Festspelkomponist Bent Sørensen: Musikk som oppbyggjinga av ein organisme
INTERVJU: I opningshelga fekk festspelpublikummet stifta sitt første kjenskap til festivalkomponist Bent Sørensen. Denne helga er det mogleg å gå i djupna, og få med seg både orkesterverk og deler av hans kammermusikk, mellom anna i portrettkonserten ”Sange i ringe af klokker”. - Noe av det jeg selv liker best er nettopp å lage konsertprogrammer, lage forløp av ulike verk og se hvordan ting henger sammen, seier Sørensen i dette intervjuet.

Av Ida Habbestad
Foto: Tine Harden

I festspelprogrammet kan ein lesa om Bent Sørensen at han er kjend for sin klangfantasi og sine tekniske evner, heilt sidan han på midten av 80-talet fekk sitt gjennombrudd med ei rekkje strykekvartettar. Sidan den tid har han hatt ein sentral plass i det nordiske komponistmiljøet, ytterlegare stadfesta i 1995 då han mottok Nordisk Råds Musikkpris for fiolinkonserten ”Sterbende Gärten” og då han i 1999 mottok Wilhelm Hansens komponistpris.

Under Festspillene i Bergen er han representert med eit godt utval verk, både for større og mindre ensemble. På opningskonserten vart bestillingsverket ”Exit Music” framført av Bergen Filharmoniske Orkester og Leif Ove Andsnes. Same helg framførte han klaververket ”Shadows of Silence” tileigna nettopp Andsnes.

Men det er den komande helga ein verkeleg får høve til å stifta nærare kjennskap til komponisten. Torsdag, under konserten ”Danske Impulser II” vart verket ”Symfoni” framført av Det danske radiosymfoniorkestret. I kveld kan ein høyra hans verk ”Den lille havfrue” av alt nemnde orkester, og laurdag teiknar Athelas Sinfonieta Copenhagen sitt portrett av komponisten.

Heilskaplege forløp

I dette intervjuet vil eg gjerne byrja med å snakka min første referanse til musikken din; Festspelforestillinga ”This night of no Moon”, der ei rekkje mindre verk frå eit langt spenn i ditt komponistvirke var sett saman. For meg høyrdest det likevel ut som om det fanst ein tydelig heilskap mellom verka i forestillinga. Korleis tenkjer du om eit slikt forløp?

- Jeg tror nok at det finnes en naturlig helhet, i og med at det er hele tiden er musikk av den samme komponisten. Det er jo et språk man snakker, seier Sørensen. - Men det er sjelden likegyldig for meg hvilke stykker som blir valgt. Til akkurat denne forestillingen kom Ingunn Bjørnsgaard til København og vi kikket på musikk sammen. Vi fant stykker som hang sammen på en eller annen måte, som hadde en bestemt stemning. Det var stykker vi visste skulle med; ”This Night of no Moon”, som ble skrevet for BIT20 for mange år siden, og strykekvartetten ”The Lady of Shallott”. Jeg spilte en del andre verker for Ingunn, vi gjorde utvalg der noen stykker naturlig hang sammen, andre klippet vi sammen.

- Min filosofi er, når man lager noe slikt, at det er en stor ære når ens musikk blir brukt, ikke bare blir spilt. Jeg liker godt når noen sier at de vil fremføre musikken – men at de gjerne vil gjøre noe med den. For eksempel skulle Frode Haltli under åpningskonserten spille ”Looking on Darkness” – i mørke. Men 10 minutter er lang tid å sitte i mørke. Så Frode skar ut 4 minutter, og det fungerte.

- Noe av det jeg selv liker best er nettopp å lage konsertprogrammer, lage forløp av ulike verk og se hvordan ting henger sammen. Det kan sammenlignes med det å være kunstner, å skulle ha utstilling, og henge opp bilder som egentlig ikke var ment å henge sammen; å se hva som kommer ut av de ulike sammensetningene i et rom. Eller om man skriver dikt og så skal lage en diktsamling av dem.

Sange i ringe af klokker

Ein slik prosess har òg funne stad framfor Athelas Sinfonieta Copenhagen sin kammerkonsert på laurdag?

- Absolutt! Her er jeg interessert i at konserten henger fullstendig sammen, så alle komposisjonene går helt over i hverandre. De eneste oppholdene som finner sted under den konserten er de naturlige pausene mellom satsene i et stykke, der det er ment å være stillhet. Men det er ikke opphold mellom verkene, seier Sørensen. - På lørdagskonserten er det dessuten to av komposisjonene som også var med i festspillforestillingen, ”This Night of no Moon”, og ”The Bells of Vineta”. Men her er det er andre bilder, en mer grotesk verden som binder det sammen.

Komponistportrettet har fått namnet ”Sange i ringe af klokker”, og i programkommentaren skriv du at ”Det er sanger overalt i forløpet”. Der finst ein syngande trombonist i eitt av verka, men det finst og songar som ikkje vert sunge, skriv du. Fortel meir om dette ”vokal-instrumentale” aspektet i verka dine!

