Elisabeth Dingstad: Frå Risør kammermusikkfest til Karajanakademiet i Berlin
Risør kammermusikkfest har vore i gang sidan tirsdag. Elisabeth Dingstad har vore musikar i Risør Festival Strings gjennom store delar av festivalens levetid — jamvel om ho framleis er mellom dei yngste musikarane i festivalen. Dingstad har utdanna seg i utlandet med gode resultat, og er nyleg teken opp som elev ved det prestisjetunge Karajanakademiet i Berlin. Dette gjev henne stipendveker i Berliner Philharmoniker og speletimar med konsertmeistrane der. Fiolinisten legg likevel vinn på stadig å komma attende til kammermusikkfesten. - Jeg ser på Risør Kammermusikkfest og Det Norske Kammerorkester som en viktig del av min utdanning, seier Dingstad til Ballade.

Av Ida Habbestad

Då Elisabeth Dingstad første gong deltok i Risør Festival Strings var ho 16 år, og den yngste i ensemblet. I år er ho med for sjuande år på rad, framleis som ein av festivalens yngste deltakande musikarar. I seg sjølv burde dette vera godt nok grunnlag for eit intervju med fiolinisten. Men Dingstad er òg aktuell grunna eit større nyhende. Ho er nemlig i desse dagar teken inn som elev ved eitt av dei mest prestisjetunge studiene i Europa; Karajanakademiet i Berlin.

Tidleg merittliste

Elisabeth Dingstad har alt bak seg ei rekkje større oppdrag i heimlandet. Etter ein musikalsk oppvekst tilknytt Barratt Dues Musikkinstitutt har ho gjennom mange år medverka i Risør Festival Strings og Det norske kammerorkester. Alt før vidaregåande skule var fullført, var ho i fleire år konsertmeister i Ungdomssymfonikerne, og spelte med ensemble som Oslo sinfonietta og Oslo barokkorkester. Ho har dessutan vore solist med Kringkastingsorkesteret, samt symfoniorkestra i Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø. Etter merittlista å dømma, burde Dingstad dermed vera kjend for dei fleste. Om ein så ikkje har lagt merke til dette namnet, skuldast det truleg at ho har gjennomført heile si vidare musikkutdanning i utlandet.

- Jeg hadde en veldig rask overgang fra jeg var i student-lærerrelasjonen til jeg plutselig satt i orkester sammen med lærerne mine, fortel Dingstad. – Jeg har vært priviligert, og tidlig fått være med på mye, og mot slutten av tiden på videregående jobbet jeg hele tiden. Det var fryktelig gøy, men jeg fikk aldri nok tid til å øve. Etterhvert oppsto det derfor et behov hos meg, jeg ville trekke meg litt tilbake; la inspirasjonen synke inn, og få tid til å tenke over hva jeg ville videre.

Studier i Berlin og München

Etter den hektiske starten på musikartilværet, valde altså Dingstad å studera i Berlin med fiolinisten Christoph Poppen. Med tysk mor var ikkje språket noko problem for henne, men å reisa vekk frå alt det etablerte i Oslo medførte likevel ei større omvending enn Dingstad var førebudd på:

- Tyskland føltes ikke så langt unna, siden min mor er derfra, seier Dingstad. - Men da jeg hadde flyttet dit, ble det dørgende stille. Jeg var 17 år og bodde alene i en egen leilighet i Berlin. Jeg kjente ingen der, og hadde heller ingen jobber, slik det hadde vært overflod av i Norge. Og det fantes ikke direktefly på den tiden, så det var dyrt å komme seg hjem. Det var rett og slett litt vanskelig det året — men jeg hadde god tid til å tenke, og jeg satte desto mer pris på de prosjektene jeg hadde her hjemme i Norge.

Det påfølgjande året reiste Christopher Poppen til ein annan høgskule i München, og Dingstad valde å følgja etter. Det synte seg å vera eit godt val.

- Da jeg flyttet til München falt mange brikker på plass. München er hyggeligere enn Berlin, mer norsk på en måte. Og jeg tror at når man har det bra fungerer også alt annet mye bedre. Så selv om jeg fikk enormt mye inspirasjon det ene året i Berlin, fikk jeg først ordentlig bruk for det da jeg kom til München.

Karajanakademiet

Etter tre år i München har Dingstad fullført sin bachelorutdanning, og byrjar til hausten på masterutdannninga der. Dingstad kjem imidlertid ikkje til å opphalda seg meir enn eit halvt år ved dette studiet. I løpet av åra i München vaks det nemlig fram eit stort ynskjemål for fiolinisten: å få ein plass ved Karajanakademiet i Berlin.

- Dette er en drøm jeg har hatt lenge, seier Dingstad, og fortel om prøvespelet i mai foran samtlege fiolinistar – samt musikarar frå andre stemmegrupper i Berlin-filharmonien:

- Det var et utrolig effektivt prøvespill. Man ble ropt opp, spilte i tre minutter, og nestemann kom inn i det du var på vei ut. Hele prøvespillet varte i tre timer, med to runder og da hadde de hørt i overkant av tredve kandidater!

