Mindre artister vil lide
INNLEGG: Samfunnsøkonom Lars Håkonsen viser med all ønskelig tydelighet at han ikke har noe begrep om forholdene for kulturprodusenter i dag, skriver "utdanna cellist og musikkelsker" Kjell Magne Robak i dette tilsvaret til Håkonsens innlegg her på Ballade igår.

Jeg skal ikke gå i detalj på hele artikkelen, men jeg vil kommentere de fire punktene forfatteren mener viser inntjeningsmuligheter for artister. Såvidt jeg kan se, involverer INGEN av disse punktene noen nevneverdige inntekter for små eller mellomstore artister.

1. "Salg av låter og album har aldri vært den eneste inntektskilden til musikere (komponister og utøvere). Det finnes også inntekter fra konserter samt fra bruk av musikk i andre media (radio, tv, filmer, reklamer)."


Det er en utbredt misforståelse at konserter er en inntektskilde for mindre og uetablerte artister. Sannheten er snarere at dersom du skal dra på turné med et band, eller som soloartist med en kompgruppe, er du så godt som helt avhengig av økonomisk støtte dersom du vil tjene noe (med mindre du er en større kommersiell aktør). Et lite band med en viss tilhengerskare kan kanskje klare å dra 70-80 personer i snitt hver kveld. Med en billettpris på rundt hundrelappen kan de da kanskje såvidt å tjene inn kostnadene til leie av PA og lydmann. (Dersom de får et honorar istedet for å "spille for døra", er det neppe noe særlig høyere). I tillegg kommer en rekke kostnader som reiseutgifter, kost og losji, annonsering, TONO-avgift (dersom man selv står som arrangør) og så videre. Alt i alt er små og mellomstore grupper og artister avhengige av støtteordninger for i det hele tatt å tjene noe som helst på konsertering.

Og da snakker vi om artister med en enkel, billig produksjon. Skal du ha innleide musikere (f.eks et lite orkester), lys eller andre visuelle effekter i tillegg, er det bare å legge til disse utgiftene. For å illustrere: et ti mann stort orkester med tarifflønn koster rundt 15.000 kr pr konsert (pluss kost, losji og reise), i tillegg til honorar for prøvetid. Det er de store kommersielle artistene som tjener nevneverdig på konsertvirksomhet! Når det gjelder radio-, tv-, film- og reklameinntekter, er det stort sett bare de større aktørene som har noe særlig å hente.

2. "Alle salgsinntekter fra låter og album vil ikke opphøre, selv om vi velger å gi opp kampen mot fildelingen. Dette vises blant annet av det faktum at ett og samme album selges side om side i nettbutikker som fysisk kopi til ca. 200 kroner og nedlastbar mp3-fil til ca. 80 kroner. Det er da åpenbart noen - i all fall inntil videre - som vil være villige til å betale for fysiske kopier med tilhørende informasjon og evt. bedre lydkvalitet. Forbeholdet om "inntil videre" relaterer seg til at vi her har å gjøre med et generasjonsskifte. Dagens ungdommer vil trolig i liten grad savne noen fysisk CD når de blir middelaldrende."


For ei stund vil nok artister med trofaste fanbaser ha litt inntekt på grunn av fansens lojalitet. Men dette er likevel et håpløst argument, da artikkelforfatteren selv påpeker at dette etter alt å dømme vil dø ut mer eller mindre i løpet av en generasjon.


3. Det er et stort potensial i bransjens samlede verdikjede for kostnadsbesparelser. De tidligere inntektene fra salg av album var store nok til å opprettholde en dyr infrastruktur med store innspillingsstudioer med metervis av kostbart utstyr osv, med produksjonsanlegg for fysiske kopier, frakt og distribusjon av fysiske kopier, plateforretninger osv. I prinsippet vil det kunne være nok med ett nettsted for å erstatte mange av de opprinnelige strukturene i bransjen. Videre har teknologiutviklingen når det gjelder innspilling og miksing av musikk, vært svært stor, hvilket gjør at vi nå kan få minst like god lydkvalitet som noensinne til en brøkdel av prisen.