- Rundt arbeidet med operaen ”Under himmelen” ble jeg opptatt av det vokale. Det er noe med den menneskelige stemmen, det er en kropp, det er et ”her og nå”. Instrumenter er fine, men det er noe spesielt med den lyden som kommer direkte ut av oss, seier Sørensen. - Derfor har jeg vært veldig opptatt av å få sangstemmen dratt inn i min instrumentalmusikk.

- Jeg arbeider med dette på to plan. I ”Ständchen” som er et av de nyeste av mine verk som blir fremført her, har jeg satt musikk – og sangstemme til noen anonyme dikt. Etterpå har jeg tatt sangstemmen ut og lagt den i instrumentene; til fagott i i første sats, horn i annen sats, og så videre. Sangene ligger skjult i musikken, men oppå det er det flere stykker der musikerne samtidig synger, eller nynner.

- Du finner det samme i stykket jeg skrev til Leif Ove Andsnes (”Shadows of Silence” red anm); plutselig synger han med, i etterklangene dukker stemmen hans opp, han nynner, uten at man skikkelig kan høre hvor lyden kommer fra. Da jeg skrev det, var det delvis noe spøkefullt i det; når han begynte å synge ville kanskje folk tenke at ”nå begynner han som Glenn Gould å synge med”. Men det er samtidig viktig at dette ikke er noen effekt, at publikum skal tenke: ”oi, nå synger musikerne”; det er ment som en helt integrert del av verket. Det er en basal ting jeg jobber med i øyeblikket; å få noe inn i verket, som umiddelbart virker som det ikke har noe med stykket å gjøre, men som på en eller annen måte langsomt glir inn i musikken.

Å utfordra musikarane

Du seier du likar å utforda utøvarane – til dømes gjennom å la dei synga. Kor nært er ditt samarbeid med utøvarane?

- Jeg vil helst arbeide ferdig før jeg viser verket til noen. Men det betyr mye for meg å vite hvem som spiller, særlig liker jeg å skrive for dem jeg har kjent i mange år. Jeg har faktisk ikke skrevet et soloverk uten at jeg har visst hvem jeg har skrevet for. Og om jeg skal skrive et stykke for BIT20, vil det ikke være abstrakt, jeg vil hele tiden ha deres ansikter i hodet. Jeg oppfatter min egen musikk som oppbyggingen av en organisme, det høres kanskje banalt ut, men den skal skapes av musikerne som sitter der foran en.

- Og som sagt liker jeg å utfordre musikerne. I verkene til Frode Haltli og Leif Ove Andsnes ligger det nye utfordringer til dem, samtidig som jeg har forsøkt å finne det som er dem. Jeg tror komponister kan endre musikeres måte å spille på, men jeg tror sannelig også at musikere kan endre komponisters måte å komponere på.

Ut av to lag veks eitt tredje

Ein kollega fortalde meg at ho opplever musikken din som at den alltid er basert på mange lag eller sjikt; ulike nivå av forløp. Kan du fortelja meir om dette aspektet ved verka dine?

- Tja, det kan fortone seg på flere måter. Særlig tidligere jobbet jeg med skiller i musikken. Et sted i ”Deserted Churchyard” ligger for eksempel kraftig og lys musikk i klokkespill og piccolofløyte. To oktaver nedenfor ligger klaver og klarinett med musikk som er ganske tyst. I og med at det er så stor spredning mellom registrene kan man høre det ganske tydelig. Men omvendt jobber jeg med å ha to lag som ligger veldig tett, som kan smelte sammen, der det kan oppstå et tredje lag. Det er en komposisjonsmåte jeg har jobbet med de siste årene, å la det vokse fram en kombinasjon av lagene.

Det svarer litt til at man har en blå farge og en gul farge som man blander sammen - og får grønt. Men om du har en hvit og en sort farge, blir det bare sort. Så man må finne farger som passer – så det oppstår et lag man kan se.

I operaen, hadde Peter Asmussen skrevet en tekst med to forskjellige historier som foregikk i hver sin tidsalder, men som ble spilt på samme tid. Musikken ble det som lå mellom dem, det som bant tingene sammen. Det er kanskje et godt bilde på måten jeg liker å arbeide på. I ”Den lille havfrue” finnes noe tilsvarende. Historien om havfruen blir framført av orkesteret og av pikekoret, som på en måte er hennes søstre, og sopranen som på en måte er havfruen. Men ovenpå det ligger tenorsolisten, akkompangert av en liten gruppe instrumenter. Han synger sitater fra H. C. Andersens dagbøker. Han synger på samme melodi gjennom hele stykket men det blir langsommere og langsommere, faller og faller nedover. De to tingene smelter sammen og blir noe annet.

Tittelen kjem først

Me har vore innom om ei rekkje av dine verk; ”Den vesle havfruen”, ”Exit Music”, ”This Night of no Moon” osb. Det er slåande korleis alle desse titlane er konkrete – eller ialle fall sender ein assosiasjon til noko?