Effektiviteten utgjorde ikkje noko større hinder, og Dingstad var ein av fire som fekk plass ved akademiet. I tillegg til stipendveker i Berlin-filharmonien får ho gjennom akademiet speletimar med konsertmeistrane i orkesteret og mengder av høve for kammermusikk. Dingstad har store forventningar.

- Jeg elsker dette orkesteret – jeg mener det er et av de beste orkestere som finnes, seier Dingstad - Det har en enorm tradisjon, med en klangkultur som vi ikke kjenner i Norge. Det er en egen skole nærmest, som man jo kan velge om man liker eller ikke.

Kva er det eventuelt ein ikkje kan lika?

- Klangen er ganske tung, de spiller tjukt og saftig. Men de er også blitt mye bredere i tankegangen enn de var tidligere. Før hadde de en mer konservativ holdning: ”dette er måten vi gjør det på” — nå er det mange andre oppfatninger. Jeg opplever for eksempel at de er mer interesserte i å dyrke forskjellen i stilartene enn før. Jeg hørte orkesteret spille Debussy nylig, og da lettet de opp klangen og spilte overhodet ikke slik de spiller Brahms, som de gjerne spiller ”macho” og med mye kraft. Og Bach kan de visstnok spille helt uten vibrato nå.

- Noe av det som kjennetegner orkesteret for tiden, er at det er så mye vilje; hver enkeltmusiker har sterke oppfatninger. Det er mange unge krefter i orkesteret som trekker i sine retninger, og jeg tror at det er et av de tyske orkestrene som spiller mest samtidsmusikk akkurat nå. Og så har jeg som sagt valgt å like det. Å spille Brahms i Berlin-filharmonien forestiller jeg meg må være fullkomment! seier Dingstad.

Priviligert variasjon

Framtidsutsiktene er gode. I Berlinfilharmonien er 25% av musikarane tilsette etter utdanning nettopp ved Karajanakademiet. Og statistikken seier vidare at 90% av dei som har hatt stipend i orkesteret får jobb i eit godt orkester etter endt utdannning.
Men har me for godt tapt ein god fiolinist til utlandet?

- Jeg er hjemme hele tiden, jeg! smiler Dingstad. - Jeg er veldig knyttet til Norge. Men jeg føler meg for ung og uerfaren til å slå meg ned i en fast jobb ennå. Det er et privilegium å få være med på så mye forskjellig, og jeg tror at fremtidens orkestermusikere – i alle fall mener jeg å se en klar tendens hos fiolinister — i stadig større grad ønsker å være frilansere. Jeg føler av og til at de som har hatt fast jobb lenge, uansett hvor det måtte være, før eller siden er så konfrontert med det de driver med hver dag, at de ikke klarer se seg selv utenfra. Hvis man ikke blir stimulert nok i en fast jobb, vil musikerne heller søke det direkte gjennom å være på forskjellige steder.

Eit frekkare miljø i Noreg?

Dingstad vonar likevel det skal vera mogleg å etterblera seg på ein plass — etterkvart. Men ho har endå ikkje avgjort kva land som vil vera ideelt.

- Jeg får jo se fordeler og ulemper ved situasjonen både i Norge og andre steder. I München har man for eksempel en helt annen og mye sterkere tradisjon enn vår. Det er en stor fordel, men jeg føler også at tradisjonen binder dem, de tør ikke være så frekke som det vi er her i landet.

Korleis er ein frekk i det norske miljøet?

- I Norge blander vi jo alt mulig. På festivalen i år kommer det en musiker som spiller Mozart veldig romantisk; og da snur orkesteret og spiller i den retningen han ønsker. På neste prøve kommer kanskje en barokkfiolinist, og da blir stilen en annen. Jeg synes det er viktig at man har denne fleksibiliteten. Det er noe av det som gjør det spennende å være kammermusiker, at man kan gå skikkelig inn i alt man gjør — men også klare å komme seg ut igjen, for så å dukke inn i noe nytt.

Praktisk utdanning

Avslutningsvis peikar Dingstad på at festivalen har vore eit viktig grunnlag for hennar karriere, og at ho difor har lagt stor vinn på å komma seg til Risør, til tross for stadige hindringar.

- Festivalperioden har alltid ligget i eksamenstiden for meg, seier Dingstad. - Da eksamenene på videregående var unnagjort, kræsjet det med opptaksprøven på studiet mitt i Berlin, deretter med andreårseksamenen og i år den avsluttende eksamenen i München. Det har blitt mange kreative løsninger opp gjennom årene. Men jeg ser på Risør kammermusikkfest og Det norske kammerorkester som en viktig del av min utdanning, fordi jeg kom inn så tidlig og gjennom det har lært så mye i praksis. Og når man har vært i Risør en uke, har man inspirasjon for resten av året — det er det verdt å få med seg!

Den som vil oppleva inspirasjon ut året, anbefalast med dette å ta turen til Risør kammermusikkfest. Årets fullstendige program finst på kammermusikkfest.no.