Austbø tilhøyrer eit segment – kan henda ein generasjon – av musikarar som gjerne svarer på spørsmålet om kvifor dei held på med det dei gjer, med at det aldri var snakk om noko val. Utgangspunktet er, meir aristotelisk; noko som bur i deg og som du ikkje kan sleppa unna. Då ei klaverlærarinne i London gav den då 16 år gamle eleven beskjed om at han ikkje måtte bli andrevalet, ingeniør, var saka i bunn og grunn avgjort.
På same måten underbyggjer Austbø synet på den tradisjonelle klassiske musikken som noko som naturleg burde vera ein del av den allmenne danninga. Og, han grunngjev utvalet av verk på plata ("Norske imperativer", meir om denne her) som intuitivt, basert på den andlege tiltrekninga mot enkelte komponistar og deira verk.
Sjølvsagt ligg det eit intellektuelt eller pedagogisk poeng i tråden som trekkjest frå det første verket til det siste; den utstrakte linja av idear mellom komponistar. Men dette er ikkje det mest viktige, understrekar pianisten.
- Jeg ser ikke på denne innspillingen som en musikkhistorisk refleksjon først og fremst. Dette er ikke voksenopplæring – men et kunstnerisk produkt, seier han.
- Men jeg synes selvfølgelig det er et morsomt poeng at fire såpass forskjellige komponister har lært av hverandre. Kanskje det finnes en tråd – og et spørsmål: Ligger det noe i denne musikken som kjennetegner norsk komposisjon? Det er åpent for lytteren å avgjøre.
Denne lyttaren meiner å høyra mange felles tråder i verka. Som Austbø alt har påpeikt, har tre av fire komposisjonar felles utspring i det atonale, polyfone. Det sterkt ekspressive uttrykket er eit anna fenomen som går att – i samtlege stykke – og eg dristar meg til å påstå at utvalet er godt dersom ambisjonen er å syna ei linje.
- Verkene er i grunnen valgt med tanke på at jeg er den utøveren jeg er og har affinitet med disse verkene, svarer Austbø til påstanden.
- Jeg spiller jo som regel komponister som har en bestemt betydning for meg. Interessen jeg har for Valen kan betegnes i møtet med en av skissebøkene hans. Da han begynte å skrive sangene med opus 7, noterte han utkast her. Det går fram av skissebøkene hvordan han hver dag startet på nytt. Han skrev fra begynnelsen, det samme strekket som dagen før – så stoppet det. Neste dag gjorde han det samme. I skisse etter skisse starter han ved begynnelsen og kommer nesten ikke videre. Men til slutt er den der, stilen hans – og når han først finner den, er den fastlagt.
- Hva gjelder Mortensen finnes det en mer personlig historie. Jeg ble litt kjent med ham på slutten av 70-tallet, og en gang var vi ute på pub sammen, fortalte han at han hadde et ønske igjen i livet, at jeg skulle spille hans ”Sonate op. 7”. Mortensen likte ikke å reise. Han tok aldri fly, og da fremførelsen fant sted i Bergen, trosset han stresset og redselen og fant veien over fjellet med tog. I den fremføringen tror jeg at jeg traff noe hos ham, uten at vi hadde konsultert med hverandre på forhånd. Jeg så ham veldig godt gjennom det stykket. Siden så jeg ham ikke igjen.
Kan ein seia at tolking for deg handlar om å sjå komponistane?
- Ja, jeg ser dem jo gjennom verkene primært. Jeg har kjent endel komponister veldig godt, særlig Messiaen. Messiaen er en person du først og fremst kjenner gjennom musikken; han er en person som er mye mildere, rundere, igrunnen mer banal enn sin musikk. Musikken hans har spenninger som man ikke kan se umiddelbart når man møter ham. Personer og musikken deres er jo ikke nødvendigvis det samme. Finn Mortensen var også veldig mild. Musikken hans er ikke det, den er kompromissløs. I denne sonaten er det behov for et eller annet eksplosivt. Jeg tror det var derfor han ønsket at jeg skulle spille den.