Testosteronrock og PMS-pop
”Begge er forresten dydig ikledd trange bukser, men med utfordrende overdeler. Ingen av dem har spesielt store pupper, men er ubeskrivelig sexy.” Beats Tor Milde intervjuer Dollie de Luxe. Ballade bringer i anledning dagen et utdrag fra Marta Breens bok "Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk pop og rock".

Av Marta Breen

Rocken har tradisjonelt vært et friområde for gutta - på linje med fotballen. Her har de maskuline verdiene fått regjere alene. Når jenter nærmer seg de typiske gutteområdene, er det alltid noen som stritter imot.

Mens fotballjenter har fått rykte på seg for å være stygge lesber med hårete legger, har jenterockere fått høre at de er patetiske og lite troverdige PMS-rockere. Det er ingen tvil om at musikkjournalisters språkbruk har bidratt til en stigmatisering av kvinnelige artister. Det er i språket virkeligheten defineres, og så lenge vi fortsetter å beskrive god rock som noe maskulint, vil den fortsatt være det.

Når man skal beskrive et tøft rockeband, bruker man gjerne maskuline uttrykk som testosteronrock, rock med baller, hårete, potent, ”cockrock” og lignende. Jenter blir gjerne beskrevet som syngedame, popbabe eller som i jentebandet The Tuesday Girls’ tilfelle: skrepper. ”Bransjehore” og ”promobabe” er andre kjønnsladde uttrykk som blir brukt.

”Rockmusikken, som er såkalt revolusjonær, har et bakstreversk kvinnesyn. ’Ståpikk’ som bilde på trøkk, vitner om lavt og tradisjonelt refleksjonsnivå. Rocken leder an i å ha et reaksjonært kvinnesyn,” har jazzmusiker Sidsel Endresen uttalt.

”Femi er slapt og kraftløst. Femi har alltid vært negativt ladet. ’Faen for en femi dritt’, er sånn man sier,” sa Surferosa-vokalist Mariann Thomassen til feministbladet Fett.

- Språket er heldigvis ikke statisk, og betydningene av et ord kan forandres. I visse tilfeller gjelder det å gjøre ordene til sine egne og legge positive betydninger i dem, på samme måte som homser og svarte har gjort. Mitt tips til kvinnelige musikkjournalister er å bruke språklig kreativitet gjennom å lage feminine ord og uttrykk for å beskrive bra rock, sier rockeviter Anne Lorentzen.

Det å operere med ulike kriterier for hva menn og kvinner har lov til å synge om, er en annen metode for å holde kvinnelige artister nede på. Mens mannlige artister til alle tider har sunget om kjærlighetssorg, sjalusi og bitre brudd, har dette ikke vært like akseptert for kvinner.

Canadiske Alanis Morisette fikk merke dette. Etter at hun slo gjennom med en plate hvor hun øste sin vrede over en ekskjæreste, opplevde hun i etterkant at mannlige musikkanmeldere over hele kloden stønnet over hvor lei de var av den bitre sytedama. Da hun slapp sitt forrige album, mente VGs anmelder at hennes tekster om kjærlighet og ekskjærester virket selvopptatt, mens Bladet Tromsøs beskrev det som ”bitre oppgjør med ekser og annet herk”.

Det er en kjensgjerning at sinte kvinner ofte har blitt stemplet som hysteriske eller bitre. Noen menn lar seg dessuten skremme når kvinner bretter ut sjela si. Det opplevde Joni Mitchell da hun hadde gjort ferdig sitt mesterverk ”Blue” i 1971. Mannlige kolleger anbefalte henne å ødelegge mastertapen, og Kris Kristoffersen og James Taylor sa at det var pinlig å høre noe så personlig fra en kvinne. Det tok seg ikke ut.

Singer/songwriter Unni Wilhelmsen har gjort seg følgende tanker om de mannlige musikkritikernes karakteristikker av jenter med gitar:

”Som jente skriver du dagboksnotater til enkle melodier. Litt overflatiske betraktninger som kommer mens du sitter og pusler litt med gitaren. Disse karakteristikkene har jeg observert med et skjevt smil. Det virker som om gutta får mer kred i fanget når de skriver om de samme temaene; og tør å være ærlige aleine med gitaren sin. De blir til tider geniforklart.”

Årsaken til dette misforholdet kan rett og slett være at den mannlige anmelderen sliter med å føle identifikasjon når han lytter til en kvinnelig tekstforfatter, og at artisten derfor oppfattes som mindre relevant.