- Jeg prøver å finne titler som på en eller annen måte umiddelbart er konkrete, men som likevel dekker en masse ting, seier Sørensen. - Et morsomt aspekt ved ”This Night of no Moon” er for eksempel at det første man ser for seg gjerne er en måne; men faktisk er det omvendt - det er ingen måne, men et mørke. Denne tittelen er inspirert av et dikt av Burton Bells, det er egentlig en sang som jeg hørte helt tilfeldig. I en periode der jeg ladet opp til å skrive stykket sto jeg og kikket ut på det voldsomme Vesterhavet - da så jeg måken som hang oppe i vinden, så lød det for meg som det kom klokker nedenfra i havnen, og tittelen kom helt spontant.

- Når jeg har tittelen på stykket, så skriver jeg det. Tittelen kommer først, den kommer sammen med at jeg går og tenker på hva stykket skal handle om. Og noen av titlene er konkrete men samtidig ukonkrete. ”The shadow of Silence”, for eksempel; hva er skyggen av stillhet? Det er en viss poesi i det, som jeg liker godt.

- Et slags unntak er verket som spilles i kveld; det er den eneste gangen jeg har skrevet noe og ikke visst om jeg skulle kalle det noe annet enn sjangerbetegnelsen; ”Symfoni”. Men det er ingen sjangerbetegnelse, det er bare en tittel. Og den har ikke noe nummer. Det kommer ikke flere, men det er heller ikke min første symfoni.

Eit nordisk stykke

Står dette verket i forhold til symfonitradisjonen på nokon måte?

- Ja, det var noen spesielle symfonier som sto i hodet på meg da jeg skrev det. Det er for meg det mest nordiske stykket jeg har skrevet. Jeg tror det er fordi jeg skrev det en kald vinter, og bildet jeg har når jeg hører begynnelsen av verket, er at jeg står ute under himmelen, natten er mørk, men sneen lyser opp, og de få stjernene som er blir et enormt lys som kommer over. Det er en form for mørke i høyt register.

- Så hadde jeg altså ideer om andre symfonier. Det er ingen sitater der, men det er glimt av symfonier jeg er glad i, for eksempel fra begynnelsen av Mahlers 9. Symfoni, et sted i Carl Nielsens femte., begynnelen av Sibelius sjette, og begynnelsen av en symfoni av den danske komponisten Rued Langgaard.

Finn me tilløp til sitat andre stader i verka dine?

- Ikke så mye. I ”Shadows of Silence” er det til stede et sitat av Mozart. Og så er det et slags sitat i ”Exit Music”. I ”Exit Music” ’forsvinner’ musikken hele tiden, og under et av stedene den forsvinner sitter et klaver offstage og spiller. Da spilles en kombinasjon av min musikk, og voggevise-aktig musikk som tar utgangspunkt i Mozart. Ovenpå det ligger musikk av Lutoslawski, for jeg viste at et verk av ham skulle komme senere i konserten. Men normalt siterer jeg ikke, seier Sørensen.

- Likevel er det mange komponister som inspirerer meg, og det kan jo hende det høres i musikken min, det vet jeg ikke. Når det er sagt – jeg liker egentlig ikke så godt å snakke om gammel eller ny musikk. Jeg synes kun det er god og dårlig musikk; for eksempel er Ligeti og Bach like moderne, mener jeg, og de er like fantastiske. Jeg tror innerst inne at om musikk virkelig skal være noe, skal den fra det øyeblikket den spilles - hver gang den spilles - være uendelig ny. Men samtidig, fra øyeblikket den kommer ut, skal den føles uendelig gammel; den skal ha visdomen, den skal eksistere som et monument. Det er en veldig vakker passasje i en bok av Tor Ulven, der han beskriver en gammel plateinnspilling hvor Toscanini dirigerer Brahms, og man kan høre publikum hoste i salen; alle disse menneskene som var der, men som er døde nå. Ut fra det filososoferer han over hvordan en bok eller et musikkstykke som ble skrevet i går er like gammelt som et som er skrevet for 500 år siden. Det er vekk - det er ikke mer - men det kommer til live hver gang man fremfører det.

- Derfor er ikke musikere bare utøvende kunstnere, de er og skapende kunstnere. Når Leif Ove Andsnes fremfører Schubert skal han ikke bare fremføre verket, han skal skape det, finne rommet det var i, bygge det opp igjen så det er i blant oss... Så er det vekk igjen.

Konsertar:
Danske impulser I, torsdag 31. mai kl 19.30 i Grieghallen
Det danske radiosymfoniorkesteret/Dirigent: Thomas Dausgaard
Verk av Bent Sørensen og Carl Nielsen

Danske impulser II, fredag 1. juni kl 19.00 i Grieghallen
Det danske radiosymfoniorkesteret/Dirigent: Thomas Dausgaard
Verk av Bent Sørensen og Carl Nielsen

Sange i ringe af klokker, Komponistprotrett, lørdag 2. juni kl. 16.00 i Logen
Athelas Sinfonieta Copenhagen
Verk av Bent Sørensen