Sikre og mindre sikre penger
INNLEGG: Verken kulturlivet eller idretten ønsker å ”ta” hverandres penger, skriver Anders Hovind, leder for aksjonen mot den nye tippenøkkelen.

Det er symptomatisk for idrettens tåkeleggingsstrategi at de bruker mange ord når de skal forklare hva dette dreier seg om.

Per Tøien, kommunikasjonssjef i Norges Idrettsforbund, bidrar med et forsøk som inneholder påstander som må kommenteres.


Les Tøiens innlegg her: Noen avklaringer


Når han skriver at den delen av kulturens tippemidler som bevilges via Stortinget brukes til kultur, utdanning og vei (!) og at disse ikke kan spores til kultur er dette feil. Informasjonssjef i kulturdepartementet, Hanne Gjørtz, sier til Ballade at disse pengene går til kulturformål, uten å være øremerket konkrete tiltak. Jeg går ut fra at kulturdepartementet vet bedre hva pengene brukes til enn det Per Tøien gjør.


En forutsigbar del
Bruken av inntekter til statskassa vil selvfølgelig variere på samme måte som ulike politiske prioriteringer gir ulik uttelling til forskjellige formål. Det som imidlertid står fast er at 36,5% av tippemidlene skal brukes til kulturformål. Disse prosentene representerer en forutsigbar del av kulturlivets offentlige tilskudd med mindre de da, som i dette tilfellet, foreslås redusert.

Nettopp forutsigbarheten gjør tippenøkkelen så attraktiv for idretten, og jeg går ut fra at dette er grunnen til at de konsekvent nekter å svare på om de ville ha mottatt sitt etterslep via statsbudsjettet hvis de var blitt ble tilbudt det.


Direkte tøvete
Vi mener at idretten ikke har noe som helst monopol på tippemidlene all den tid tipping (altså idrettsrelatert virksomhet) bare er en del av overskuddet til Norsk tipping. Lotteri og automater er også en del av dette bildet og det er derfor rimelig at flere skal ha sin del av tippeoverskuddet. Argumentet om at idrettslag har høyere bevissthet rundt hvem som finansierer deres virksomhet enn f. eks skolekorps og at idrettslagene følgelig fortjener pengene mer, er ikke bare tvilsomt, men direkte tøvete.

Verken kulturlivet eller idretten ønsker å ”ta” hverandres penger. Problemet er bare at vi her snakker om to typer penger: Sikre og mindre sikre penger.