Overfokusering på kvinnenes kropp og utseende er en annen metode for nedvurdering. I boka ”Kjønn og journalistikk i media” tar journaliststudent Ann-Kristin Narjord for seg fire norske anmeldelser av PJ Harveys konsert på Quartfestivalen i 2001. ”Miniskjørt”, ”bh”, ”melkehvit hud”, ”svart truse” og ”skinn og bein” var ord og uttrykk som dominerte i anmeldelsene av musikeren i verdensklasse.

Så kan man spørre seg: Er det greit å beskrive det man ser, framfor det man hører i en anmeldelse?

Dagsavisens anmeldelse av det svenske jentebandet Sahara Hotnights i 2004 er et grelt eksempel: ”Sahara Hotnights skårer høyt på to områder: De har et kurant bandnavn, og de er over gjennomsnittlig pene jenter. Hva med å heller starte en klubb, eller noe? Så kan andre stå for musikken. Face it, det blir likevel cash og pulings på gitarvenninnene, og fred fra noviserocken på oss andre.”

Hva har Ane Brun, Anneli Drecker, Bertine Zetlitz, Anja Garbarek, Aggie Frost, Hilde Drange i Slowpho, Anja Vister i Flunk, Maja Ratkje, Anne-Marie Almedal i Velvet Belly og Gunnhild Sundli i Gåte til felles? Ja, sånn rent bortsett fra at alle er kvinnelige norske musikere? De har alle blitt sammenliknet med islandske Björk av norske musikkjournalister.

Dette til tross for at de har svært forskjellige uttrykk. Kanskje er årsaken til at den samme referansen stadig trekkes fram, at musikkjournalistene sitter på for lite kunnskap om kvinnelige internasjonale artister? Da Ane Brun slapp debutskiva ”Spending Time With Morgan” i 2004, opplevde hun å bli sammenliknet med Joni Mitchell, Unni Wilhelmsen, Ani DiFranco og Björk i én og samme anmeldelse.

- Det føles litt merkelig, for egentlig er jeg mest inspirert av Ben Harper, Elliott Smith, Rufus Wainwright og Nick Drake, sier Ane.

Noen enkle søk på internett viser at en håndfull artister stadig blir trukket fram som musikalske referanser når kvinnelige norske soloartister omtales: Björk (hvis du eksperimenterer med vokalen), Joni Mitchell (hvis du spiller kassegitar) og PJ Harvey (hvis du er rocka).

Men siden en låt består av en rekke elementer, som komposisjon, tekst, instrumentering og produksjon, burde det vel ikke være en selvfølge at kjønnet på vokalsporet skal avgjøre hvilken bås artisten plasseres i?

Ettersom antallet kjente kvinnelige musikere er lavere enn mannlige, sier det seg selv at rammene blir trangere for jenter, dersom musikkjournalister insisterer på å bare bruke andre kvinnelige musikere som referanser.

”Du aner ikke hvor mange artister jeg er blitt fortalt at jeg minner om. Artister som bare har én ting til felles: vi har pupper og gitar,” sier Unni Wilhelmsen.

Jenter opplever også i større grad å bli satt opp mot hverandre i mediene. Spiller du akustisk gitar, blir du utnevnt som ”den nye Lene Marlin”, låter det mer aggressivt, er du ”den nye PJ Harvey”, mens det i kritiske sammenhenger kan argumenteres for at det ikke er plass til en ny Unni Wilhelmsen/Alanis Morissette/Lise Karlsnes.

Man kan si hva man vil om ord som ”testosteronrock” og ”PMS-rock”, men ingen kjønnsbegrep i rocken er mer omdiskutert enn ordet ”jenteband”.

Hvorfor er King Midas et band, mens Furia er et jenteband? Spørsmålet er blitt tatt opp i utallige intervjuer og diskusjoner innad i musikkmiljøet. Så lenge det går 200 gutteband på hvert jenteband, må vi nok finne oss i at ordet blir brukt. De fleste kvinnelige musikere jeg har snakket med, synes det er greit å bruke ordet jenteband, så lenge du ikke kaller musikken deres for jenterock. Dette ordet antyder at musikk skrevet og fremført av jenter, er en helt egen sjanger.

Anne Lorentzen har nok et tips til musikkjournalistene:
- Bruk ordet gutteband hver gang dere skriver om et band med gutter i! Det er en kraftfull markering av ståsted.

