Ingebrigtsens fremstilling er feil.

De politiske avgjørelsene var basert på at Nord- Norge skulle få kulturmidler forutsatt at de støttet ideen om et prosjektorkester. Ingebrigtsen informert om at dersom man ikke stemte for, ville pengene til satsning på et orkester i Nord-Norge utebli og løsningen da ville være at det ble sendt et orkester fra Sør-Norge på turne i Nord-Norge. Dette var en uttalt trusel, som de involverte kjenner godt.


Gi rom for diskusjon
Jeg mener også at mye av det som var lovet ikke har blitt innfridd. Orkesteret skulle først og fremst være for publikum i Nord–Norge. Nå bruker de en stor del av pengene på å reise så langt de kan. Operaforestillinger som var lovet er det også blitt lite av.

Innleggene til Anders Eriksson er knakende gode – jeg oppfordrer alle til å lese dem engang til, og ta ufordringene han reiser: Gi rom for en faglig diskusjon og ny kurs.