Oslo Kammermusikk Festival: Stagnert eller aktuell?
INTERVJU: Dei har alt gjennomført to konsertar, men i kveld finn den offisielle opninga stad. Oslo Kammermusikk Festival skal setja preg på byen for 20. gong, og kunstnarleg leiar, Arve Tellefsen, lovar ei rekkje stemningsfulle – og varierte – opplevingar. - Det er fremdeles mange som tenker på kammermusikk som verkene fra ”strykekvartettperioden”. Vi har selvfølgelig med standardverker, men mener også det er en viktig oppgave i norsk musikkliv å slippe til unge utøvere og komponister, seier Tellefsen til Ballade.

Av Ida Habbestad

Jubileer er kompliserte saker. Sjølv om festivalen vert gjennomført for 20. gong, er festivalen berre 19 år, og når Ballade ynskjer å slå på stortromma med runde tal, forstår me snart at det ikkje kan la seg gjera.

Men kunstnarleg leiar Arve Tellefsen parerer like snart med at det heile i grunnen har vore – og er – ei einaste lang feiring. Sidan oppstarten i 1989 har han og aktørane kring festivalen kunne vitna ei enorm utvikling i det norske musikklivet.

- Musikklivet har vokst kolossalt gjennom årene vi har holdt på, berettar han entusiastisk over telefonen, under festivalens første dag.

- Det har vært en fantastisk økning i antallet norske utøvere, noe som aller mest skyldes de kommunale musikk- og kulturskolene, og hele utdanningssystemet for musikk og kultur generelt. Parallelt har antallet kammermusikkfestivaler vokst. Vi var helt alene i oppstarten, men nå er antallet kammermusikkfestivaler passert 20, seier han.


Geografiske særpreg

Den store veksten er i all hovudsak positiv. Men, medgjer han, med 20 nye arrangørar i kring seg, vert kampen om merksemda større og det er ikkje lenger så enkelt å vera synleg.

- Vi må være oss selv, svarer Tellefsen, på spørsmål om korleis festivalen i Oslo møter dette.

Samstundes understrekar han at han trur festivalane skiljer seg mykje frå kvarandre berre i kraft av sin lokalitet.

- Jeg tror nok at hver festival får et særpreg ut fra hvor de holder til; Festivaler på små steder blir nødvendigvis annerledes enn festivaler i en større by. I Oslo har vi ikke intimiteten som en festival i en liten by kan ha; der hele festivalen kan holde til på ett hotell og ha konserter i et bestemt eller et lite utvalg lokaler. Her benytter vi oss heller av at vi har flere rom å spille på – for eksempel et stort antall lokaler – og vi sprer oss ut så godt vi kan, seier fiolinisten.


Variasjon og ung satsing

Men ein festival treng meir enn berre lokale for å vera seg sjølv. Kva gjeld den kunstnarlege profilen nemner Tellefsen at satsinga på unge; både utøvarar og komponistar, er mellom deira framste varemerke. Eit anna er variasjonen, av dei nemnde lokale og av repertoar.

- De første 8-10 årene tok vi for oss et nytt land hvert år, og presenterte komponister og utøvere fra det respektive landet. Da Mandela kom ut av fengselet, hadde vi fokus på sørafrikansk musikk, og var så vidt jeg vet den første kammermusikkfestivalen i Europa som gjorde noe slikt. Men etter hvert fant vi ut at tematiseringen ble begrensende; vi ble tvunget inn i form. Derfor slapp vi dette med temaer. Nå er vi mest opptatt av å lage et variert program, fortel Tellefsen.

Repertoaret har med tida vorte utvida i begge ender, med Rolf Lislevand som nøkkelperson når det kom til barokk- og renessanserepertoar, og med Oslo Sinfonietta som ivaretakar av det nye.