At det er så mye billigere å spille inn musikk med ordentlig kvalitet i dag, er en sannhet med (store) modifikasjoner. Ja, det er billigere enn på 80-tallet, men det har ikke blitt nevneverdig billigere det siste tiåret. Joda, alle kan ta opp lyd med laptop'en sin, men det betyr ikke at man kan lage en kvalitativt god innspilling. Å tro at en ung, uetablert musiker kan gjøre jobben til en erfaren, velutdanna produsent noenlunde ok er i beste fall utrolig naivt. At studioutstyr er i stadig utvikling, betyr heller ikke at det blir billigere dersom man vil ha det beste. Og det er naturligvis noe seriøse musikere etterstreber. Dersom artikkelforfatteren er av den oppfatning at man like gjerne kan rigge opp en mikrofon i garasjen og trykke "rec", ser jeg gjerne at han nevner et par artister som har fått noen videre (positiv) oppmerksomhet for slike innspillinger. Og selv om det finnes uttrykk som kan kle en enkel, billig produksjon; er det et argument for å frata alle andre, mer krevende uttrykk livets rett? Dersom en kunstner kan lage stor kunst i svart/hvitt, er det et argument for å frata alle andre kunstnere muligheten til å uttrykke seg i farger?

I tillegg overvurderer artikkelforfatteren kostnadbesparelsene ved digitalt salg. Den andre store utgiften, ved siden av produksjon, er nemlig promotering. Og dette har ikke blitt billigere, tvert om! Det hjelper ikke å kunne gjøre plata di tilgjengelig for hele verden, dersom ingen veit at den finnes der ute. Og annonsering koster mye penger, også på nett. Uten et selskap med et etablert promoapparat i ryggen, er det nesten umulig å nå ut til mange uten en enorm egenkapital. (Sjekk for eksempel prisene på tv-reklame!) I tillegg går stadig flere musikkblader nedover, fordi plateselskapene ikke lenger tar seg råd til annonsering for sine artister. Når alt kommer til alt, fører dette kun til et mer polarisert musikkliv, der kun de større aktørene med kapital i ryggen når ut til et større publikum, stikk i strid med nettilhengernes argumentasjon!

Når man da i tillegg har lagt prisnivået så lavt som man har på nett, kan jeg ikke skjønne at prisnivået er noe å klage på. 80 kroner for ei plate er ingenting! Vi snakker om en halv timelønn for en gjennomsnittlig ufaglært arbeider. En liter melk koster mer i forhold til inntektsnivået i de aller, aller fleste land i verden! Og når utgiftene bare har blitt begrensa med en liten andel (distribusjon) og inntektene er mer enn halvert pr salg (en nedgang fra rundt 200 til 80 kr), da finnes det ærlig talt ingen ting å klage over prismessig!


4. Det vil være tilnærmet umulig å sitte her på forhånd og forutse alle mulige endringer og tilpasningsmuligheter som finnes for hele musikkbransjen dersom den må tilpasse seg til helt andre rammebetingelser. En del av disse endringene er allerede i full gang, og flere vil garantert komme, bl.a. nye forretningsmodeller som klarer å hente inntekter på hittil ukjente områder.


Jeg ser fram til at noen kan komme med ett enkelt eksempel på en slik inntektskilde. Resultatet blir snarere helt motsatt; de større selskapene vil dominere konsertmarkedet (Universal går ikke konkurs med det første), og konsertinntektene går i mindre grad til artistene enn i dag. Når så artistene har mista inntekter av salg, samt en større del av konsertinntektene, da er jeg spent på hvordan artikkelforfatteren mener at vi skal kunne opprettholde et profesjonelt musikkliv!


Kjell Magne Robak - utdanna cellist og musikkelsker.


Lars Håkonsens artikkel ligger her.


Debate, Internet