Finn alternativer
De store orkesterne får i dag støtte som skulle tilsi at de var aktuelle og viktige samfunnsinstitusjoner. Det er de ikke, mener Jørgen Karlstrøm, som mener KUD kan se seg om etter bedre alternativer å støtte.
Tirsdag ble det arrangert innspillskonferanse om "balanse i musikken", om kjønnsbalansen i musikklivet. Kulturdepartementet var representert ved politisk rådgiver Kjersti Stenseng, som bidro med en innledning.
Les også: Venter på norsk orkestre
Komponist Jørgen Karlstrøm var blant dem som kom med innspill. Et av hans poenger er at om man virkelig ønsker å røske opp i musikklivets kjønnsbalanse, kan det være lurt å se utenfor de etablerte strukturene.
- Hovedtanken min er ikke nødvendigvis at man bør kutte støtten til de etablerte orkesterne og institusjonene. Jeg stiller mer et åpent spørsmål om dette. Hvis man virkelig ønsker likestilling, må man se på de reelle mulighetene som finnes i de strukturene vi har i dag. Kanskje er ikke de så gode? Kanskje finnes det bedre alternativer på nye arenaer?
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Domineres av historien
Karlstrøm var med å utføre en undersøkelse for Komponistforeningen som så på fremført musikk av orkestrene fra 2003 til 2007. Av totalt 70 000 minutter musikk, var bare 39 minutter (det vil si 55 promille) nyere, norsk musikk skrevet av kvinner. Karlstrøm mener det er viktig å innse at orkesterne domineres av sin egen historie.
- Og der innebefatter så og si idealene at komponisten er mann. Jeg sier ikke at det er umulig å endre på disse strukturene, men hvis man ønsker fortgang i prosessen, tror jeg man bør vende seg til nye arenaer og ikke ha noen illusjoner om de gamle.
- Hva slags arenaer er dette, sånn konkret?
- De finnes til en viss grad allerede. Anne Hilde Neset fra Ny Musikk fortalte under innspillskonferansen at hun ville bestille 60% av musikken fra kvinnelige komponister. Det burde være helt uproblematisk for flere organisasjoner enn Ny Musikk.
- Fastsementert museumspraksis
Karlstrøm mener da at en bør styre pengestrømmen fra de større institusjonene over på organisasjoner som dette.
- Ser du selv dette som resignasjon eller realisme om de rådende forhold?
- Jeg er ambivalent. Det som foregår i orkestrene i dag, er i stor grad en fastsementert museumspraksis. Innen billedkunsten har man en klarere skille mellom museer og gallerier. Orkestrene står i en mellomposisjon og må kunne løse begge disse oppgavene. I dag får de støtte som skulle tilsi at de var aktuelle, viktige samfunnsinstitusjoner, men de løser egentlig bare museumsfunksjonen.
Les også: Å sette pris på en klang
Også et demokratisk spørsmål
Komponisten sier det er opp til de som er i disse organisasjonene å vise at de kan løse sitt samfunnsoppdrag bedre enn i dag.
- Jeg mener at kulturdepartementet burde lagt sterkere føringer på institusjonene, dette er også noe Komponistforeningen har luftet i forhold til repertoarpolitikk og bruken av ny musikk. Bruken av ny kunst blir i museale institusjoner som orkestrene nærmest for et likestillingstiltak å regne om man har tallene fra rapporten i bakhode. En må ikke glemme at dette også er et demokratisk spørsmål: Skal man virkelig bruke så store ressurser på noe halvparten av befolkningen i praksis er utelukket fra?