- Det er fremdeles mange som tenker på strykekvartetter og verkene fra ”strykekvartettperioden” når det er snakk om kammermusikk. Vi har selvfølgelig med standardverker, men det er en viktig oppgave i norsk musikkliv å vise fram aktuell musikk og slippe til unge utøvere og unge, er Tellefsens begrunning.


Gjentakingar og kritikk

Og profilen med fokuset på det unge og nye har sett seg. Paradoksalt nok resulterer den i at der vert enkelte gjengongarar på programmet. Alt nemnde Rolf Lislevand har vitja festivalen mangfaldige gongar og likeeins Oslo Sinfonietta held årleg sin konsert i august. På programmet vidare finst ei rekkje utøvarar som me kunne høyra i fjor, eller for få år sidan, som Werner Gura, Jan Garbarek, Ole Edvard Antonsen, Håvard Gimse og Tellefsen sjølv. Også fleire av dei unge utøvarane har rukke å vera med gjennom fleire år: både Hemsing-søstrene, David Coucheron og fleire.

Dette høyrer med til den klassiske musikkens natur, og alt før festivalen er i gong, har me kunne lesa nok ein kronikk om den rituelle handsaminga av klassisk musikk, at rammene generelt er for lite eksperimentelle. Det har òg blitt ytra at Oslo Kammermusikk Festival er mellom festivalane som kunne hatt behov for fornying.

Men trass gjengangarane av utøvarar og repertoar som mange har høyrt før, understrekar Tellefsen at han meiner festivalen har ei god blanding av kjenningar samt nye namn og frisk musikk.

- Som sagt er det så mange dyktige utøvere nå, at vi har problemer med å velge. Blant dem som ikke har vært på festivalen før, finner vi pianisten Ole Kristian Haagenrud og cellisten Fredrik Schøyen Sjölin. Begge er supertalenter. Vi har Rolf Borch, Marius Hesby, Birgitte Volan… Dessuten er tre av våre fineste kvinnelige norske sangere med; Birgitte Christensen, Ann Helen Moen, Marianne Beate Kielland. Dette er musikere som gjør internasjonal karriere og som som vi er stolte over å ha dem med. Og så må vi ikke glemme Håkon Austbø, som studerte med Messiaen, og som jeg opplever som selve bindeleddet til ham, seier Tellefsen.


Kvalitet eller sovepute?

Og korleis var det så med repertoaret?

Mykje er kjend og kjært; Her er Schuberts ”Winterreise” og Schumann-lieder, Bach-kantatar og Haydn-kvartettar. Ein heil dag skal viast til meistaren Beethoven, og der står, med jamne mellomrom komposisjonar av 100-årsjubilanten Messiaen på programmet.

Samstundes får me høyra sjeldnare framførte verk, som dei av Messiaens stadig vitale kollega, Elliott Carter, eller av den franske spektralkomponisten Tristan Murail. Nordic Voices presenterer verk frå sin nye CD av etablerte norske komponistar, medan yngre komponistar får presentert sine verk av Oslo Sinfonietta. Og der dukkar opp komposisjonar av Bartok, Janacek, Prokofiev og andre – samt barokk og renessansemusikk gjennom veka.

Så gjenstår å sjå om gjentakingane i profilen er teikn på kvalitet eller ei potensiell sovepute. Uansett ser den kunstnarlege leiaren fram til ei hektisk og metta veke, med 30 konserter, der han sjølv tek utøvande del ved fleire.

- Jeg ble litt skremt da jeg fant ut hvor mye jeg skal delta i år, seier leiaren lattermild.

- Man tenker seg jo ikke alltid om på forhånd hvor mye tid tingene faktisk tar, det skal jo ikke bare konserteres, det skal prøves også. Men det går nok bra. Det er jo først og fremst musiker jeg er!


Oslo Kammermusikk Festival opnar i dag kl 19.00 i Oslo Konserthus. Dei nærmaste dagane vert det eit fyldig program, og informasjon om både konsertar og utøvarar finst på desse sidene.