Det frie profesjonelle kulturfeltet er ikke en fritidsaktivitet
- Politikerne må slutte å oppfatte det frie, profesjonelle kunst- og kulturlivet på linje med fritidssektorens basar- og foreningsliv og begynne å betrakte det som et interessant område for investeringer i morgendagens samfunn, skriver direktør i Norsk Kulturråd Ole Jacob Bull i denne artikkelen hentet fra Kulturrådets siste nyhetsbrev før jul. Stortingsrepresentant Trond Giske har tidligere gått ut og hevdet at årsaken til det frie kulturlivets manglende innflytelse er at aktørene er dårlige lobbyister. Bull tror strukturelle endringer i kulturfeltet spiller en større rolle enn manglende lobbyisme. - Nettverksbaserte initiativ har overtatt for organisasjonene som kanaler for kunstnerisk aktivitet, men nettverkene ser ikke ut til å være effektive kulturpolitisk, skriver Bull.

Av Ole Jacob Bull

Under sluttbehandlingen av kulturbudsjettet satte stortingsrepresentant Trond Giske fortjenstfullt i gang en debatt om kulturpolitikkens lave status på Stortinget og overflatiske dekning i mediene. Selv om kulturpolitikken står svakt på Stortinget, har Stortingets allmenne betydning som politisk arena økt gjennom en periode med mindretallsregjeringer. Dette har selvfølgelig aktualisert behovet for lobbyvirksomhet direkte i forhold til stortingsrepresentantene, men kunst- og kulturfeltet ser ikke ut til å ha den samme gjennomslagskraft for sin sak som for eksempel politikkområder som skole og helse.

I den grad dette stemmer, har det trolig flere årsaker. Giske peker bl.a. på at aktørene på feltet er dårlige lobbyister, og det har han sikkert rett i. Det kan imidlertid være grunn til å spørre seg om ikke strukturelle og organisatoriske endringer kan sies å ha en mer grunnleggende betydning for denne utviklingen. Organisatorisk slagkraft har vært en forutsetning for politisk innflytelse gjennom hele det forrige århundret. I dag er organisasjonenes rolle svekket på nær sagt alle samfunnslivets områder, men på et i utgangspunktet marginalt område som kulturens, kan mye tyde på at virkningene av denne svekkelsen blir særlig merkbare.

Kunst- og kulturlivets sterke interesseorganisasjoner, sammen med en kulturvennlig og investeringsvillig politikk fra myndighetenes side på 1970-tallet, førte til resultater som langt på vei kjennetegner kunstens og kulturens infrastruktur den dag i dag. En tilnærmet samlet kunstnerfront oppnådde resultater som innebar en radikal modernisering av kunstens og kunstnerens samfunnsmessige stilling.

Siden den gang er kunst- og kulturfeltet blitt fragmentert. Organisasjonenes betydning er blitt mindre og staten har de siste tiårene drevet en aktiv avkorporativiseringspolitikk på kulturfeltet. Blant kunstnerne selv har kunstfaglige interesser større betydning enn de kulturpoliske perspektivene, og ulike typer individ- og nettverksbaserte initiativ har overtatt som kanaler for kunstnerisk aktivitet. Den postmoderne kunstneren arbeider ikke innenfor brede interessepolitiske formasjoner. Nettverkenes nærmest grenseløse utbredelse til tross: De ser ikke ut til å være en effektiv organisasjonsform hvis det er kulturpolitiske resultater i forhold til politikerne man er ute etter. Til det er de for private, de unndrar seg det offentlige rommet. I den formen vi kjenner dem er de først og fremst egnet til å tjene avgrensede gruppeinteresser.

Det kan se ut som de etablerte kunst- og kulturinstitusjonene, museene, de største teatrene og deler av det etablerte musikklivet kommer relativt godt fra denne utviklingen, hvis vi også trekker inn de investeringene som er prosjektert på disse områdene i de nærmeste årene. En del av disse institusjonene har fått gehør ikke bare i forhold til Stortinget, men også i forhold til departementet. Lobbyvirksomheten ser ut til å ha virket.

Med noen unntak er det enkelttiltakene, frilanserne, enkeltkunstnerne og mindre kunstprosjekter som har minst kulturpolitisk gjennomslagskraft i denne situasjonen. Et juleønske må det derfor være at politikerne slutter å oppfatte det frie, profesjonelle kunst- og kulturlivet på linje med fritidssektorens basar- og foreningsliv, og begynner å betrakte det som et interessant område for investeringer i morgendagens samfunn.