En annen vinkling kan være å fylle ordet ”jenterock” med et positivt innhold. Som Lillian Olsen i Libido Link/Fandens Oldemor uttalte til Nye Takter:

”Jeg liker ikke betegnelsen jenterock, men må motvillig innrømme at jeg synes jenter som spiller, har oppdaget noe annet enn gutter. Kanskje er de mer åpne. Jenter jeg har snakket med, har også gitt gode argumenter for at det smakløse ’jenterock’ er et innholdsrikt begrep, som man ikke skal være flau over.”

Det skrives færre artikler med tematikken ”kjønn og rock” i dag enn på 80- og 90-tallet. Dette kan ses som resultatet av en positiv utvikling: Jentene er blitt en mer naturlig del av rockescenen, og trenger derfor ikke spesiell oppmerksomhet. Det henger også sammen med at mange musikkjournalister synes temaet er oppbrukt.

- Det var mer akseptert å skrive ”kvinnevinklede” artikler for 10--15 år siden enn det er i dag. Den gangen delte vi en forståelse om at vi måtte gjøre noe med skjevheten. Hvis du snakker om kjønn og rock i dag, møter du større motstand. Gutta sier: ”boring!” Det virker som om mange er lei av problemstillingen, og tenker: Er de ikke ferdige med dette ennå? sier Nazneen Kahn Østrem.

Det er ikke bare gutta som er lei kjønnsvinklingen. Da musikkmagasinet Q i 1994 portretterte Björk, PJ Harvey og Tori Amos i en felles artikkel, kommenterte Amos: ”We have tits, we have holes. That’s what we have in common.”

Det er svært forståelig at mange artister er møkklei av å alltid måtte reflektere over sin rolle som kvinne, hver bidige gang de blir intervjuet. De står ikke like fritt som menn i forhold til det å bygge opp et image og forestillinger rundt seg selv, når det forventes at de skal ”kjempe for saken” og jevnlig ta offentlig stilling til om de anser seg som feminister eller ikke.

Jeg tror dessverre man fortsatt vil oppleve dette i lang tid framover. Så lenge bransjen er fullstendig dominert av menn, og kvinnelige rockere er unntaket fra regelen, vil kjønn være et tema. Ting tar tid, og fremdeles er det mange som sier ”kvinnelig lege”, ”kvinnelig forfatter” og ”kvinnelitteratur”. En ting som derimot ikke burde være nødvendig, er når musikkjournalister stiller en helt annen type spørsmål til kvinner enn til menn.

Når kvinner blir intervjuet, går det gjerne på image og utseende, spørsmålene er ofte mer intime og personlige, og mange må stille opp på bilder etter medias premisser og ikke sine egne. En annen gjenganger er at de i større grad enn gutter må forklare hvorfor de spiller i band.

- Vi ble ofte behandlet litt merkelig av journalister. Veldig mange spurte; hvorfor begynte dere å spille? Og; hvordan lærte dere å spille? Sånne spørsmål får aldri mannlige musikere, sier Mirja Weston fra Barbarellas.

Anne Lorentzen forteller at da hun spilte i duoen Ravn, ble de spurt av en nærradiojournalist om de ikke ble trøtte i armene av å spille. Rapartist Samsaya får forespørsler om alt annet enn musikk: ”En ting som er skikkelig irriterende, er når blader bare vil ha deg med for å vise moter. Jeg sa nei til å stille opp på bilder i mannebladet FHM, og da nevnte de det i anmeldelsen av plata mi seinere.”

”Jeg ser ikke på meg selv først og fremst som en kvinne når det kommer til musikk. Vaginaen min blander seg ikke opp i gitarspillingen eller syngingen min. Det gjør meg sint når jeg stadig må diskutere jobben min i forhold til kjønn,” sier Tanya Donelly i Throwing Muses/The Breeders/Belly i boka ”Never Mind the Bollocks”.

Alle kvinnelige musikere er selvsagt ikke samstemte i spørsmål om hvordan mediene bør forholde seg til kjønn og rock. Mens enkelte spiller på kjønn i både bandnavn, image og budskap, og prater om kjønnsproblematikk i alle intervjuer, blir andre forbannet bare temaet kommer på banen.

Dersom en artist snakker om at kjønn har negativ innvirkning på karrieren, blir dette fort oppfattet som ”syting” - og det er lite som er mindre appellerende en sytete artist.

Dette kapittelet er hentet fra boken "Piker, vin og sang - 50 år med jenter i norsk pop og rock" og er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.